Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Har dei siste dagane tenkt ein del på dette med velbegrunna vrede.

Me kan vel alle bli råka av den, og eigentleg er det ikkje noko eg skjemst over, men det kan vere lurt å kontrollere det litt, vis utblåsninga vert for stor.

Nokre folk er som trykk-kokarar, det smell mest berre ein gong i året.Men då er det fare på ferde.

Andre småknallar året rundt, og ingen legg eigentleg merke til det.

Og andre igjen smell kunstferdig på ein slik måte at andre får posttraumatisk stresssyndrom, men dei har allereie sjølve gløymt kva som eigenleg var fatt.



Kan vrede forvaltast på eit fornuftig vis innan sjamanismen?

Eller er det tabu?

Kan sendar og mottakar innta andre rollar?

Lyt ein lage husflid av det, eller fins det andre måtar?

Har det funnest sinte sjamanar gjennom tidene?</t>

<t>Pussig at du tar opp dette tema. Jeg har tenkt litt på det selv i det siste.



Nå er jeg ikke - og jeg gjentar ikke - sjaman, men jeg kjenner flere. Det er stor forskjell fordi noen har "kommet lenger" enn andre - de er mere åndelig utviklet og fungerer som lærere for andre. De blir sett på som "store" - av mange. Noen ser også på seg selv som "store", og de fremhever sin eget storhet. Det blir feil i mine øyne. De som er virkelige "store" de snakker ikke om det. De lever i verden, men er ikke av den.



Jeg ser det sånn at er mann en ekte sjaman, så er man forbi vrede/sinne/forbannelse, man er forbi løgn, man er forbi "stjeling" og man er forbi det å snakke "dritt" om andre/bakvaskelser. De ekte åndelige oppegående menneskene her i verden har inget behov for å hevde seg selv. De har heller inget behov for bekreftelser på egen storhet. Fordi de er forbi egoet og fordi de vet at det er en grunn til alt som skjer.



Det er kun de som sitter fast i gammel dritt og gamle handlingsmønstre som har denne adferden.



Hva er egentlig velbegrunnet vrede?



:wub:



Hexedoktor'n</t>

<t>Bra tema .

Blir Dalai Lama aldri sint? Ikke engang det minste? Litt irritert?



Vel, det er jo forskjellpå vrede, som Final Tribe påpeker.



Jeg mener selv, at litt vrede bare er sunt.

Det som er sunt erat det som kommer ut av trykkkokeren, og ikke blir stengt inne.

Derfor er det viktig, etter min mening ,og sleppe ut litt steam av og til .

Uansett, er vi mennesker,og vrede følger med.

Vi kan lære oss og håndtere vrede på en positiv måte. Vi kan akseptere det, ta det imot og integrere det som en del av oss selv. Da blir det ikke så farlig lenger. Etter endel øvelse på å observere sitt eget vrede, f.eks,kan man bli ganske forbauset over alt men gidder å bli sint på , uten grunn.

Det tar f.eks veldig mye energi og være sint. Man kan jo velge hva man vil bruke sin energi på.



Poenget er å ikke la vreden gå utover andre, det er ofte vreden bunner i noe i oss selv .</t>

<t>Jeg mener at vreden er en åndelig ressurs, et utløp og uttrykk for instinktiv, ofte undertrykket urkraft. Åndelig utvikling er ikke å fornekte denne delen av seg selv, og mene at noen emosjoner er bedre enn andre. Det er emosjonsdiskriminerende.



Det kan være frigjørende og oppløftende å skrike og brøle litt en gang iblant når man ikke gjør det til daglig. Det skaper jording.



Vreden kan brukes til mange konstruktive ting.

Når man er drittlei kan det hende man er på rett vei.

Da sminker man ikke lenger over problemet, såret eller skaden med ”positiv tenkning” (fysj).

Vreden kan gi styrke til å ta tak i ting</t>

Eg er i ferd med å bli ein slik vred sjaman. Det er ein slik vrede som har fred med seg sjølv og som eg lar vera levande tilstede heile tidå. Han lyser varm, sterk og rolig vrede konstant ut av augnene på meg. Gjer meg eit utsjåande som er vakkert, sterkt og verdig. Han gjør fanden til ein engel og den passive giftige vreden til eit lite lykkelig barn som stadig må le.



Eg dansa vreden heilt fram og fri ein gong i høst. No er eg ikkje lengre ubalansert vred, slik som ein blir når ein ikkje har tatt vreden på alvor og elska han for alt han er verdt. Eg har vorte så glad i vreden at eg har latt den bli ein fast følgjesvenn som eg aldri slipp av syne. Når det trengs slepp eg han ut, men han likar aller best å berre få væra tilstede i augene på meg. Då smiler han så lurt så.



