<t>Etter sjokkterapikurset med Ingelise Lund i våres slumpet jeg sammentreffende borti en
roman som heter "Shantaram". Det er en tykk, tykkere en bibelen, selvbiografi skrevet
av Gregory David Roberts, en australsk mann. En som dro den så langt, et liv med kriminalitet
i Australia, fortsatte med den indiske mafiaen og greide å ende opp som geriljakriger i Afghanistan.
Han dro den så langt at boka måtte begynne slik:
"Jeg måtte bruke lang tid og reise verden rundt for å forstå det jeg nå
vet om kjærlighet og skjebne og de valg vi gjør, men kjernen i det kom til
meg i et glimt, mens jeg sto lenket til en mur og ble torturert. Der gikk det
på en eller annen måte opp for meg, gjennom skriket inni meg, at midt i min
bundne, blodige hjelpeløshet var jeg fortsatt fri. Fri til å hate de som tortu-
rerte meg - eller å tilgi dem. Det høres kanskje ikke ut som all verdens, jeg
forstår dét. Men når lenkene og jernene skjærer og river i deg og du ikke har
annet, så innebærer den friheten et helt univers av muligheter. Og valget du
gjør, mellom hat og tilgivelse, kan bli historien om ditt liv."
G.D. Roberts dro den helt dit at han skulle stå fullstendig fastbundet for å oppdage
friheten. Det er det paradoksale i dette jeg synes er så intressant. Og kjærlighetens
makt. Som om han i samme øyeblikk forsto at uten kjærlighet var han intet? Han hadde
kanskje levd så lenge i opprøret at, jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det her på
en bra måte for det er paradoksalt,.....så lenge i opprøret at en kode ble knekt.
Selv har jeg levd i noen år med et sjeletap som gjorde at jeg opplevde å være som
avsondret og isolert fra meg selv og dermed fra andre. Til slutt kjentes det helt
uthulet og jeg kjente suuuuuget.
Da er det som om jeg føler at jeg kan kjenne meg igjen og ha forståelse for det
Roberts skriver om, for til slutt ble suget så sterkt at det bare var å enten dø
eller å komme seg inn igjen.
Da skjønte jeg at den eneste måten jeg kunne overleve på, var med kjærligheten. Og jeg
kunne rett og slett velge. Da satt jeg ikke fast lengre.
Ingelise Lund sier at sjokkerfaringer utvider jeget. Vi blir trent i å romme mer.
Etter en sjokkopplevelse kan man ha vanskelig for å kjenne igjen seg selv, for
man er totalt forandret.
Hvem er "jeg" i det øyeblikket man går fra å leve et liv man er vant med, til det øyeblikket
man står fastlenket til en mur og blir torturert?
Vi får oppdragelse og venner oss til en rolle. Jeget er en begrensende illusjon, intet annet enn en oppfatning.
Man kan være ubevisst om valg og tro at det ikke er andre ting man kan gjøre, helt til
det en dag skjer en ny ting som kaster en ut i det utenkelige og forvirringen får
transformerende konsekvenser.
Smertefullt kan være, men da kan man få en mulighet til å lære noe om. Som for eksempel hvor er
friheten?</t>