Sjaman.com – Forumarkiv

Smil til verden og verden smiler tilbake. Er det ikke så det heter?
Et lite smil til et annet medmenneske gir et løft i hverdagen. Så enkelt kan det være, bare smil.
I dag gikk jeg meg en liten tur. Mens jeg gikk der, kom det en mørkhudet mann i mot meg. Vi nordmenn ser jo vanligvis ikke på fremmende man møter på sin vei. Man ser til siden, ned i bakken. Da mannen nærmet seg, gikk blikket mitt i bakken.
Så hørte jeg et "Hei, hei". Mannen hadde stoppet opp. Jeg stotret et... øhh... hææ...iii... 
Han bukket til meg med et strålende smil, så gikk han videre.
Jeg gikk videre med litt ekstra rank rygg, det gjorde godt med et smil på veien. 

Tror jeg har skrevet dette før her inne,
men det passer så godt til innlegget ditt, Fønix.

Smilet i øyet
er det lyset i vinduet
som viser at
hjertet er hjemme! 

Det skal så lite til, en fremmeds smil kan redde dagen.

Jepp 

Jeg tror noe gledelig har hendt med meg i de siste dagene.

Jeg snakker med fremmede, noe jeg sjelden gjør, som med en helt ukjent mann med hund i skogen. Vi snakket om gemyttet til skotske fårehunder. Så snakket en eldre dame til meg...hvordan tror du været blir nå, er ikke de skyene mørke? jo, nikket jeg. Ja jeg er på vei til kirkegården skjønner du. Men jeg går like vel. Hun hadde stokk og gikk avsted. Så traff jeg en venn, en russiske koppe-mester som bor i Oslo, i døra på Rema 1000. Vi omfavnet hverandre og lo høyt og tøvet og snakket ... om speilnevroner...

Han flytter klinikken sin til Røa om 14. dager, opp fra det kjellerlokalet han hadde på Majorstua. For 8-9 mnd. siden sa jeg til ham at han burde komme seg opp over jorden overflate. Nå flyttrer han høyt opp i etasjene...

Jeg har også rare drømmer.

Jeg drømte jeg hadde en stein over hjerte. Så i neste episode ble den porøs, som en svamp. Så ble den borte. Drømmen trenges ikke tolkning.

Sarakka spør: Hva er det pappa? Hva ler du så av? Nei, ikke noe. Men fortell? Det er ingen grunn, svarer jeg leende. Jeg er bare så glad.

ailo

Ja, det er en herlig historie.  De små øyeblikk gir litt farge i det daglige liv. Jeg har smilt veldig etter det smilet jeg fikk før i dag. Nå sender jeg smilet videre 

S M I I I L

      Kor søt dokker e 

Smiiiiiiil....

Flotte historier dere har her! Nydelig dikt Kira..

Og: smil fra himmelen

Jeg var i går med mine tibetanske venner i Tibet-kloster (Sveits; se www.tibet-institut.ch). Jeg hadde noen på hjertet.
På veien dit - med 6 mennesker i et bil - dukker opp plutselig en stor regnbue over motorveien.
Et smil fra himmelen som mykner hjertet og lokker fram tårer av gleden...

til dere!

" En stein som man må gjør til kjærligheten..."

stod på et papiret, som har
"brent opp til aske
i sentrum...

...til det kommer tilbake..."

(se dikt i "Jeg var på kurs...")

nå flyter
tårer av gleden
hen til hvit elven

Smil i hverdagen er nesten viktigere enn alt annet. Et smil får mennesker til å føle seg vel, godtatt, glade. Om du smiler til et menneske du ser kommer gående mot deg, med en litt krummet rygg, å kikker stjålent på deg, så smiiiiil. Først titter de undrende på deg, så får du et forsiktig smil tilbake. Å når du snur deg etterpå, så er de en anelse rettere i ryggen. Da blir hjertet mitt glad. Da smiler jeg en ekstra gang.

En dag møtte jeg to personer. En mann og en dame. Mannen satt i rullestol. Han var psykisk utviklingshemmet. Når han fikk se meg, begynte han å smile, le å gjøre bevegelser som for å ta meg i handa. Jeg gikk bort å lot ham ta meg i handa. Han grep fatt med begge hendene, smila og lo. Sa uforstående ord. Jeg smilte tilbake å sa hei! Da virket han fornøyd å slapp hånda mi. Pleieren tittet på meg å sa...."Du skjønner, denne mannen...Han var som deg og meg han. Før han havnet i motorsykkel ulykke. Å du ligner kona han hadde da, på en prikk. Derfor reagerer han som han gjør" Hun takket meg for at jeg tok meg tid, fordi det gjorde hverdagen hans litt bedre. For han husker ting fremdeles. Minnene hans er ikke ødelagte. Han kjenner meg igjen nå. Å hver gang må han holde hånda mi. En dag var det hans mor som trilla. Å hun fortalte det samme. Hun lurte faktisk på om jeg var datter til denne x-kona hanns, hehe. Siden vi ligna sånn.