Eg trur vreden er ein god følgjesvenn for særlig kvinner å ha. I gode sjamankulturar finner ein de sterke kvinnene som har vreden med seg overalt. BoneWoman og NoBullshitWoman kallar eg dei. Ein lyt godt av å ha ein ryggrad som er fri nok til å slippe vreden frem heilt frå der livet startar og tas vare på.



Ein må ikkje finne på å blande vreden med dårlig sammvete, skam eller skuld, slik dei religiøse blandt anna kan finne på. Då forsvinn han ein eller anna stad hvor du ikkje vet hvordan å få tak på han igjen. Så kanskje må ein gripa sjansen når han kjem uventa tilbake att.



Eg har forresten sett vreden i augene til Dalai Lama Malaika

<t>Da kraften i vulkanen tok til å koke, og svart røyk tok til å drive, visste jeg det var vrede. Sinne. Jeg tente. Det var godt.



Jeg var ikke sint på noen der og da i India. Det var bare en tenning. Noe i dypet kokte seg flytende og varmt og tok til å stige inni meg. Kraft. Men også farlig kraft. Kraft som kunne ramme andre.



Men også en kraft som kunne eksplodere hele meg og hva da?



Det lurer jeg på nå når den svarte røyken tar til å drive og flytende lava bobler, skvulper i magen og stiger.



Tør jeg? Eller tør jeg ikke.



Tør jeg slippe kontollen og la det komme. La det eksplodere?



Hva ville du gjøre? Hva kan gi sikkerhet midt inne i dette som flyter og koker og tar fyr?



ailo</t>

Intressant...!



Jag var en arg ung dam... som reagerade starkt på alla orättvisor och diskuterade, exploderade och sa min mening. Jag var inte rädd for vreden, men en del blev rädd for mig ::) Då spelar det ingen roll, vad jag argumenterar... om de löper sin väg



Aggression kan vara en drivkraft. Aggression som riktas (rettes) och brukas konstruktivt, kan uträtta storverk. Aggression var min drivkraft framåt, när jag var ung.



Flamman har falnat (roet seg) med åren. Jag bryr mig fortfarande om att andra andra människor - och jag själv - ska ha det bra, men så där arg blir jag inte. Vad är forskjellen? Kanske de många åren som människa har gett fler infallsvinklar, än jag hade som 20-åring...? Så är det nog och jag har värderat saker i mitt liv, många gånger... Jag ville inte vara arg, även om jag kunde hantera vreden. Jag funderade på vad är viktigt? Jag provade att tänka ett varv till...

Men ... största skillnaden är kärleken. Kärleken i mig. Också till mig - inte bara till andra.



Så i MITT fall, menar jag att kärleken till mig själv, ger mig ett annat lys på omgivelsen. Jag blir sjelden sint nu... (men jag KAN bli forbannad forfarande ) men flamman har inte falnat p.g.a. noen övelse i vredeshantering, utan for att ilskan inte finns där självklart längre... Jag har inte aggressionen som drivkraft nu, det som driver mig är kärlek och glädje.

Jeg var meget vred tidlig i tenårene, forbannet på alt og alle, men fordypet i

”det markedsskapte diktaturet” (som jeg hadde gjennomskuet) og urettferdigheter som ”de hjernevaskede zombiene” (aka de andre) stilte seg likegyldige til. Jeg hadde en trang til å gjøre andre forbannet på meg så jeg hadde en unskyldning til å bli enda mer forbannet tilbake. Etter hvert innså jeg at det var bortkastet energi.



Jeg var svart i blikket, sminket som et spøkelse med nesepiercing.



Dette går ikke lenger, sa psykologen. Du tar jo ikke engang pillene dine.

Hm. Kanskje jeg burde bruke livet til noe annet enn å være vred og vrang og innesperret på en institusjon, tenkte jeg.



Så bestemte jeg meg for å brenne inne med vreden for å overleve. Ny blond hårfarge, dum og deilig attitude, minimale klesplagg og sminke var alt som skulle til for å bli friskmeldt av en psykiater og få dobbelt så høye karakterer av mannlige lærere (50+) på skolen. Endelig ble jeg akseptert.



Nå er jeg ikke lenger meget vred eller blond, bare et oppgitt og tilbaketrukket naut.

<t>sinne og sjamankraft (hva det nå er)

kansje en forståelse av at følelser kan nå frem

med den i lomma, hva gjør en da når en er sint?

Fikk selv et råd å bruk det på å måkke snø, hogge ved ol det hjalp.

Før pleid æ å gå lange tura, gikk så leng det var sinne i blodet og glømt at æ sku hjemmat og. hehe det ble mang en sliten hjemtur i 20 åra.



