Av og til kjenners det ut som om jeg løper med full fart inn i en vegg av betong,
for så å stoppe fullstendig opp…Det er da min analytiske del kobler inn, for denne jenta har ikke alltid forstand til å stoppe opp og tenke, noe som er viktig i enkelte situasjoner…
Dette er noe jeg vet, men som jeg av og til glemmer i farta, jeg kommer på det akkurat når det er for sent og snu, for sent å endre det som er sagt og gjort…
Med kun ett fokus, og det er som regel og ha såpass fart at jeg passerer igjennom murveggen, lander jeg på beina i en verden jeg ikke har kontroll over…
Her i denne verden blåser det ofte opp til storm, fordi jeg ikke evner å puste innimellom og se meg rundt…
Da forstår dere, kobler hodet inn… og det fullstendige kaos er skapt.
Nå er jeg litt der, i denne verden hvor det stormer, jeg passerte muren raskere enn med lysets hastighet og befinner meg i et vakuum, mens hodet jobber på høygir for å finne ut hva jeg gjør her, hvordan jeg havna her og hvordan i H* jeg kommer meg løs fra denne dimensjonen…
Det er litt som i en dårlig skrekkfilm her, en verden av motsetninger og midt i denne suppa sitter jeg fast, da dere…
Så hvorfor skriver jeg dette, søren om jeg vet, men det er kanskje på sin plass å fylle sine sko på godt og vondt, dette er den mindre vakre siden av dette bildet og jeg tror kanskje vi alle sammen trenger å bli påmint at det er ok å stoppe opp og tenke, ikke bare rase av sted.
I kjølvannet av min siste ekspressfart ser jeg at jeg kunne ha gjort ting på en annen måte, kunne ha tatt meg tid til å stoppe opp, trekke lys & kjærlighet ned i lungene og latt tankene få leke seg litt med forstanden, resultatene hadde kanskje ikke blitt annerledes, men kanskje kunne jeg ha lært noe underveis, eller kanskje gjorde jeg det…
Det eneste virkelige store fienden jeg har, er meg selv og mitt til tider noe hurtige tempo…
Så har jeg lært noe, mhm det gjenstår å se…
For spranget mellom teori og praksis kan være både kort og langt, men minnet om denne løpeturen sitter fast en stund, så den som lever får se
Og jeg, jeg rygger bakover og sletter mine spor, mens jeg fokuserer fremover på en ny begynnelse, denne gang i slow motion og med tiden, kunnskapen og visdommen som min venn er jeg garantert å nå mitt mål, bare på en litt annen måte en i det jeg trodde da jeg gira opp og raste avsted
Tina
ikke bare full fart, av og til bør det være lite fart...
Kloke ord..
