Ailo skrev om egoet (http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 4&Itemid=2). Jeg leste emnet og tenkte: ja vel. Men plutselig oppdaget jeg at ikke jeg kunne slippe emnet i tankene mine. Og så skrev jeg en kommentar. Noen dager senere kom en annen kommentar og nå har jeg veldig lyst til å fortsette emnet på debattsonen.
Den tankevekkende setningen var: ” Uten at man har et sundt ego, uten at man kan ta vare på seg selv og andre, kan lengselen etter egofrihet bli flukt.”
Er det sant? Virkelig?
Sunn eller syk er bedømmelser. ”En psykiater må bedømme om klientene sine er syke.” Slik tenker de såkalte normale menneskene og slik foreskriver det mundighetene. Jeg tror ikke det til tross for at jeg er psykiater.
”Mennesket er det eneste vesenet som har evnen til å si jeg” er en setning fra beskrivelsen til en ny bok om ”den biografiske hukommelsen”. Ja vel, det kan stemme. Men er dette forhold en evne som tjener Den Store Ånden?
Ved å si ”jeg” skaper vi (ikke Skaperen) forhold, forventninger, bedømmelser. Og de skaper såkalte fakta. Men et slik faktum er ikke det samme som naturens vilkår. Hvis et dyr ikke lenger har evenen til å leve med de vilkår dyret lever i er det dyret som dør. Hvis et menneske ikke lenger har evnen til å leve med de vilkår mennesket lever i er det naturen som dør. Med akkurat dette forhold er noe galt synes jeg.
Og noe til: Etter min betraktning er ikke det slik at de som er egosyke kommer på villstrå eller benytter ønsket etter egofrihet som flukt. De som benytter egobedøvende metoder med hensikten til å styrke egoet er de som avsporer fort.
Hilsen
Gåååja