Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg tenker litt rundt det noen av dere, har skrevet om arv og herkomst...
Det synes som det er viktig for endel, at forske i sitt kulturarv og mange av dere, har samiske rötter, som dere kasnkje drömmer om og utforske praktisk. Jeg forstår letningen av kulturarven og jeg kjenner mange som deler den med dere. Jag har også arbeidet i prosjekt, med barn og kulturarven, när jeg bodde i norra Sverige (Kiruna), for at kulturarven legger grunnen, for hver individ. Fra grunne kan man gå veien videre i livet, tenker jeg - og det er også forsket om det. Barn som er forankret i sin kultur, klarer seg bedre i skolen og livet. Man har begrep og ord, for foreteelser og noe at relatere til, när nye ting dukker opp i ens liv.

Men om voksne mennesker funderer jeg litt annerledes og tenker; den betydning det har som barn, at lete og forankre seg i sitt kulturarv... trenger man det, senere i livet? Hvis du allrede har byggt en grunn, er det den du står på. Det tenker jeg også hva det gjeller min egen datter, som fundere over sitt arv – den grunn hon har, den har hun... Vitskap om hennes fars samiske kulturarv fra hans farfar og midt norsk/finsk/vallonska arv er uviktig for henne at leve ut, men göy at vite om. Hun har det ikke i sin grunn på en naturlig måte, hun har det på et papir. Hun har i seg, bare det arv som jeg og hennes far har gjett henne, med det vi har med oss fra våre foraldre og oldeforaldre.

Jeg ser meg som jordet i min ”midten-av-Sverige-kust-kultur”, med arvet etter arbeiderliv under ”tre-magnater” og treindustri, i kombinasjon av ”kulande fäbodstinter”/ stölpiker med tro på troll, skogsvesen og alfer... i skog, skog og skog. Derifra kommer jeg og derifra har jeg gått videre.

Men jeg föler meg ikke kun som statsborgere noe mer, uten som som verdensborgere og då spiller det ingen roll nu, vaer jeg kommer i fra... det som spiller roll er hvem jeg er nu og hva jeg vill, med vårt felles liv her på jorden.... og vhordan jeg kan bidra...


Hva sier ni andre om dette?
Er jeg ute og sykkler, (som vi sier i Sverige), tykker dere?

Har et enkelt spørsmål:
Kva gjer at du føler deg som ein verdensborgar? Kanskje ligg litt av svaret der,på ditt spørsmål?

Kanskje ligg litt av svaret der,på ditt spørsmål?

Altså, jeg spurte for at jeg ville höre hva ni andre tenker og tykker.
Hvis man lytter til andre, utvikles man och jeg utvikles gjerne 

Hvorfor föler jeg meg som  en verdensborgar?
For jeg föler at jeg og ni andre - VI - er et, med hele verden...  og at ens ego er rett uvesentligt.

Jeg har fundert litt over dette med kulturarv og tilhørighet endel ganger i livet, da jeg egentlig selv føler meg litt kulturløs, eller kanskje rikigere rotløs. Men det er vel litt av det samme, tror jeg. Riktignok er jeg norsk og har hele den norske kulturarv i gave, men jeg er uviss på min tilhørighet egentlig. Tradisjonene har mistet reell verdi for meg, jeg har aldri vært opptatt av å skulle markere at jeg er norsk. (På den måten er jeg visst også temmelig unorsk?)

Jeg tror at kulturell tilhørighet har betydning for ens opplevelse av identitet, også som voksen. Jeg kjenner at jeg savner noe i denne sammenhengen. Men det er ikke noe å gjøre med. Til syvende og sist er det ens tilhørighet med
kilden, kraften, ånden eller det guddommelige som betyr noe. Da har kulturell tilhørighet liten betydning. Da er man en verdensborger, en kosmologisk borger. Det er det jeg søker mot, antar jeg.

Jeg er mye på linje med deg, Lie, i det du sier. (tror jeg) Har man en kulturell tilhørighet i oppveksten som skaper en sterk identitesfølelse, kan man vokse ut av den som voksen, til en mer global, universell tilhørighet.
Imidlertid har mange en mangelfull oppvekst og kulturarv, og da tror jeg det er viktig å finne sin tilhørighet som voksen. Hvis man kan, hvis der er noe å finne.

For meg føles det mest som at det er naturen som utgjør dette, på det fysiske plan. Havet, fjellene, trærne.
Og mitt indre kosmos. Så jeg er litt rotløs og ensom i dette. Og her ligger vel forklaringen på det meste av mine problemer i livet.

Konklusjon: Kulturarv og tilhørighet er viktig.

Takk for at du skrev ner dine refleksjoner Lazy Gracey.
Jeg ska tenke litt på det du skrev. 

