Sjaman.com – Forumarkiv

Det fins så mange syn på en...så mange syn på hvordan verden fungerer.
På hvem man er, hvoran man skal te seg, håndtere situasjoner, trekke slutninger.
Det fins så mange mennesker uansett hvor man ferdes som vil måle en, dømme en, sette en i bås med så sterke lenker at man må virkelig være supermann for å i det hele tatt bli bevisst at de tilbakemeldingene man får av omverdenen både verbalt og i stillhet ikke alltid reflekterer den man egentlig er.
Dette skjer på både godt og vondt.
Og så sitter man der, har fått sjangsen til å bli bevisst, begynner og kjenne seg selv, sitt eget innerste.
Og jeg vil med den dyperste respekt si at jeg beundrer de som har gått denne veien før meg.
Som har ikke bare møtt seg selv, utfordret sine egne begrensninger og kjempet sine indre kamper.
Men som også har møtt sine medmennesker, kjent på hvilke roller man har blitt klistret fast i og avfunnet seg med at mye faktisk ikke er slik man trodde.
Jeg må ærlig si at det krever mye mot,tro,tålmodighet og sannhet for å ikke bare legge seg ned og avfinne seg med den sannheten andre putter i en i daglige små doser.
Noen av disse dosene er selvfølgelig gode, velsmakende og søte.
Mens andre er slike man helst kunne klart seg foruten.
Like fullt er de avhengighetsskapende begge to hvis de pågår over lengre tid.
Etter hvert som man har surret seg ut av en hel haug av sine illusjoner og tillærte tankemønstre, kan man plutselig våkne opp og ikke kjenne seg igjen i disse rollene andre dytter på en.
Man kan plutselig oppdage at man står der som et spørsmålstegn og ikke aner hva som skjer når noen konfronterer en med sitt syn på en, som både kan være skapt av ens egen fortid eller den andres syn.
Og så begynner man å lure på hva i alle dager som er meningen med dette spillet, der man skal lære av dette.
Og innimellom virker det som man jager sin egen hale.
Man skal ta stilling både til det ene og det andre, for så å velge å ikke dømme, takke, bukke og lære ydmykhet for å bli kastet ut i en runddans av gi og ta...der man ikke vet om man er den som gir eller tar imot.
Eller om det faktisk er noe å gi....
Og man kan lure på om den eneste mulige utveien på dette her er å slutte og kjempe og bare vente på den totale krasjen som man ofte antar vil komme...
Og så kan det ende slik det ofte gjør, man ganske enkelt gir slipp.
Og så synker man sakte men sikkert inn i seg selv, og innser at den ene sanne mesteren man egentlig søker har vært der hele tiden.
Den ene med alle de sanne svarene, innsiktene og sannhetene, som man har søkt så lenge.
Den personen er den man møter hver eneste dag i seg selv.

Fint skrevet og så var det "bare" å holde standplass da 

Tenker på dette med speilnevronerer. Mange innenfor det vi holder på med har velutviklede speilnevroner (hvilket en skulle tro var en normal god egenskap). Og ettersom en jo gjennom det opplever en annen som om det var en selv så er det viktig å kunne skille. Å kunne dette er jo knallfint det, men når en ikke er det bevisst så blir'e fort en byrde. Jeg fikk en ide for en stund siden. Det var at på en måte så trenger jeg kanskje et dobbelt speil. Et som speiler meg selv og et som speiler andre. Og at det ligger mitt i møtepunktet mellom det indre og det ytre....altså der den fysiske verden manifesteres. Og så må jeg kunne følge med nok til å vite hva som er hva. Er'e mulig tro? Sikkert bare tull. Å hvile i eget senter får kanskje holde Og at man hvertfall forstår når man evnt forlater det.

Når jeg leser de to siste setningene dine så kjenner at jeg ikke vil endre på noen. Jeg vil bare få lov til å være meg.

