Idag, denne flotte sommermorgen, rusla jeg ned
til kulpen (ei lita kulp i ei lita elv som renner forbi heime)
for å ta et morrasbad.
Og der midt i stien, sammenkveilet
som i en spiral,
lå hoggormen.
En stor kraftig krabat.
Stille lå den, og jeg sa pent hei
og gikk rolig rundt den og lot den i fred.
Etter ett forfriskende bad rusla jeg
opp igjen.
Herr hoggorm hadde da snirklet seg litt lenger inn i graset,
men lå stille å titta på meg.
I det jeg kommer opp på gardsplassen
titter jeg opp, og der svever en ung
hann kongeørn.
Den gjør to sirkler, flakser noen få ganger,
og går så inn i en spiral og stiger, stiger, stiger
på oppdrifta.
Til slutt var den ikke annet en en liten prikk i det fjerne.
For ett syn, å se hvordan den benytter
naturkreftene for å komme opp.
Minimalt med egenkraft,
bare akkurat nok til å få den farta
som nødvendig var for å komme i
spiral formen.
Og du milde hvor rask den oppstigninga var.
Da den startet var den like over hustaket slik
at jeg kunne se dens flotte tegninger og
fjærdrakt.
Ahhhh...
Dette blir en god dag.
Wolf
Det er god lærdom i din betraktning av den ørna...