Tid! Klart en har tid. Man kan ikke motstå en slik utstråling som han har. Det er ikke mulig. Å man kan ikke si...at man ike har tid....til å gi bort et smil, et hei!

Hvorfor er det slik, at vi titter ned i bakken når vi møter fremmende? Jeg gjør det selv innimellom. Men det er med folk som stirrer intenst. Noen gjør jo gjerne det. Folk er forskjellige. Men når jeg ser noen som ikke har det bra, eller som jeg føler trenger et smil, ja....da er det enkelt å smile...

Ja, da skal jeg prøve og følge ditt eksempel silva, om å smile til verden 
Så koselig å lese om at du gikk bort til mannen i rullestol 

Dette var en rørende historie Silva. Og viser hvor viktig det er å vise tillit og gi seg tid.

Herlig! Jeg har sett hvordan klær kan virke inn på smil :biggrin:

1) For noen år siden tok jeg danskebåten, og hadde på meg en myk fin jakke av speilfløyel.
På båten reiste det også en stor gruppe psykisk utviklingshemmede, som fattet interesse av jakka mi.
En etter en kom for å klappe meg, og snart var jeg omringet av strykende mennesker.

2) Om vinteren har jeg på min rare lue (t.v). Det er et trix for å få folk til å smile til meg - og det gjør mange
om sommeren trenger man ingenting, for da smiler alle likevel

Liljee, det har no litt å si hvem som bærer klærne også, du herlige menneske. Det var jo et fantastisk trix!

Så herlig å lese...

Når jeg var liten , gikk jeg å sa hei til alle jeg møtte på gata.
Noen ble lettere forfjamset og noen ble glade

En gammel dame ga meg en karamell, hun sa jeg hadde gjort henne så glad
, det var nemlig ingen som snakket med henne lenger...

et smil gjør godt , og koster ingenting 

Blir så gla jeg da, over å lese deres historier.

Har mange tilfeller med min kjære datter å. Hun var sabla god på å få folk til å smile, som liten. Å er det ennå.
Et tilfelle jeg husker godt. Her i byen hadde vi en mann, alle var redd for. En stor brumlebasse, med stemme som en sinna bjørn, å en eneboer. Sint var han også, ofte. Fordi mange likte å erte ham. Men begynte man å prate med ham, å vise respekt og ikke minst et smil, fikk du hele livshistoria servert. Å den var ikke god.

Han kom ofte til butikken, en liiiten butikk, hvor jeg jobbet. Å en dag måtte jeg ha med tøtta mi på jobb. Han kom som vanlig innom. Min datter gikk rett bort til ham, tre-fire år gammel, å begynte å skrævle te. Hun pratet og pratet med ham. Fortalte om alt mulig og spurte om alt mulig. Han sto der med et smil som gikk fra øre til øre, å tårer i øyekroken.

Etter det spurte han hver dag etter jenta mi. Han gråt nesten hver dag, fordi noen turte prate med ham. Han var så gla. Da fikk jeg tårer i øyekroken...

1) For noen år siden tok jeg danskebåten, og hadde på meg en myk fin jakke av speilfløyel.
På båten reiste det også en stor gruppe psykisk utviklingshemmede, som fattet interesse av jakka mi.
En etter en kom for å klappe meg, og snart var jeg omringet av strykende mennesker.

så utrolig bra! Dette minte meg om filmen "idiotene" av Lars von Trier. Har det slått flere her inne at "intelligens" ofte får oss til å stenge av følelsene. Vi "normale" kan leve i årevis uten å uttrykke våre emosjonelle behover. Livet handler i regelen om hensynstagen og forbannet plikt. Isteden burde vi stryke mer på hverandre i hverdagen.

To smil har bodd i mitt hjerte i mange år.
Bare tanken på dette har trøstet og varmet.
To smil fra hjerte til hjerte. Ikke mer enn det, men alikevel så mye.
Jeg tok imot, pakket dem inn i hjertet mitt, åpnet av og til døren på gløtt,
kjente på varmen.

