Jeg fikk ikke sove i natt, pga mye å tenke på. Men jeg fikk ideen om å rusle ut en tur så jeg gjore så. Gikk mot skogkanten og kjente meg utrolig trygg og tilstede. Noe som er ganske uvanlig, siden jeg egentlig er rammet av mørkredsel. Men der i skogkanten virket det som en god ide å bare gå ende inn til bekken. Det var jo mørkt, men jeg så akkurat en halv meter forann meg. Jeg fortsatte å gå. Tryggheten var inni meg og jeg gikk halvt på instinkt og halvt etter det lille jeg så. Tok av på en mindre sti og så mistet jeg den :S I sådann situasjon ville panikken vært ganske nærgående, men jeg fulgte følelsen og gikk. Og jammen kom jeg inn på stien igjen. Det slo meg hvor mye informasjon som ligger i det å være tilstede og ikke tenke framover på neste skritt. Jeg hadde ikke noe fokus punkt lenger framme, slik jeg vanligvis har det. Ingen plan eller strategi.
Det viktigste jeg lærte i natt er at jeg ikke trenger å se klart for å finne veien. Utrolig godt å vite når jeg er i villrede sånn generelt. Det var en god bekreftelse på at jeg kan stole på magefølelsen. Og dessuten så jeg at skogen ikke er skummel om natta, men rolig og fin. Stemningsfull.
Men nå....sove ..ZZz
