Sjaman.com – Forumarkiv

http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2787287.ece

Denne artikkelen fekk meg til å stoppe opp.
Kanskje hadde det vore betre om me trekte ut av cyberskravlingen og inn i virkelegheten og gjorde ein god
gjerning for folk som kvinna det er skrive om i artikkelen over?
Kanskje kan nokon låne handa vår å holde i?
Kanskje er dette det beste psykopomp-arbeidet me nokon gong kan gjere?

O skjønne juletid...

Kanskje ER dette virkeligheten,
og den hjelpande handa er ei skrivande hand
som spring over gamle symboler for å setje verkelegheiten i samen
på ein forteljande å nærande måte for lesarar der ute under dei tusen tak?
For å visa verda sine ljose å myrkre sider,for å bretta ut sannhetens ofte så dystre golv teppe
og sjølv leggja seg til rette på det?
Ikkje for å heva seg sjølve,men for å visa at det går ann å vera tilstade også i det som smertar
og på denne måte formidla styrkje og visdom.
Kanskje.

Kanskje det....
Eg tenkte no mest på meg sjøl,her eg kik ned i teppemønsteret.. Handa mi er god.

Du har ei god hand .

Oj... for en artikkel....

Filosofien i dette bør vel være å ha gode naboer, ha godt forhold til familie og barn, kvinner bør ha en yngre mann....  og finn sin sjelefamilie....og plei samvær med de.

ok..... kaffe eller te noen ? 

Det er veldig veldig trist at noen er ufrivillig ensomme.. Den saken er klar.

Men det jeg synes er rart, er at det først blir en "sak" når vedkommende er død. Det er jo heller ingen som har spurt den døde om hun virkelig var ufrivillig ensom.. Kanskje hun faktisk likte å være alene, med sine roser og bøker?

Den andre tingen jeg synes er rart, er at det holdes begravelser i kirker når det ikke finnes noen etterlatte? Er det ikke hele poenget med begravelser, at de etterlatte skal kunne ta farvel? Hvis det ikke finnes noen, kan vel den døde bisettes på en enklere måte? For hva skal den døde med en dyr, flott begravelse?

Ting blir jo nødvendigvis veldig synleg,når det gjeld einsemd, når folk skal leggast til kvile i "penalet".For dei som har jobben med slikt.
Einsemd og usynleghet i samfunnet er heller ikkje forbeholdt dei som er rigide,folkesky, barnlause eller ikkje har partner.
Alt muleg kan skje,på kort el. lang tid.Med ein sjølv eller andre.
Det virker på svara eg får av dykk damer,som ein må stå ansvarleg sjølv,for alt som skjer ein mot slutten av livet?
Eg respekterer damer som luktar på roser og les bøker for seg sjølv,men i siste tida av livet,blir det ikkje litt annleis?
Ikkje alle har ordna opp i "sysakene" og dei rundt seg.
Ikkje alle veit kor reisa tek vegen og slit med frykt og anger.
Ikkje alle er som sjuke elefantar,som gøymer seg vekk og døyr for seg sjølv.(so praktisk)
Nokre har ei historie å fortelje og den er uhyre viktig å få fortelje,medan dei kan.
I sjukdom og død kan sjølv grinebitarar bli folkekjære.
Det har eg sett med eigne auge.
Eg trur einsemd er eit av dei største tabua i samfunnet vårt i dag.
Me ser og me veit det,men det er behageleg å lage seg forklaringar på det ein observerer.Einsemd skal liksom vere ein hemmeleghet,godt innpakka,så andre skal sleppe¨å sjå den.
Kanskje har mange av oss vore/er einsame sjølve,men det er sjeldan noko tema i selskapslivet eller her,for den saks skuld?

Ein gong for ein del år sidan var eg så heldig å få ein del av livshistorien til ei meget gammal og meget særprega dame.
Ho var godt kjent lokalt i vaksen alder,men den 5. siste dagen ho levde,ville ho gjerne fortelje meg om når ho reiste ut,på teneste,til byen,som purung jente.
Det var ei fantastisk gåve ho gav meg, som berre tilfeldig var der og hadde tid å lytte, den dagen,medan fyrste nysnøen dala ned ute.
Det er kanskje det eg tenker på,at me treng kvarandre,på mange ulike vis,
også me som er ukjende for kvarandre.
Ja,det trur eg.

Kvifor ha dyr begravelse for dei som ikkje har sørgjande tilstades?
Tja,sei det?
Me treng vel alle eit eller anna ritual og ein viss verdighet rundt oss?
Enten det er kyrkjebegravelse eller noko anna som er råma?
Som L`oreal seier: fordi vi fortjener det!

Eg oppfordrar alle andre tullebukkar her til å bli pasientven eller td. besøksvenn i Røde Kors,slik det står om i slutten av artikkelen eg linka.

"Final Tribe":

Me treng vel alle eit eller anna ritual og ein viss verdighet rundt oss?

Jeg tror ikke det betyr noe som helst for den som er død og vandret over til den andre siden. I tilfelle finnes det liten verdighet i ei tom kirke..

Nei,men dei fleste er på eit eller anna vis involvert i eiga gravferd vis dei får tid til det.
Eg tykkjer også det er vanskeleg å gjere meg til doms over andre sin oppfatning av verdighet,enten det gjeld ei tom kyrkje eller tåresprengte pårørande.
Eg meiner at me berre får respektere den verdigheten folk ynskjer å ha.
Rituala kan vere viktige både for den levande,den transformerte,dei sørgjande(eller letta) eller den som er i mellomstadiet.