Sjaman.com – Forumarkiv

Fikk lyst til å sitere et avsnitt i boken "Tibetansk legekunst og livsvisdom" av Christopher Hansard. Et aktuelt og viktig tema.

"4. PROBLEMER MED AVHENGIGHET OG ALL SLAGS UKLOK ATFERD

Avhengighet og all slags uklok atferd er de følelsesmessige konsekvensene av en åndelig krise. Ifølge
tibetansk medisin spiller det ingen rolle om det er kjemisk eller psykologisk avhengighet. Uklok atferd
er alle tanker og handlinger som påfører deg selv eller andre smerte på en eller annen måte.

Avhengigheten er smertefull i seg selv, og den oppstår fordi en persons sjel er i en tilstand av sjokk
og oppløsning. De følelsesmessige strukturene som gjør at individet kan leve i en normal verden, er falt
fra hverandre fordi han eller hun har opplevd ensterk følelse av separasjon og tap. Dette kan oppstå
fordi stadige negative omstendigheter av et eller annet slag har påført dem indre sår.
De føler dermed at de ikke finner noen mening verken i seg selv, i den virkeligheten de lever i, eller
i resten av verden.

Mange misbrukere er høyt åndelig utviklet, men de har aldri fått sjansen til å utvikle sin visdom fullt ut.
Det er som om sinnet og kroppen deres ikke kan håndtere den indre åndelige våkenheten, så de
går rett og slett i stykker. Og som Lille Trille føler de at de aldri kan lappes sammen igjen.

Misbrukere bruker avhengigheten til å unngå konfrontasjon med sine ekte følelser. Dette fører til en
slags automatisk reaksjon der de bruker det samme følelsesmessige mønsteret i alle sammenhenger.
En alkoholiker vil for eksempel bruke problemer i dagliglivet som et påskudd for å drikke. Det kan
være alt fra en krangel med kona til vanskeligheter på jobben. Han vil alltid kunne finne en unnskyldning.
Det kan virke som om alkoholen skjuler smerten, men egentlig forvandler den smerten til et følelsesmessig
drivstoff som får alkoholikeren til å komme seg gjennom enda en dag."


Her står det mest om alkohol, men jeg har også tenkt en del på parforhold og sjalusi for eksempel. Man klynger seg til en annen istedenfor for å tørre å gå inn i seg selv. Og det gjelder veldig mange andre ting, materielle ting.
Det er et så stort samfunnsproblem at det blir sett på som vanlig.
Rusmisbruket er liksom bildet på avhengighet, kanskje det første vi tenker på når vi hører ordet, men det er viktig å sette det inn i et større
perspektiv. Etter å ha fått den åndelige overbyggingen eller hva jeg skal kalle det, har denne rastløsheten
gitt seg. Man forsøker å gjøre noe med problemene og studerer dem på kryss og tvers, men det gjør bare tingene vanskeligere en det kunne ha vært. Det handler om hva et helt samfunn lider av mangel på, og ikke bare ett eneste rusproblem.

Det er utrolig mange som lider under følelse av separasjon og åndelig undertrykkelse. Avhengighet finnes i så mange slags former, rusmisbruk er den utrykksmåten som er mest synlig og minst akseptert i samfunnet.

Og det kommer ikke bare til uttrykk gjennom avhengighet. Vi har vel alle i større eller mindre grad opplevd situasjoner i livet der vi står fullstendig handlingslammet, har følt at vi er ofre for det som skjer rundt oss og følt at vi ikke har noen påvirkningskraft til det som skjer. Av og til danner dette et mønster der man gjentatte ganger blir utfordret av "skjebnen". Fordi man har opplevelsen av å stå alene (lille meg mot resten av verden), har man ikke kraft til å bryte mønsteret, men sitter håpløst fanget i de ytre begivenhetene.

Tror man blir avhengig av det meste i den materielle dimensjon vi befinner oss i. Avhengig av å søke utover og videre, innover og videre, let så skal du finne, men der er intet å vinne annet enn å miste seg selv, sin avhengighet-bli tom for så å bli fri. og ny runde

Avhengigheten det var snakk om her, gjelder noe du egentlig ikke trenger. Når vi føler oss separerte, at vi står alene, merker vi dette som ett behov som ikke blir fylt. Vi prøver å møte dette behovet ved å fylle livene våre med mat, ting, mennesker mm. Men det er ikke disse tingene som kan dekke behovet vi følet, så vi fortsetter å pøse på med andre ting. Etterhvert har vi gjort oss avhengige nettopp fordi det vi fyller livene våre ikke dekker behovene.

Åndelig oppvåkning gjør oss i stand til å frigjøre oss fra denne avhengigheten. Etterhvert som vi finner kilden vi søker i oss selv, avtar/opphører avhengigheten og balanse oppstår.

Å fylle sine behov, hverken mer eller mindre, kan knapt kalles avhengighet.

For jeg tror ikke at man kan si at man er avhengig av seg selv, ikke med samme betydning i ordet iallfall 

Henger fast i hengende tråder, og er Pinnoccio reversert

"Inger Lise":

Åndelig oppvåkning gjør oss i stand til å frigjøre oss fra denne avhengigheten. Etterhvert som vi finner kilden vi søker i oss selv, avtar/opphører avhengigheten og balanse oppstår.