Jeg kjenner ikke min slektshistorie langt tilbake i tid, og vet da heller ikke hvilken mixture jeg består av  . Norsk ja, men kan like gjerne føle like stort slektskap med mennesker med andre nasjonaliteter. Så da kan jeg nok kalle meg en verdensborger, som deg Lie :-)

Jeg synes ofte det kan bli vel mye patroisme i måten mange deler inn VI og DEM. Fra nasjonaliteter, til fylker, til byer, til familier etc etc. Noe jeg synes kan være ekskluderende, men så har jeg aldri vært noe konkurranse-menneske heller da..

Jeg er enig med deg Lazy at naturen som kulturarv er viktig, men den tilhører også alle menneskene. Jeg tror at alle har mer eller mindre behov for å kjenne slektskap til naturen. Og selvsagt sjamanismen som kulturarv, den tilhører jo også oss alle 

Blir det ikkje ofte slik at ein viss.....motstand..,triggar vårt behov for kulturell,geografisk og etnisk tilhøyrighet?
At ein krig,undertrykking eller fæl katastrofe katalyserer slikt,også i godt vaksen alder?
Medan ein ofte blir mindre bevissthet på/oppteken av slikt vis ein ikkje føler så stor motstand?
Eller ikkje er seg bevisst motstanden?
Eller vis der ikkje er nokon motstand?

Dette er forma som spørsmål,men er egentleg svar i tråden.
Ein kan sjå på saken frå ein personleg vinkel og overføre det til sandkassemetaforen osv...

Kva så i ein verden allereie i kraftig globalisering? Og der mange barns oppvekstkår er mildt sagt skrinne på alt frå kulturelle til åndelege verdiar??
Kva gjer ein for at flest muleg skal føle minst muleg/evt.mest muleg motstand?
Og korleis vil dette igjen påvirke vårt behov for å uttrykke ein viss eigenart?
Og uttrykket av dette behovet,vil det endre seg?
(Nokon som har ein Pinex? )

Takk Lie for dette innlegget!

Litt tanker fra meg:

Hva er kulturarven?
Jeg tenker da om språk, håndverk, dans, musikk, tradisjonel (på?)kledning, fester, ritualer, historie...


Som barn blir man født i en kultur, inn i familiens tradisjon. Og denne tradisjonen er mer eller mindre kjent, blir mer eller mindre utlevt.
Det er ikke sjelden i familier, at der er noe skjult. Og hvis man begynner å søke det, sine røtter, så da blir jeg påminnet om det ved tilkobling og ”familiensjamanen”.
Så hvis man begynner å søke ”det skjulte” eller ”skjulte familiemedlemmer” kan mye skjer...
Det trenges for healing.

Men sikker trenges det også for speilning. Og i det se jeg betydningen av ens kulturarv - som voksen. En mulighet for å speile seg selv. For å jobbe ved sitt indre.

For meg er det to forskjellige betydninger ved kulturarven:
Som barn trenger man det for jording. For å kommer presis til dette punktet, fra det man vil begynne ved sitt indre arbeid (bevisst eller ubevisst) – hvis man er voksen. 
Som en parabel: kommer til verden og inn i ens arven som barn. Og kommer ut fra verdens begrensninger som voksen. Utvikling forstå jeg som denne „kommer-ut-prosessen“. En befrielse. Fra sine egne fengsler/smerter/karma. 


edit: Har skrevet teksten før jeg har lest innlegget ditt, Liljee.
(derfor redigeringen)

"Liljee":


... i måten mange deler inn VI og DEM...
... Noe jeg synes kan være ekskluderende...

  Enig med deg, takk! ...fronter eller sirkelen...

"Lie":

Men jeg föler meg ikke kun som statsborgere noe mer, uten som som verdensborgere og då spiller det ingen roll nu, vaer jeg kommer i fra... det som spiller roll er hvem jeg er nu og hva jeg vill, med vårt felles liv her på jorden.... og vhordan jeg kan bidra...

Jeg er  enig i det du sier Lie. Når mennesket føler en tryggehet i hvor det vil og hva det vil så blir antageligvis det ikke så viktig lenger hvor man kommer fra.

Jeg er oppvokst med en finsk/samisk kultur som er godt iblandet med en kultur fra Gudbrandsdalen. Hele livet blir vi dannet gjennom både arv og miljø, og min historie (på godt og vondt) og hvor jeg kommer fra er veldig viktig for meg å vite, det gir meg en trygghet som gjør at jeg kan bevege meg videre til nye historier og kulturer. Når vi har denne historien med oss i ryggsekken klarer vi å se alle de andre historiene vi tilegner oss slik at vi kan bidra til et godt liv her på jorden.

Jeg vet ikke heller så mye om min slekt ,
men føler jeg er en del av alt.
At jeg har vært innom mange forskjellige kulturer i forskjellige liv, gjør at
føler meg hjemme i flere andre kulturer enn den norske. Jeg finner min tilhørighet i det spirituelle og i naturen. Det gjelder for min egen del. 

