Dette er noe jeg skrev for et par år siden. Fant det nå, da jeg roter litt i dokumentene mine. Da var jeg sikkert kjempefrustrert eller no, i følge hva som da kom ut av mitt som sagt forvirrende sinn! Livskvalitet.
Hva er det man egentlig forbinder med livskvalitet?
God helse, sunn livsstil, et sosialt samvær med venner, kolleger og familie, tid til hobby og andre aktiviteter, tid til å oppleve kultur, engasjemang i politikk og nærmiljø, og ikke minst få tid til å huske på seg selv en gang i blant.
Hvordan får kvinner tid til alt dette? Jeg sier kvinner, fordi det ofte er de som bevisst eller ubevisst presses eller presser seg til å kunne klare alt dette. Grunnen til at jeg velger å skrive om kvinner, er fordi jeg selv er kvinne, en kvinne som stadig undrer seg over hvordan kvinner makter å være kvinner i dagens samfunn.
Det finnes utallige mange typer kvinner, som er på forskjellige stadier i det å ha utviklet en livserfaring, enten det gjelder familie, arbeidsforhold eller i det sosiale. Kvinner som setter seg høye mål, som streber etter å klatre på karrierestigen, kvinner som er fornøyd med en deltidsjobb for å tilbringe mer tid til familien, kvinner som velger å være single og på den måten være livsnytere, kvinner som ofrer seg selv til forskjellige aktiviteter, innen religion, for familien, kvinner som har havnet i situasjoner hvor tabletter og alkohol demper smerter som får de til å glemme tragiske hendelser og ikke minst de kvinner som sitter hjemme med angst bak lukkede dører og persienner.
Felles for disse kvinnene er de tingene i dagens samfunn som forventes av oss. Vi skal ha en god utdannelse, som er en viktig del av livet for selvfølelsen og for den økonomiske biten. Vi skal finne oss en livsledsager som man kan dele alle gleder og bekymringer med, en som kan bli en god far til de barna vi vil ha, vi må være sunne og sporty for å holde tritt med alle skjønnhetene som florerer på plakater, i magasiner og som vi stadig blir servert gjennom tv-skjermen. Vi må holde garderoben i skjønneste stand for å føle oss vel. Vi må være kreative å gjøre hjemmet like stilig og designfullt som det naboen har eller som ukebladene hjelper oss med. Og ikke minst å vite hva couscous og fennikel er, er det godt til fisk, eller kjøtt? Må holde tritt med Jamie og Nigelia.
Når vi har fått de barna vi vil ha, må disse følges opp med barnehage/skole, lekser, fritidsaktiviteter, sykdommer og ikke minst kunnskap. Og alle har vi foreldre eller besteforeldre, svigerforeldre, søsken og venner som trenger en hjelpende hånd.
Hvor er vi kvinnene i oss selv midt oppi dette? Aksepterer vi alt dette? Eller gjør vi alt dette for at vi må? Mange vil nok synes at jeg klager eller syter over å være kvinne. Vel, det er ikke sant. Men jeg klager over at jeg selv er så dum som lar meg påvirke av alt dette som serveres oss gjennom andre mennesker, gjennom media og magasiner.
Hver dag ser jeg vellykkede kvinner, som ser friske og sunne ut. Motebevisste med matchende sko, vesker, smykker og skjerf. Som vet hva de vil her i livet, med flott jobb, som har en stilig og engasjert mann i det flotte huset, med de fortryllende og skoleflinke barna. Og det er det ikke bare jeg som ser. Vi alle kan føle det slik i stunder som er vanskelige. Når vi møter motgang, mister jobben pga. nedskjæringer, finner ut at mannen du elsker har funnet en annen og vil skilles, eller at barna ikke er blant de flinkeste på skolen, kommer skjevt ut eller hvis du blir rammet av en alvorlig sykdom. Da tror jeg vi går rundt som en skygge av oss selv og tror alle har det så mye bedre enn oss selv. Derfor tror jeg sladdreblader selger så bra som det gjør, fordi vi får bekreftet at til og med superstjernene ikke alltid får det til. Derfor elsker vi reality-serier, fordi det er en bekreftelse på at mennesker gjør dumme ting, at ingen er perfekte.
Hvordan kombinerer vi alt dette? En småbarnsfamilie, hvor mor er i deltidsjobb for å være mest mulig hjemme med barna, og far må jobbe fulltid for at de skal klare det økonomiske, er et greit utgangspunkt. Mange klarer seg fint med dette, trives med det og har det bra. Spørsmålet er hva de setter som krav. Noen er fornøyd med et passe stort hus eller leilighet som ikke man betaler seg i hjel på. Som er fornøyd med Ikeamøbler som er både praktiske og rimelige. Som setter av penger til reiser og andre fornøyelser. Som setter familieverdier høyere enn materielle goder.