Følte meg i en periode avhengig av åndelige erfaringer og drømmer, at jeg bare ville være der. Men det var det og gå inn i meg selv som gjorde at jeg fant meg selv igjen, og det at jeg bare tillot meg selv og trekke meg tilbake en stund, gjorde at jeg helt automatisk etterhvert bare hopper ut i det igjen som et mer selvsikkert og integrert menneske. Nå spiller det liksom ikke en så stor rolle hvor jeg befinner meg eller om dagene er litt kjedelige, for jeg har funnet en indre styrke som ikke kan svekkes så lett. Det er fordi jeg er mer sikker på det som er i "verdnene" man finner om man søker innover. Jeg frykter ikke døden. Dette ene livet er bare ett av mange på veien. Vi kan gjøre så mye mer med livet enn vi ofte tror før vi har fått opp øynene. Å prøve å fylle livet med noe som ikke er vedvarende, fører til stor og meningsløs sorg om vi ikke har funnet den indre kraften. Har man det, binder man seg ikke så lett til det og er mindre selvhøytidelig.

"Kristin":

"Inger Lise":

Åndelig oppvåkning gjør oss i stand til å frigjøre oss fra denne avhengigheten. Etterhvert som vi finner kilden vi søker i oss selv, avtar/opphører avhengigheten og balanse oppstår.

Følte meg i en periode avhengig av åndelige erfaringer og drømmer, at jeg bare ville være der. Men det var det og gå inn i meg selv som gjorde at jeg fant meg selv igjen, og det at jeg bare tillot meg selv og trekke meg tilbake en stund, gjorde at jeg helt automatisk etterhvert bare hopper ut i det igjen som et mer selvsikkert og integrert menneske. Nå spiller det liksom ikke en så stor rolle hvor jeg befinner meg eller om dagene er litt kjedelige, for jeg har funnet en indre styrke som ikke kan svekkes så lett. Det er fordi jeg er mer sikker på det som er i "verdnene" man finner om man søker innover. Jeg frykter ikke døden. Dette ene livet er bare ett av mange på veien. Vi kan gjøre så mye mer med livet enn vi ofte tror før vi har fått opp øynene. Å prøve å fylle livet med noe som ikke er vedvarende, fører til stor og meningsløs sorg om vi ikke har funnet den indre kraften. Har man det, binder man seg ikke så lett til det og er mindre selvhøytidelig.

Nettopp   

Interessant tema, men er det noe lys i enden av tunnelen her? En rusmisbruker som stopper med rus fortsetter gjerne å søke utover til man forstår at det fins ikke noe der ute som kan fikse, heale og reparere ting. Da havner man i en situasjon der man kan våge å søke innover men i et samfunn uten tradisjon for meditasjon og indre søken. En rusmisbruker i dag blir ansett som frisk som en fisk med en gang man er fri ifra en type rus og det er ikke så klokt. Ofte (og jeg snakker som mange sikkert har skjønt ifra egen erfaring) så står man med døren til rusmisbruket på vidt gap og en ukjent verden skrikende mot deg, en verden som stiller like høye krav til deg som om du aldri skulle ha rørt rus. Fakta her er at man har lært en annen verden å kjenne, man har tatt ferie ifra den ordinære virkeligheten og vandret i ukjente farvann. Ingen spør om hva man har erfart fordi dop blir sett på som synd. Jeg tror mange kunne lære av de som faktisk er så tøffe at de våger å søke inn i en slik verden og kommer helskinnet ut igjen. Jeg vil ikke anbefale folk å vandre den veien men hvis noen av oss gjør det så vil jeg ønske de velkommen tilbake. Og etter en slik reise så ser man fort at ølen trigger det behovet, siggen trigger det samme behovet. man er avhengig av å ha noe men man sitter med en kunnskap om at man aldri kan ha noe som helst. Da er det fint å trene, drive med yoga, meditere, gå i naturen eller helt enkelt bare å være i ro men det er vanskelig når folk stiller krav med en eneste gang.

"Kokopelli":

Fakta her er at man har lært en annen verden å kjenne, man har tatt ferie ifra den ordinære virkeligheten og vandret i ukjente farvann.

Godt poeng. Det gjelder også mange andre erfaringer, som det å være flyktning fra et krigsherjet land, være rusmisbruker på resept, i det hele tatt alle som faller utenfor "rammen", ha en eller annen sykdom. Kjenner meg godt igjen, da jeg har vært en liten tur innom rusmiljøet selv. En erfaring jeg ikke vil være foruten, selv om jeg som deg ikke vil anbefale det. Det blir for meg helt umulig og ikke søke innover i meg selv, da jeg har erfart et poeng. Har man det materielt trygt og godt, merker man ikke så lett behovet. Folk klamrer seg fast, men vet ikke at åndenød eller hva det nå heter er noe de fleste lider av, men ikke merker det. I et rusmiljø ser man liksom det ultimate når det kommer til avhengighet, selvdestruktivitet og sjeletap. Når man kommer ut igjen, kan man kjenne det igjen i det "vanlige" samfunnet, i en mindre grad, og dermed se samfunnet med våknere øyne, men de "vanlige" kjenner seg kanskje ikke like lett igjen i rusmisbrukeren.