Her om morgenen satt jeg ved stuevinduet og skuet utover. Solen gjorde sine iherdige forsøk om å komme seg opp og spre sine varme stråler utover. Det er lenge siden jeg har hatt et "prat" med mitt bjørketre, men i de tidlige morgentimene hadde jeg et behøv å "drøfte" tingene med han. Han stod der, som alltid med litt krummet stam og forvridde greiner ( det har stormet her en del) men likevel så solid på sin vante plass. I fjor vinteren var slitsom for oss begge, men vi stod det over og nå venter vi at en ny vår kommer, så vi kan blomstre opp igjen. Det er merkelig å tenke på at jeg og mitt tre er blitt så fortrolige, vi forteller om alt til hverandre, og støtter hverandre på et vis som ikke egentlig går an å beskrive med ord. Det er bare der, det ligger i luften og rundt oss to.I sommeren som var tok jeg mine første skritt ut til livet igjen og da gikk jeg til min venn og takket for at han hadde holdt meg i live. Jeg hørte han hviske litt stille: du behøver ikke takke, vi er her for hverande, slik er det,vi hører sammen på en måte alle ikke kan forstå. Han er merkelig, treet mitt, men kanskje er jeg og litt merkelig.
Samtalen vi hadde idag dreide seg om mine problemer for å komme videre,og min forvridd forståelse om enkelte ting. Han bebreidet meg ikke, men ga meg den kraften han visste jeg trengte og plutselig så jeg tingene i annet lys. Nå venter vi begge at våren skal komme og åpne ut for blomstringen i livet, for oss begge. Og vi vet, uansett hva som hender så er våre bånd solide og holder år etter år.Alltid.
finner vi nærmere enn vi tror.
En katt, en stein, bålet, månen, tromma og
ikke minst treet kan gi oss den dypeste
følelse av tilhørighet og fred...et løft i
hverdagen.
Så flott, Marihøna, at du har en slik venn!
