Noaiden som reiste i tid og rom
På Storbakken i Sørvikmark bodde en noaide som det er flere fortellinger om. Han var født i 1796 og het Per Nilsen.
En vinter var han sammen med andre på Lofotfiske. Det hadde lenge vært uvær og de kunne ikke ro ut. De kjedet seg, og de visste heller ikke hvordan det stod til heime. En kveld sier høvedsmannen, Mikal Ursin, til Per Nilsen: ” Du som er kyndig og vet og kan mer enn vi, du kan nok fortelle oss hvordan hjemmefolket lever. Du skal få en pel brennevin av meg.” Per likte godt å få en dram. Han svarte: ” Det kan nok hende at jeg i morgen kan fortelle dere noe.”
Så la de seg til å sove. Per var bortom sin soveplass og gikk så ut. Da han var ute så lenge, gikk de andre ut for å se etter han. Men de fant han ikke. De så spor etter han utenfor døra, men Per Nilsen var forsvunnet. De ga opp å lete etter han.
Da de våknet neste morgen, lå Per under fellen på soveplassen sin. ” Nå, nå kan du vel fortelle noe nytt?” sa de. Javisst kunne han det. Han fortalte at det hadde snødd kraftig i Sørvikmark. En gammel kone, Katarina, var død, og da de skulle kjøre kisten ned, ble de sittende fast i en snøskavl. Hesten kom ikke fram, og de måtte skifte til Johannes Nilsens langbeinte hest. Siden fikk de vite at det var akkurat slik det hadde foregått.
Men Per likte dårlig at de hadde vært ute og lett etter han. Det skulle de ikke ha gjort. ”Folkene gikk nesten løs på livet mitt”, sa han.
Man har mange beretninger om at en same i trance har skaffet kunnskaper fra et annet sted. En av de eldste er hos Peucer(1591). Lorenzt D. Klyver skriver at en sames sjel eller ånd kan skaffe settes i pant, ligger som opplysninger fra et langt fraliggende sted på noen minutter, mens kroppen, som midlertidig død tilbake.
Etter Anders Larsen i ”Om sjøsamene” 1950
Noaiden som snudde været
En kvinne holdt på å plukke bær. Da såg hun et tsjudefølge kom over fjellet. Kvinnen bodde selv på ei øy, men nå var hun på bærtur på fastlandet. Hun kastet seg på årene og rodde tilbake til øya. Da hun nådde fram til Nøklan, for hun straks til en gammel noaide som bodde der, og fortalte hva hun hadde sett. Noaiden gikk straks i båten og rodde mot solretninga rundt øya. Han rodde tre runder rundt øya.
Tsjudene hadde nå nådd fram til stranda på fastlandet. De såg at øya var bebodd, og strevde for å finne seg en farkost for å komme seg over til øya. De lagde en flåte av rekved og gav seg til å padle det korte stykket. Da de var kommet halvveis, kom det et forferdelig vær som knuste flåten. Tsjudeflokken forsvant i bølgene. Bare 50 enkelvotter fløt i land på øya.
Fra Kvænangen. Etter E. Lagerkrantz
Kaaven fanger en sildetyv
Det er om vinteren. Naboen har saltet sild i tønner og satt dem i en sjå. Men stadig minker det av silda. Da går han til Kaaven og klager.
Mens de sitter der og prater, smiler Kaaven og sier: ”Ja, nu har vi tyven fast! Nu står han å græv i sildtynna di. Men det har ingen hast, han blir stående der”
De drikker kaffen ut og gir seg god tid.
Om en stund går de til sjåen. Ja tyven står der. Han holder en sild i neven. Det er kaldt, og tyven fryser, men han kan ikke røre seg av flekken. I sekken har han rukket å legge noen sild.
”Nå du e‘ her?” sier Kaaven. ”Ja den derran silda du har i sekken, den kan du ta, men den du har i handa, må du legg tilbake. Og du må ikke kom hit flere ganga”
Mannen svarer ikke, griper sekken sin å skynder seg av gårde.
Sverre Opdahl, Skoganvarre
Kaaven stopper hurtigruta
Kaaven er ofte ute å reiser. En dag sitter han i salongen på hurtigruta. Han spytter stadig på gulvet. Til slutt klager betjeningen. Kapteinen kommer å jager denne uflidde karen i mudd og kommager på dekk. Der får han ordre om å holde seg til skipet legger til kaien. Det er om natten og mørkt, men været er pent. Kapteinen går opp på broen. Da oppdager han at skipet står stille. Mannskapet blir satt i gang for å finne feilen. Maskinen går som den skal, men båten står stille! De undersøker det som er å undersøke, men alt synes å være i orden. Det er bare den mangel at skipet går ikke! Det er pålandsvind, og skipet driver mot land. Da begynner kapteinen å forstå at dette går ikke helt naturlig for seg. Han sender en av matrosene ut på dekk for å si til Kaaven at han vil snakke med han. Men det er som om Kaaven ikke hører. Han bare står der i mørket og spytter.
Så må kapteinen sende styrmannen. Men Kaaven nekter å bli med til kapteinen. Han har fått ordre om å stå på dekk til båten legger til kai. Det har kapteinen selv sagt! Så Kaaven står der han står.