Ja, det var fint skrevet Lilly. Kjenner at jeg føler noe av det samme. Hvem er jeg nå i forhold til hvem jeg var tidligere. Hvordan opplever andre meg egentlig? Blir jeg behandlet på en måte som egentlig ikke er meg, men som jeg selv har skap illusjonen om at jeg er på grunn av tidligere handlinger og at jeg har gitt uttrykk for fragmenter av mine tanker som ikke har dekket hele spekteret av hva jeg egentlig tenker og mener? Ja det er sikkert slik. Derfor kan man også føle at man blir kraftig misforstått uten ord for å rette opp inntrykket.



Å leve sammen med mennesker som speiler en selv er spennende og krevende. Å tåle å ydmyke seg for seg selv og andre kan faktisk være godt har jeg erfart. Men man bør kanskje vurdere hvem man skal kle seg helt naken for. Ikke alle tåler at man viser sin sjels nakenhet.



Blir man beandlet ut fra hvordan man med sitt yttre sier noe om sitt indre? Ja, det gjør man.
Er du bevisst på hvilke signaler du sender ut?

Jeg har eksperimentert med dette ved flere anledninger......  morsomt faktisk.... 

  Fint skrevet, Lilly.

  Ja, det er veldig vanskelig å stå imot , eller kjenne seg selv midt i alt kaoset noen ganger.
  Det  værste er kanskje ens egen familie, og forventinger til oss....hehe.

  Jeg leste i en av Sandra Ingermans bøker ( tror det var Soul Retrieval), at hun fikk et tips engang om å finne frem et bilde av seg selv
  som barn. Se nøye på bilde , og se hvilket lys som skinner ut bra barnet - deg selv. Kjenn etter hvem du egentlig er, og elsk dette barnet.

  Jeg må si det var litt flaut i begynnelsen, men jeg opplever det som en fantastisk meditasjon. Det virker som jeg har klart å ta imot meg
  selv på en annen måte.

  Når man kan være trygg i seg selv, og virkelig sette pris på hvem man er - er det lettere å leve utifra sitt eget ønske og behov.
  Det er en lang vei, som krever mye mot...det å bli glad i seg selv.
  Jeg tror mye av det handler  også om å respektere seg selv. Klarer man å ta et vanskelig valg i livet, utifra hva man selv ønsker....så
  tror jeg man er langt på vei. Da har du hørt etter hva DU vil, og kan dermed ha mer respekt for deg selv, fordi DU er faktisk hovedpersonen
  i ditt liv.Og DU må sørge for at DU er lykkelig.
 

"Lilly":

... kan man plutselig våkne opp og ikke kjenne seg igjen i disse rollene andre dytter på en.

Ja, jag känner mig igen 
Andra... f.eks. foräldrar... vill att den etikett de satt på sina barn, ska vara den sanna.... men... de har satt feil etikett!

"Malaika":
Jeg leste i en av Sandra Ingermans bøker ( tror det var Soul Retrieval), at hun fikk et tips engang om å finne frem et bilde av seg selv som barn. Se nøye på bilde , og se hvilket lys som skinner ut bra barnet - deg selv. Kjenn etter hvem du egentlig er, og elsk dette barnet.

Jag hade en mentor under något år, som guidade mig med olika oppgaver och han bad mig f.eks. male.
Avslappning.. och så male mig själv tillsammans med min familj, när jag var barn...  ca 4-5 års ålder
Mycket bra! Jag kunde se på färger... vinklar... mig och hur min relation till min familj var då.
Det var en bra teknik att återknyta kontakten med mitt ursprungs-jag

Jeg fant muligens en slags "øvelse" som ble veldig vakker og lærerik for en stund siden.

