For noen år siden fikk jeg et glimt av hvordan tiden er eller ikke er.
Jeg pustet kjærlighet til meg selv.
Plutselig var jeg i et landskap uten farger.
En venn og jeg omfavnet hverandre. Ga hverandre en lang, varm og kjærlig klem.
Det var grått rundt oss. Føltes som om vi sto på stein omgitt av gråe moln.
Vi sto der lenge.
Så sa vi farvel og min venn gikk. Han gikk bakover til høyre og forsvant ner i et hull.
Så gikk jeg ner i et hull ved "min" plass, etter at jeg hadde sett ham forsvinne.
Denne vennen min er syv år eldre enn meg.
gunilla