Jeg har en tendens til å lide av et blødende hjerte når jeg ser andre menneskers smerter. Har også sett at mange andre lider av det samme. Man synes synd på andre og seg selv. Det er så fælt her på jorden og mange er så slemme mot andre. Det er spesielt ille når vi ser barn lide.
Men dersom det er et liv etter døden og vi har selv valgt å inkarnere her, så har vi alle vært fullstendig klar over hva vi gikk til før vi ble gjenfødt på akkurat denne planeten, i denne dimensjonen. Vi visste om jævelskapen, alle farene og muligheten for ydmykelse og fornedrelse. Likevel valgte vi å oppsøke dette stedet, av en eller annen grunn. Kanskje fordi jorden er spesielt bra for å utvikle sinnsro og frigjøre seg fra begjær og aversjon.
Dersom alt dette er tilfellet, så blir det feil å nærmest synke ned i depresjon og tårer når man ser personer i alle aldre som undertrykkes og kjemper videre for å overleve. En slik reaksjon avslører at man har totalt misforstått denne dimensjonens sanne natur, at lidelse er en vesentlig del av eksistensen her. Det kan raskt ende i selvdestruktiv naivitet. Trolig er det bedre å ha en realistisk holdning, og innse at jorden krever at man har en fighter spirit, og at sistnevnte er en forutsetning for å leve her. Dersom man ikke godtar dette premisset, burde man ikke ha kommet hit i første omgang, men holdt seg hjemme.
Hvis livet er evig, så er vi alle indestructible, også når vi er barn og synes sårbare på overflaten. Sjelen overlever tusenvis av reinkarnasjoner med overgrep og vold i uttallige barndommer. Derfor bør man antagelig ikke henge seg for mye opp i barndommens traumer, men heller gi slipp på fortiden, fokusere på fremtiden og virkelig ta inn over seg den uendelige kraft og styrke som midlertidig skjules og begrenses av den kroppen og psyken man har valgt å utforske i et gitt liv.
Man har et valg mellom å stagnere og grave seg ned i egen gørr og harme over verdens urettferdighet, eller kjempe videre uansett hvilke herpa tilstand en befinner seg i. Om man så bare kryper, beveger seg en halv meter om gangen, så har man ikke tapt, men er fortsatt en del av the cosmic game. Hvis denne kampviljen er tilstede, bare en liten gnist, kan ingen ydmykelse, ingen skam, vinne over en. Man er et oppegående menneske uansett hva man har vært utsatt for i livet, og det står det respekt av. Hill alle som har våget seg ned hit.
På den annen side kan det jo hende at livet ikke er evig, kanskje en ondsinnet demon trekker ut kontakten etter nøyaktig 1453 reinkarnasjoner, og da er vi fucket alle sammen big time!
Vel, dette var dagens beskjed til meg selv og andre som måtte være interessert.