Jeg tror at når en har fylt hjertet med glede å kjærlighet til livet, jorden og andre mennesker vil ikke sinnet i vulkanen skade noen.

Har selv observert/kjent et vulkanutbrudd, både mild lekkasje som en kunne sett propp på og eneksplosjon men oppdaget at hjertet styrte selv om æ såg rødt i øyebliket.</t>

<t>Sinne har hjulpet meg i å sette grenser for folk, stå på valget mitt enda når andre ville overtale meg til noe annet, sette folk på plass som har behandlet meg dårlig, fått meg til å forlate situasjoner jeg ikke hadde godt av osv.



Det har og gitt meg mot til å face ting inni meg som jeg var redd for å se. Det har sprengt en del mentale begrensninger jeg hadde, det har sprengt vei når jeg har sitti fast i mønstre eller lignende. Det har gitt meg vilje til å fortsette når alt var tungt og dritt.



Kunne ikke klart meg uten sinne tror jeg...



Syns sinne er mest problematisk når man gir andre skylden for ens problemer. At man liksom skal "ta" folk.</t>

<t>Må være annsvarsfullt jo mere kraft en har og ikke gande ihjel andre i et øyeblikk av vrede.



Eller hur ?</t>

"Ofela":
Jeg mener at vreden er en åndelig ressurs, et utløp og uttrykk for instinktiv, ofte undertrykket urkraft.



Det kan være frigjørende og oppløftende å skrike og brøle litt en gang iblant når man ikke gjør det til daglig. Det skaper jording.

Er ikke i tvil om det. Har selv gått rundt som et flyktig kameleonisk offerlam i flere år. Jeg var på sjokkterapikurs og fikk utløst vrede der. Det var undertrykt urkraft som kjentes ut som den kom dypt, dypt nedenfra og opp.

Jeg dro hjem med en fornyet ryggrad. Jeg fikk fornyet selvtillitt og kunne se folk inn i øynene. "Så voksen du ser ut", var tilbakemeldingen da jeg kom hjem.



Den vreden er for meg en sunn reaksjon på noe som ikke var greit. Da den ikke fikk lov til å uttrykkes den gangen, ble det en usunn og blokkert aggresjon som førte med seg frykt og selvundertrykkelse.

Slik fikk jeg også problemer med å uttrykke aggresjon (VILJE) på en sunn måte.



Jeg ser på vrede også som undertrykt vilje og livskraft. Livskraft kan egentlig ikke undertrykkes. Hvis det gjøres forsøk på det, blir kraften som en sprengende verkebyll og resultatet blir vrede.



En ting jeg har tenkt på er at det ville vært noe frigjøring av Amerikas slaver uten vrede, jeg ville ikke vært en fri kvinne idag uten vrede, heller ville det ikke fantes samer på tinget uten vrede.

Etter at jeg fikk opp vreden ble jeg i humør til å høre rap, reggae, jazz, samme hva bare det var svart.

Musikk er forresten en sunn måte å få uttrykk for sin vrede på.



Det er viktig å selv ta ansvar for sine følelser. De er også en viktig nøkkel i sjamanistisk arbeid. Vi kommer ikke utenom. Og vreden tror jeg alle må innom, så underkuet som vi har vært i mange år.

Men som sagt, ta ansvar for egne følelser. Det er noen jeg har vært mektig forbanna på med god grunn.



Men jeg erfarer at ved å eie min egen erfaring fullt og helt uten å fokusere på historien eller de andre, står jeg sterkere i meg selv. Da kjenner jeg på integritet. Det er min vrede, min historie, mitt ansvar og jeg er den som gjør det om til min drivkraft slik at mine ressurser kan komme til uttrykk.

Da er jeg fri og skader verken meg selv eller andre.



Når vi ser at vreden er en nøkkel til vår urkraft og jobber med den tror jeg problemet vårt med aggresjon og undertrykkelse kan bli løst.

"kristin":

Den vreden er for meg en sunn reaksjon på noe som ikke var greit. Da den ikke fikk lov til å uttrykkes den gangen, ble det en usunn og blokkert aggresjon som førte med seg frykt og selvundertrykkelse.

Slik fikk jeg også problemer med å uttrykke aggresjon (VILJE) på en sunn måte.



Jeg ser på vrede også som undertrykt vilje og livskraft. Livskraft kan egentlig ikke undertrykkes. Hvis det gjøres forsøk på det, blir kraften som en sprengende verkebyll og resultatet blir vrede.



-----



Når vi ser at vreden er en nøkkel til vår urkraft og jobber med den tror jeg problemet vårt med aggresjon og undertrykkelse kan bli løst.

Dette var utrolig bra sagt!