Gikk tilbake til da jeg var spebarn med ønske om å heale alt i min nærmeste familie derifra. Da skjedde ting i samspill på løpende bånd over et par timer. Først så ville jeg møte min far, og jeg ba om at han viste seg slik han ville vært når han var HEL. Da ble jeg liggende i hans hender og dette var kanskje det vakreste med alt sammen. Hans hender utstråle inderlig ubetinget kjærlighet og hendene hans var som himmelen selv. Så kikket jeg opp på hans ansikte og så det samme i hans ansikte. Det var ikke vanskelig å møte han i enhet og helhet som dette. Så hentet jeg inn min mor og det var ikke like enkelt å se henne hel. Jeg måtte sammen med henne kjenne på en del ting før vi kom ditt, men det gikk seg til slutt på plass. Da ba jeg om at hun og han og jeg skulle kunne kjenne dette sammen og jeg kjente hvor fantastisk det var å ha et sett foreldre som elsket meg totalt.

Så ba jeg min søster om å komme med. Dette endret foroldet mellom oss tre som allerede var. Det endret hvordan jeg hadde det med dem og jeg måtte kjenne på hva jeg selv måtte lære å forstå i forhold til å finne balanse med henne når også hun kom med i bildet. Det handlet om å forstå hennes behov og gjennom det også beholde harmonien som var skapt. Til slutt kom min bror og jeg lærte å se også han med nye øyne.

Det som var mest spennende med dette var hva som kom opp underveis og hvordan jeg klarte å se min familie med nye øyne når utgangspunktet var helhet.

Å lære å observere menneskene rundt seg, se seg selv hvilken rolle man har..

Bevissthets nivået i hvert ett menneske kan være på forskjellige nivå,
og det er kanskje viktigå huske på det når man trekker sluttninger
om opplevelser som har vært?

Alle mennesker har sine sider, og de er både positive og negative,
skapt av fortidens skygger, nåtidens opplevelser,
og fremtidens visjoner..

Spillet mellom mennesker har alltid vært til stede, men hvem skriver
de spillereglene, hvem lyver, og hvem sin sannhet er det som blir fortalt?

Sjalusi, missunelse og maktkamper er tilstede - dessverre, hvordan man håndterer
disse opplevelser er opp til hver enkelt person.
Av og til kan det være godt å være skillpadde og gjemme seg under ett
tykt ugjennomtrengelig skal,
for hvem er det som kan stå støtt hele tiden?

Hva er det man skal lære, hva skal man se?
Av en del av mine opplevelser i det siste, så er det at jeg ikke skal bry meg,
vondt for jeg bryr meg om personene som blir "missbrukt",
men det er ikke mitt.
Og hvorfor er jeg dratt inn i det?
Hva skal jeg lære?

Takk for tråden

"Lilly":


Og så synker man sakte men sikkert inn i seg selv, og innser at den ene sanne mesteren man egentlig søker har vært der hele tiden.
Den ene med alle de sanne svarene, innsiktene og sannhetene, som man har søkt så lenge.
Den personen er den man møter hver eneste dag i seg selv.

Det er så viktig det du sier her.
Det er en velsignelse når den indre mesteren blir tydelig
og man lærer å stole på egne evner og intuisjon.

Da kan man stå opp for seg selv på måter som er i resonans med ens egen sannhet,
og blir ikke så lett en kasteball for andre menneskers meninger.

Men jammen kan det være en utfordring å stå stødig,
når andre har oppfatninger og meninger som ikke stemmer med ens virkelighet.
Skal en da la verden der ute få leve i sin illusjon,
la de leve med at de tror de vet best, og bli kategorisert inn i roller som ikke stemmer.

Jeg kjenner en slags hjelpeløs fortvilelse over disse kreftene som vil dømme en,
ut fra uvitenhet eller blinde flekker i sitt speil.
Krefter som maler et bilde, som ikke stemmer.

Når skal man handle, og når skal man heve seg over det som skjer.

Og så må en jo ikke bli dradd inn i dramaspill lekene om man må sette noen grenser,
og bli den som dømmer igjen…