Sjaman.com – Forumarkiv

I månedene som har gått har jeg hatt god tid å fundere livets gåter. Har tenkt så det knaker i hodet der inne. Har hatt en tøff tid i det siste. Sagt rett ut så holdt jeg på å  dø her i juletider. Fikk en skikkelig påminnelse om altet da. Uten å gå nærmere på det (fikk beskje fra legen at  natten hadde jeg ikke overlevd om jeg ikke hadde kommet på sykehuset), så må jeg innrømme at jeg er litt sta ang. leger og undersøkelser og  har heller prøvd noe annet,og ikke hatt  tillit til legevitenskap. Men, noen ganger så må man revurdere, og nå er jeg glad at det  var et menneske som så hva som holdt på å skje og fikk meg under behandling. Nå går det tålelig bra, men jeg  må innfinne meg med et til kronisk sykdom.Tror jeg klarer dette og, utrolig hva et menniske klarer, bare med vilje og tanke. Men, som sagt, så har jeg hatt god tid til å la tankene gå, frem og tilbake. Har tenkt selve livet, hvor lite det skal til at det kan ta slutt, og likevel så suser vi full fart fremover med alle våre gjøremåler, stresser oss, har det travelt, ikke tid til  å reflektere over tingene, snakke med hverande. Hva er egentlig vår funksjon her? Skal vi bare gå i den egosentriske runddansen? Glemme at det  finnes noe annet? Så lenge vår yteevne er maks i arbeidslivet og alt annet livet innebærer, så er vi  godtatt, selv om det kan bare bli med et klapp på skulderen og noen mumling om: du er kjempedyktig, klarer så mye og hvor henter  du all den kraften? Men i alt dette må vi ikke glemme: vi er mennesker, med kropp og sjel og følelser. Og at vi må prøve å huske at det finnes mange der som savner KONTAKT, både kroppslig og det åndelige. Men , vi har jo ikke tid! Har så mye å gjøre. I morgen, kanskje.. men den morgenen kommer aldri. Og en dag så kommer vi til det punktet at vi selv er i den situasjonen at yteevnen ikke er som den var før.Og hva da? Vi har god tid, men ingen å øse det til. Fordi de andre har så mye å gjøre. Vi er egentlig merkelige skapninger, vi går med lukkede øyne, vil ikke se, selv om vi ser, og når vi endelig begynner å se, så kan det være forgjeves.
Jeg tenker på meg selv. Nå når det ikke haster lenger, så har jeg lært å hente min kraft av små ting: som å sitte på altanen å høre fuglene kvitre, følge med "bjørka mitt", snakker til og med det( litt skrudd i hodet)og hvor stolt jeg er når jeg klarer å vaske en maskin klær,og gå opp og ned et par trappetrinn. Ja, jeg er redusert, i min kropp, men ikke i hodet ennå( tror jeg). Og dermer vil jeg lære å akseptere situasjonen, og glede meg for de " små ting" som egentlig finnes overalt, bare jeg som har vært blind i min streben for å være en ytende borger.
Merkelig hvordan en kan forandre tankemønsteret til slutt. Det burde jo være selvklart at en hadde tid til å tenke i mangfoldige mønstrer hele livet. Men vi stangerer, ( det er min oppfatning) og går fremover til det sier bom stopp.
Derfor, tror jeg det er viktig å stanse litt, se seg rundt, og spørre seg selv: hva er viktig for meg? Der evige jaget eller det å prøve å forandre sitt tankemønstrer slik at livet ikke føles som jag, men at vi føler at vi er i stand til å gi og ta i riktig balanse. Det er vanskelig, tror  det krever en del jobbing med seg selv, men det er fullt mulig, eller er det?
På en måte føler jeg at jeg er på vei, men vet jo ikke om retningen er riktig.Men det finner jeg vel ut av etter hvert, forhåpentligvis. Ha en fin, fin tankedag, alle sammen..

Kjære Sandra!

Jeg vil bare si til deg at JA det er mulig. Det er mange som ikke kjører det løpet du beskriver.
Og det er så synd at noen kjører seg så hardt og blindt at de må møte sykdom før de stanser opp.
Uansett hvordan man lever, oppvåkning har sin pris, og det koster å arbeide med seg selv.
Men det er verdt hver smertetåre!

Takk for at du deler din historie med oss. 

Takk for disse tankene Sandra 

Selv har jeg hatt en bråstopp i livet en lang stund nå og kjenner meg igjen i masse av hva du skriver om. For meg ser det nesten ut som at dette er en liten epidemi for tiden...det at en del mennesker ikke orker mer av den gamle levemåten. Ser at mange ønsker å leve anderledes enn de gjør i dag....nærmere seg selv, nærmere naturen, nærmere andre og livet generelt. Jeg sitter fremdeles med masse fortvilelse over å ikke finne frem til dette, rydder og rydder i meg selv, og "øver" meg så godt jeg kan i det små. PÅ skogstur i går traff jeg en eldre mann med hunden sin...vi tre ble stående å snakke koselig sammen en times tid....det var dagens høydepunkt! Og akkurat sånne ting som du snakker om vedr å kunne glede seg over et tre (og snakke med det uten å tro at man er gal ) lytte til fugler, høre jordens puls osv. Så slikt sett er vi jo på rett vei



Ønsker deg glede og godt levd liv

UlveMor

Ja hva er det  gode i livet som  gjør det  verd og leve..
For meg er det og akseptere fult og helt det  livet jeg har fått tildelt på  godt og vondt og  finne  de  positive sidene ved det... Det har ikke  vært lett, men med egen  tenkning  og gi slipp  på gammel  sorg og  fustrasjon  kommer de  gode tankene,  som igjen  fører  positive  handlinger med  seg.
Vi  lever i  et  sorterings sammfunn..Sorterer  det meste  velger bort  det som  er ubehagelig i livet  vårt..enten det er  venner eller  annet  som  ikke  passer inni  vårt  livsmønster..hvorfor  gjør vi det?..  hvorfor  klarer  vi  ikke  og se at alle  har en  verdig  for  oss?.. Jeg  nekter og  bare  godta en  negative side  ved en handling som  jeg får  høre om, eller  opplever selv ..
Det er alltid en  årsak  for at slikt skjer,  og  for meg har det vært  viktig og finne den  positive årsaken og  forståelsen  for en  negativ  handling.
Livet er altfor  kort og spennende  til  at vi skal  la det negative råde mer enn det  positive..
Du er selv  en diamant.. det er  du som bestemmer hvordan den skal  være slipt og hvor den  skal  skinne for menneskene du  møter på din vei.
Ønsker deg  lykke  til Sandra og håper  du  får en  flott og god  sommer