Så må kapteinen selv gå på dekket til Kaaven. Skipet er nå drevet inn i fjæra. Kapteinen trygler og ber! Kaaven må være snill å la skipet gå!
Men Kaaven svarer: ”Æ e kje maskinkyndig”
Kapteinen trygler! Kaaven må være barmhjertig. Han må ikke la dem forulykke! Da sier Kaaven ”Ja, nu går båten”
Og ganske riktig, langsomt glir skipet utover og bort fra fjæresteinene.
Da invitere kapteinen Kaaven ned til sin lugar og spør om han vil ha en dram. Kaaven svarer at han kan ta en dram av og til, men at han ikke vil drikke mye.
Kapteinen tar frem en flaske. Men han får ikke korken av! Han bruker korketrekker og drar det han kan, men korken er som sveiset fast. Sintere og sintere blir han, og hardere drar han, men korken rikker seg ikke.
Da spør Kaaven om han skal hjelpe. Han tar flasken, kakker litt i bunnen på den, og ut smetter korken! Kapteinen skal skjenke. Men ikke en dråpe kommer ut av flasken. Han holder den opp ned, han banker på den, han rister den, men ikke en eneste dråpe viser seg.
Så spør Kaaven om han får lov å skjenke. Jo det får han. Og Kaaven fyller glassene og sier at det var da hyggelig å få by kapteinen på en dram!
Fra historier om samiske noaidikunster og noaidien Johan Kaaven (1836-1918)
Samlet inn av Rickard Bergh
Å lage en stallo ved trolldom
Den tid da det var noaidier i sameland, pleide de å lage stalloer ved noaidikunster, og så sendte de dem til den de var sint på.
Det fortelles at en same gikk opp på fjellet for å jage villrein. Han tok sekken på ryggen, tok buen og pilene sine med og spydet på skulderen og gikk en dagsreise.
Om kvelden stanset han ved ildstedet, gjorde seg opp varme og begynte å koke suppe. Han kjente seg trett. Derfor tok han seg en brennevinsslurk. Da suppa var ferdig kokt, satte han matkjelen på bakken og begynte å spise. Mens han spiste kom en noaidi og stanset der.
Dagen etter dro de videre og kom til stedet der de skulle være om nettene. De satte opp lavvo sammen og avtalte at de skulle jage villrein sammen, for de var begge redde å tenkte: ”det kan nok hende at han får flere villrein enn meg.”
De fortalte ikke hverandre hva de tenkte, men de ble enige om at alt som de fikk skulle de dele likt. Aslat, noaidien, fikk tre villrein, og Lasse, den andre fikk to.
Da de hadde gått etter villrein hele høsten, hadde Lasse fått nitten og Aslat elleve villrein. De begynte å krangle om fangsten, for Lasse mente han burde få en eller to villrein mer enn Aslat, fordi han hadde drept flere. ”Vi var jo blitt enige om å dele likt” sa Aslat.
”Det var vi ” sa Lasse, og så la han til: ”Hadde jeg vært alene, hadde jeg fått alle de villreinene som jag har drept.”
Det oppstod en trette mellom dem, og Aslat sa: ”Nå, nå du kan bare slutte å gå etter villrein. Det er jeg sikker på¨.”
Lasse slo ham med knyttneven mot tennene, slik at blodet rant. For en noaidi kan ikke ete noen eller gjøre noen vondt når han ser sitt eget blod. Derfor truet Aslat han: ”Du skal nok få møte en fremmed her til høsten.” Så skiltes de fra hverandre.
Om vinteren hentet de kjøttet og skinnet hjem, og de kranglet så ofte de møttes. Neste høst gikk Aslat ut i marka og skar et stykke ren jord, jord som ikke noen menneskefot hadde trått på, og av den laget han en menneskeskikkelse som var tre favner lang og tre alen bred, han blåste liv i den med ordene: ”Bli til! Bli til! Stallo, av alt jeg eier, skal halvparten tilhøre deg. Halvparten gir jeg av livet mitt, halvparten gir jeg av levetiden min og halvparten av alt jeg eier. Vær meg bare trofast!”
Da sprang stallo opp og svarte: ”Trofast skal jeg tjene deg”
Så gikk Aslat hjem, og stallo fulgte med ham. Neste dag delte de godset Aslat hadde. Etter at de var ferdig med delingen, regnet de ut hvor mye som hørte til stallos del, og Aslat løste inn med penger all sin eiendom hos stallo, og stallo gikk sin vei.
På den tiden var Lasse igjen på fjellet og hadde tatt kona med. Underveis sa Lasse: ”Bli her mens jeg går bak den bakken der og hilser på en gjest”
Han gikk dit og møtte stallo, og de begynte å ta ryggtak. Han ville holde ham fast, men stallo var så tykk at Lasse ikke greide å holde rundt ham. Stallo grep ham, og da ropte Lasse: ”Herre Jesus, hjelp meg!” Han ropte en første, en annen og en tredje gang, Da falt stallo utslitt til jorda, og Lasse drepte stallo. Samme dag døde også Aslat. For når stallus levetid var ute, var Aslats det også
Johan Johnsen Aikio
1890, Nesseby
ráfi
Lenge leve Kaaven!!
