Jeg sitter ved kjøkkenbordet,
nyter min kaffekopp,
mens hodet vrir seg i smerte.
Da er det godt å hvile øynene
på det utenfor vinduet.
Kråkene og skjurene
flyr rundt i fellesskap der ute.
Trærne svaier med vinden.
Skyene henger tungt over
himmelen.
Regnet vasker bort siste
rest av vinteren.
Dette ser jeg på,
mens solen henger i vinduet.
Vinden har kommet inn,
den blåser varlig til solen,
slik at den vaier fra side til side.
Blikket mitt faller på solen
som er laget av en
sjarmerende barnehånd.
Solstrålene er klippet i
forskjellige lengder.
Noen korte hakkete,
noen lange tynne.
Solen er blitt fargelagt,
i glade farger.
Det lever sitt eget liv.
Jeg oppdager det da
jeg studerer solen nærmere.
Midt i de glade fargene,
finner jeg en liten tigerunge
som sitter der, mens småfuglene
flyr rundt.
Havet bølger seg gjennom
hele landskapet av trær.
Alt dette er blitt pyntet til med
glitrende gull, som
binder de andre fargene sammen.
Han som har laget solen,
oppdager at jeg sitter og ser på sola.
”Er det en fin sol mamma?”
”Ja, den er veldig fin”
” Hva har du tegnet der” spør jeg mens jeg peker på det fargerike landskapet.
” Det lyser så sterkt, mamma. Det har jeg tegnet”.
Han stråler som en sol selv, der han nå står på kjøkkenstolen.
Han henter seg en appelsin i skapet, finner kniv i kjøkkenskuffen.
”Se mamma, dette er jordkloden. Han holder fornøyd opp appelsinen.
” Nå skal jeg skjære jordkloden i to”
” Å, skal du det”
” Ja”, sier han. ”Voksne bruker så lang tid på skjære i jordkloden. Tiden vil jo gå i fra dem”.
” Sier du det lille venn”
” Ja mamma”.
Han klemmer forsiktig på appelsinen.
Lar saften renne ned i en kopp.
”Se her mamma, nå skal du få smake på jordkloden”.
Han ser forventningsfullt på meg, mens jeg tar en slurk.
Jeg smatter høylydt av den gode saften han har laget til.
Ansiktet hans sprekker i et strålende smil.
Han tar også en slurk av saften fra jordkloden og smatter høylydt.
Hodet mitt har sluttet å vri seg i smerte.
Det har saften fra jordkloden sørget for og et barns smil.
