Jeg bare måtte legge dette ut her... Sorry hvis det er feil post...
Jeg har kjent dere siden det bare var solen og månen som laget lys. Jeg betraktet dere fra den en gang så enorme, ugennomtrengelige skogen. Jeg var vitne da dere oppdaget ilden og merkelige redskaper. Fra åsryggene har jeg sett dere jakte, og jeg har misunt dere byttet. Jeg har spist matrester etter dere, og dere etter meg.
Jeg har hørt sangene deres og sett de dansende skyggene rundt lysende bål. I en tid så fjern at jeg knapt kan erindre den, var det noen av oss som sluttet oss til dere for å sitte i nærheten av bålene. Vi ble en del av flokkene deres, var med dere på jakt, beskyttet valpene deres, hjalp dere, fryktet dere, elsket dere.
Vi har eksistert sammen lenge. Vi er svært like. Det var derfor de tamme adopterte dere. Jeg vet at noen av dere respekterte meg, den ville. Jeg er en dyktig jeger. Jeg respekterte også dere. Dere var dyktige jegere. Jeg så dere jakte i flokk med de tamme og skaffe kjøtt.
Den gangen var det alltid nok. Den gangen var det få av dere. Den gangen var skogene store. Vi ulte til de tamme om natten. Noen kom tilbake for å jage med oss. Noen spiste vi, for de var blitt svært merkelige. Slik var det lenge, lenge. Det var godt. Noen ganger stjal jeg fra dere, slik dere stjal fra meg. Husker dere da dere sultet og snøen var dyp og dere spiste det byttet vi drepte? Det var et spill. Det var en gjeld. Noen vil kalle det et løfte.
På samme måte som mange av de tamme. har dere blitt svært merkelige. Nå er det noen av de tamme jeg ikke kjenner igjen. Vi var en gang så like. Dere temmet kjøttet også. Da jeg begynte å jakte på det tamme kjøttet deres (de er tåpelige skapninger og ærer ikke døden, men det ville kjøttet var borte), jaktet dere på meg. Jeg skjønner det ikke. Da flokkene deres ble større og kjempet seg imellom, så jeg det. Jeg så de store slagene. Jeg tok for meg av de dere etterlot dere. Da jaktet dere enda mer på meg. Jeg skjønner det ikke. De var kjøtt. Dere drepte dem.
Det er svært få igjen av oss ville nå. Dere gjorde skogene små. Dere har drept mange av oss. Men jeg jager fremdeles, og gir mat til valpene våre som vi holder i skjul. Det vil jeg alltid gjøre. Jeg lurer på om de tamme som bor sammen med dere, gjorde et godt valg. De har mistet lysten til å leve i villmarka. De er mange, de er fremmede. Vi er få. Jeg holder fremdeles øye med dere også, slik at jeg kan unngå dere.
Jeg tror ikke jeg kjenner dere lenger...
Canis Lupus
Fra boka "i ulvens fotspor" av Jim Brandenburg
Derfor fikk jeg så lyst å dele det med dere her på sjamansonen... 