Så har man de familier som setter materiell goder fremfor noe annet, som tror det er det viktigste. Hvor jobb og prestasjoner overgår hverandre i å være best, smartest, mest velkledd, har stilig mann, hus, bil, gjerne hytte eller båt, og som også skal ha tid til familie og barn.
Så har vi alenemødrer, som enten fikk barn på et tidlig stadium i livet og som kombinerer det å være mor og student, eller som må jobbe seg halvt i hjel for å slippe den nedverdige følelsen av å motta trygd, som jeg vet mange har. De mødre som jobber på sentre med arbeidstider som går utover barna i forhold til oppfølging og skolearbeid som lekser og aktiviteter på skolen. Som ikke har råd til å ha det som eller være kledd som den litt mer vellykkede venninnen eller naboen.
Hva med de kvinnene som har utviklet angst, som er arbeidsledige eller uføre. Som ikke prioriterte utdannelse fordi de fikk barn tidlig eller stiftet familie tidlig, å som har ofret seg fullt ut for dette. De kvinner som ikke eier nåla i veggen og som må klare seg på en liten trygd. Kvinner som er underdanig mann og som ikke kan leve det livet de ønsker.
Meningen med dette innlegget, er rett og slett følelsen rundt dette å være en kvinne i dagens samfunn. Vi er alle like, uansett hvor hen i livet vi er. Vi tenker, føler, drømmer, lider og kjenner glede og sorg. Vi har forskjellige meninger, livserfaringer og tanker. Vi prioriterer forskjellig, noen er svake med ting andre er sterke med. Noen tørr å være seg selv, mens andre prøver å være noe de tror andre vil forvente at de skal være.
Vi strever med å være gode kvinner for mennene våre, være god mor for barna våre, være en god venninne som stiller opp, hjelpe familiemedlemmer som ikke klarer seg så lett, være en god arbeidskollega og gjøre en god innsats på jobben, vi følger godt med på hva barna våre bedriver tiden med, følge med på lekser, fritidsaktiviteter og går foran som et godt eksempel. Vi må følge med på hva som er nytt, hvilke moter som gjelder for å være attraktive for mannen, oss selv og ikke minst de ”vellykkede” kvinnene som vi ofte er litt misunnelige på. Vi veier daglig alt vi spiser, teller til og med druer for å komme inn i bikinien vi kjøpte et nummer for lite. Lage sunn og energirik mat, gå på helsestudio, trene aerobic og jogge til vi er blå.
Jeg har ofte lest ordet utbrenthet i det siste. Fibromyalgi, sykdommer forårsaket av stress, depresjoner, angst. Det må jo bli slik. En god ting jeg også har lest, det fokuseres stadig mer på det å ta seg tid til seg selv. Men hvordan skal vi få det til?
Det er mitt store spørsmål til meg selv og andre kvinner. Hvordan prioriterer vi, samvittigheten er oss en fast følgesvenn som knuger i oss når vi tar oss tid til oss selv. Når vi ligger i badekaret med leiremaske og agurker på øynene, manikyrsettet som står klart ved siden av magasinet som viser deg veien til velvære, tror jeg det hører til sjeldenheten at vi hører på Enya med hundre prosent konsentrasjon, uten å tenke på den stappfulle skittentøyskurven, støvdottene under sofaen, på kakestykket du tok i selskapet i går, midt i Cambridge kuren, eller ho gamle mormor som skulle ha handlet inn til helgen.
Jeg har ofte dratt frem magasiner som en årsak til at noe av selvfølelsen til kvinner går litt på hell. Men den gode erfaringen er at en del magasiner fokuserer mer og mer på dette jeg skriver om. O g det er en bra ting jeg håper de vil fortsette mer med. For ironisk nok så er det også gjennom disse magasinene vi ofte får vite at vi ikke er alene om å ha en tøff hverdag, får tips på hvordan vi kan prioritere å få en bedre hverdag.
Men allikevel;
Jeg er en kvinne som lurer på hvordan andre kvinner får det til.
Ps...i dag takler jeg dette myyyyyye bedre ja....
Jeg kan tenke meg at det krøller seg i noen mager når jeg nevner strikking og hekling, he he.
) selv om jeg har endel maskulinitet i meg. Det er Yin og Yang prinsippet! Slik har vel de fleste det.