Mvh Stridshjelp

Ja veldig fint sagt kristin



Har tenkt litt på det her i det siste jeg og det du sa her hjalp litt

Mye bra har blitt sagt i denne tråden ...



Final Tribe, i Sacramento Shamanic Center ( ledet av Foundation-elever )tilbys det deltagelse i sirkler med emnet " Divine Path of Anger ": http://sacshamanic.com/?pg=Healing%20Circles



Og uttalelser fra Michael Harner i et intervju med Gary Doore:

http://books.google.no/books?id=DBaMkffOGwgC&pg=PA7&lpg=PA7&dq=shamanic+anger&source=bl&ots=oc6vpA1xyQ&sig=XV0HjiB6vT8AVO-s_2s2YKWQXnY&hl=no&ei=ygMlSsnBMYTT-AaU5pWcCQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=10



Selv har jeg for en stund tilbake tenkt over det du kaller "rettferdig vrede" med utgangspunkt i eventyret Rumleskaft. Men nå sitter jeg på kontoret... får heller komme tibake til det.



Så skiller jeg mellom aggresjon og vrede/sinne. Ikke alle aggressive handlinger utføres i vrede ... vi viser tenner når vi ler, og løven er ikke sint på sitt bytte - (plus den anonymiserte terrormuligheten i et teknokratisk samfunn der ødeleggelser igangsettes ved å trykke på en kanpp - her kan det være vanskelig å lokalisere sinnet) ( andre drikker seg langsomt ihjel ).

Mangel på kjærlighet er et annet aspekt: Destruksjon som følge av en mangeltilstand. Det er farlig når mangelen er usynlig, hvilket en fravæstilstand jo i utgangspunktet er ... Sinne kan peke på mangelen og slik være en ledetråd og en påbegynt rebellion. Den mobiliserte energien kan brukes til å fornemme og sette grenser ... skifte retning, velge nytt.



"Holy anger " er jo blitt viet en del oppmerksomhet gjennom prekener, som delsitert i denne bloggen:



http://www.holyanger.com/2008/11/holy-anger-vs-beast-in-me.html

"sonja":



Selv har jeg for en stund tilbake tenkt over det du kaller "rettferdig vrede" med utgangspunkt i eventyret Rumleskaft. Men nå sitter jeg på kontoret... får heller komme tibake til det.



Så skiller jeg mellom aggresjon og vrede/sinne. Ikke alle aggressive handlinger utføres i vrede ... vi viser tenner når vi ler, og løven er ikke sint på sitt bytte -

Masse interessante svar her! (takk for linkar!)

Sonja;Velbegrunna, skreiv eg...

Meinte: Det at ein sjølv kjenner årsaka til sinnet, og kan beskrive den nøye dens opphav og evt. virkning.

Det som interesserer meg: korleis forvalter ein td.god, gammeldags, raudglødande vrede som ligg og kokar i kjelen,

som sjaman el. utøvar av tradisjonen.

Men; kva er Rumleskaft?

Oi, feilsitering. Det er jo naturligvis en viss forskjell på "rettferdig" og "velbegrunna".



Her er en versjon av eventyret Rumleskaft/ Rumpelstilzchen:



http://www.grimmstories.com/da/grimm_eventyr/rumleskaft



Slutten finnes i forskjellige varianter, og den mest kjente slutten (som i linken ) er ikke den eldste.



http://en.wikipedia.org/wiki/Rumpelstiltskin



Jeg funderer på denne lille fyren.

"sonja":

Jeg funderer på denne lille fyren.

Ja,ja, det er mange som har fundert på han der gnomen, og skrive reine avhandlingar om han.

Personleg trur eg han er kongens sjølvmanifisterte sexdemon.

Men kva veit vel eg.

"Malaika":



Det tar f.eks veldig mye energi og være sint. Man kan jo velge hva man vil bruke sin energi på.



Poenget er å ikke la vreden gå utover andre, det er ofte vreden bunner i noe i oss selv .

:eusa_clap: Jeg bare bifaller dine ord her Malaika

"ailo":



Men også en kraft som kunne eksplodere hele meg og hva da?



Tør jeg? Eller tør jeg ikke.

Jeg er veldig glad over at Ingelise jobbet med meg og vreden min da vi var på kurs sammen.



Det er ikke lett å leve nå:

Visst, før var det nød og redsel inni meg og det er nå borte.

Og vulkanen koker nå på små flamme. Nesten som komfyren i kjøkkenet.



Jeg sanser nå mer enn før. Vreden står ikke lenger immellom.



Det er vansklig å leve med alt dette jeg sanser nå!!



Og likevel er jeg glad over at Ingelise jobbet med vreden min!



walti