Jeg tror jeg kan påstå, at jeg alltid har fulgt intuisjonen min, fra jeg var lita. Husker episoder som kunne være opprivende, som gjorde at en ville lage opprør eller rømme. Men hvor magefølelsen sa....vær rolig og passiv. Dette går over!
Episoder i voksen alder hvor magefølelsen sa...løp for fasan....! Intuisjon på hva man kan tillate seg å gjøre, tillate at noen gjør mot deg...osv. Har opplevd mange tilfeller hvor ting som har skjedd, har vært totalt i mot mine prinsipper, men hvor magen faktisk var rolig og sa...*avvent å se* Hvor jeg da tilegnet meg lærdom av noe jeg ellers ikke ville oppleve, om jeg lot mine prinspper stoppe meg.
Har også ofte opplevd, fra barnsben av og frem til ung voksen alder....visse områder jeg ikke fikk oppsøke. Et par av steder jeg har bodd, kunne jeg vandre hvor jeg ville, på et par av loftene. Men ikke bort i det hjørnet, eller den delen av loftet. Da slo magen krøll på seg, rett og slett.
En gang ble jeg til og med nektet å gå inn på mitt eget rom. Den gangen jeg så *han* som ingen andre så....*han med tippskjegg og brilla i lenke* *han* jeg så omrisset av i muren på soverommet mitt.
Da slo også magen krøll, å det var som noe stoppet meg. en mur. Ganske sprøtt egentlig, men helt naturlig da jeg var lita.
Intuisjonen min kan også si i fra om jeg møter personer som ikke er bra for meg, eller de rundt meg. Men ikke i enhver tilfelle. Har da klart å bli lurt mange ganger...
Men heldigvis virket denne stemmen den gangen jeg gikk meg bort i en by, å en mann som jeg visste hvem var, sånn nogenlunde av utseende...skulle vise meg veien. Jeg fikk denne ulme magefølelsen å takket nei. Likevel fulgte han etter meg, å prøvde få meg inn i en sidegate, han påsto butikken jeg skulle til lå. Jeg takket fortsatt nei, å gikk. Senere fikk jeg høre at han bodde inni et smug der, i den gata. Å at det var bra jeg ikke fulgte med ham.
Men....hvordan opllever dere intuisjonen? Hvilke erfaringer har dere....om dere vil dele da...