En hund, som jeg gav navnet Pasha. Navnet kom til meg som rekende på
en fjøl. Trodde det var noe russisk. En dag i høst oppdaget jeg at det var navnet på en tibetansk skyttsgudinne som vokter over en av de ytre portene i mandalaet.Jeg reiste bort og overlot hunden til onkel, en onkel litt annerledes enn mange, men med et hjerte av gull. Disse to var følgesvenner i mange år. Nå er begge døde.

En mann sa til meg, at av den teksten jeg hadde gitt ham, var bare noe om orakler i Tibet av interesse. Jeg har tenkt mye på Volven i det siste.
Det skremmer.
En gammel kvinne med stav, bærer på en pung med mystiske ting i. Sitter ute på en gravhaug, midt i svarte natta.
Hun ser.

Jeg drømte jeg gikk ved siden av en venninne i natt. Hun haltet.
Skjemmes du av henne, spurte noen.
Jeg innser med gru, at det gjør jeg.

For noen dager siden så jeg en porøs stein med myke former.
Den sa meg ikke noe da.
Men jeg synes dette var så merkelig at jeg fortalte det til en sjelevenn.
Den blå gudinnen og det røde mantraet hadde allerede tatt tilflukt i mitt hjerte.
Under en trommereise slo jeg dørene på vidt gap.
Holdt pusten et øyeblikk. Hva ville skje? Ville jeg bli knust?
Men her sitter jeg og skriver til deg.
Har visst kommet inn i smulere farvann.

shri

Jag hade tittat i bakken många år... och så lyfte blicken och såg vad jag tidligere ikke hade sett:
Mennesker som såg in i mina øyer... och som smilte emot mig!  :wub:


Det er deiligt at stå i rulltrappan och åka uppåt i gallerian
och möta folk, som åker ned - och vi smiler mot varann  :biggrin:
Vi har en slags felleskap -> vi som ser och smiler
De andre som stresser och glor i bakken
De er ikke med


Jag har bodd på landsbygden - nästan hela mitt liv - där hilser ikke folk på ukjente, men nu när jag bor strax utenfor stan; da hilser alle mennesker jag möter, när jag går på mina promenader... Hm... rart att det är så... 

Hei Lie, en liten kommentar til det du skriver: Å le (svensk) er det samme som å smile (norsk) — antar det blir lettere for oss norske å se for oss situasjonen i rulletrappa med det i mente...

Jeg pendlet til Umeå i en to års tid mot midten av 1990-tallet, og bodde der i lange perioder. Der lærte jeg blant annet dette: Nesten alle sa "hej" til buss-sjåføren når de kom ombord, og gjerne "hej då" hvis de gikk av framme i bussen. Det tok jeg med meg til Oslo, Norge. Jeg sier alltid et vennlig hei og smiler og nikker til buss-sjåføren når jeg viser sporveiskortet mitt. Jeg ser at han/hun mange ganger blir litt oppmuntret, kanskje føler seg sett på en positiv måte, litt bedre, hva vet jeg. Det koster meg absolutt ingenting og gir meg også glede. Noen av sjåførene kjenner meg igjen selv om det er årevis siden jeg var på deres rute, og vi kan ha lange passiarer underveis...

Dette ser ut til å være høyst uvanlig, rundt om i dette Norges land. Det eneste tilløp til en vennlighet fra passasjerers side er at de fleste (men slett ikke alle) sier takk, hvis sjåføren har sett dem kommende springe og kanskje ventet litt ekstra, eller åpna døra etter egentlig å ha lukket den for å kjøre videre.

Utrolig mange oppfører seg som om sjåføren er en robot, en del av maskineriet, et nødvendig onde nesten... Slik var det ikke i Sverige, jeg synes vi har mye å lære av söta bror når det gjelder det gode gamle begrepet folkeskikk.

Så hermed er oppfordring gitt til dere i Norge som reiser med buss...

"Passopp":

Å le (svensk) er det samme som å smile (norsk) — antar det blir lettere for oss norske å se for oss situasjonen i rulletrappa med det i mente...

Tack för att du påpekar det. Ikke står man och skrattar och latter til folk i rulletrappan, nej...

Ja, vi säger "hej" till buss-sjåføren här i min stad också och visst blir en bedre arbeidsmiljö för dem!
En gladare dag 

her i Tromsø er det igrunnen motsatt. Buss-sjåføren sier hei til passasjerene. Synes det er mye godt slik overalt, de ansatte sier hei til kundene, og det synes jeg er trivelig.