De fleste ønsker tilhørighet, og har man mulighet til å utforske sin kulturarv, tror jeg at det vil være  viktig på mange måter.
Det kan sammenlignes med jording , ja , enig.
Det kan være healing i det å finne svar på uløste gåter fra ens personlighet f.eks...gjennom slektsforskning. Jeg kjenner ikke meg selv igjen hos noen i min slekt.Men det hadde vært deilig å finne ut om flere i slekten bakover, for kanskje å finne en slags tilhørighet på det planet ( tror jeg ... )

Uansett tror jeg vi velger  slekt/ kulturarven før vi kommer hit, og det vil ha en påvirkning på oss , bevisst eller ubevisst.

"Malaika":


Uansett tror jeg vi velger  slekt/ kulturarven før vi kommer hit...

Tror jeg og. Om man liker sin arven eller ikke... 

Interessant at lese det ni skriver. 

Opprinnelsen til et jeg fölte ett behov av å skrive dette, vaer at jeg oppdagede noe med meg selv; Det som jeg la ner hele min sjel i, på 80- och 90-tallet, er ikke lengre viktig. Hvis jeg skrev i mitt förste inlegg, vaer jeg engasjert i prosjekt om barn og deres kultutarv og jeg vaer også en foreleser i emnet og videreutdannede lerere i skolen og barnehagen. Jeg oppmuntrede også voksne at söke efter sine tradisjoner og sitt kulturarv.

"antje":

Hva er kulturarven? Jeg tenker da om språk, håndverk, dans, musikk, tradisjonel (på?)kledning, fester, ritualer, historie...

Jeg tenker også på hur vi forholeder oss till ting...  Det er mange ganger forskjell på hvordan vi er, beroende på vaer vi lever, også innom samme land - Ulike umgängeskultur i samme land. I Sverige er det sånn f.eks. at en by i norr har ikke samme måte att möte nye mennesker, som en by i sör. Her er, generellt, mennesker mer gjestvennlig og åpne for nye konktakter, i norr enn i sör (og det er inget bare jeg tenker og tykker  )
Får alle som kommer innenfor dören kaffe, eller får ikke ens naboen?


Det vaer en professor i i pedagogik ved Umeå universitet, som forsket fram, hvorfor barn i norr, gjorde dårligere reslutat i skolen, enn de i sör. Han fant ut at det hvor, for at det fantes mangler i barnens opfattning om seg selv og sin kulturarv, derfor at den hvor neglisjert av etatene for lang tid. I nordSverige vaer det lenge forbudt at snakke finsk i skolen, tross at det hva morsmålet p.g.a. statens frykt for spionasje(?). Jeg ble engagert med ham fulgte med som hjelpforeleser og när jeg siden flyttede söderover, fortsatte jeg hans arbeide med spörsmålet, i min nye kommune; Då ble det til å arbeide med flyktningebarn og se til at de ikke glemte sin kultur, fra sydamerika.
Dere ser at dette med kulturarv, har oppfyllt meg mye, i mitt "tidligere liv" . 

Så... kom den andlige veien for meg og jeg engasjerte meg i det og jeg begynte og utvikle mine kreative talanter og det ble jobb som konstlärere. Jeg glemte nesten bort, hva jeg gjort tidligere.

Så begynte jeg å lese her på sonen og så kom det tillbake... det her med kulturen og finne tillbake till rötter.
Og jeg begynte og fundere... hva tykker jeg... nu? Og jeg fant det jeg skrev i det förste inlegget... at det er viktig att söke sine rötter for sin jegutvikling, men naer den er ferdig, trenger vi og gå videre... for hele menneskeligheten skyld og slippe fokus på jeg.

I Sverige har vi Svealand, Götaland og Norrland. Norrland er hele, halve Sverige og vi ska föle oss gjensidige og fientlige mot resten speciellt mot hovedstaden.  (ikke på blodig alvor) VI og DOM, som noen av er også vaert inne på. Det er en side av at bekrefte sin gruppe... men jeg förler at vi har kommet lengre enn så. Vi må bejaka alle mennesker på jorden og ikke bare tenke på hvem er jeg... og hva vill jeg


Det föltes fint att skreve dette.. .det er som en rensning! 
Jeg har "tatt badet fra munnen" og fortallt... ikke bare for dere, uten også för meg selv, hva jeg föler.

Det er fint å se at det er flere enn jeg, som tenker i termer om verdensborgere. 

Om vi velger slekt og kulturarv för vi kommer hit... det har jeg ikke tenkt klart om 
Jeg har svårt att se at de som er i diktatur og sult, har valgt det... men men

Takk for er medvirkning i min utviklingsprosesse mot et bredere forholdningsmåte! 

Takk , Lie
for intressant innlegg .
Jeg tror at den tilhørigheten( til kulturarven) er viktigere tidlig i livet. Så beynner vi å forme oss selv.Finne vår egen verd osv.
Da kan vi bruke den delen av oss, hvis vi har den med oss. Jeg kan nok se at det kan være et sterkere grunnlag for den enkeltes utvikling.

"Lie":


Om vi velger slekt og kulturarv för vi kommer hit... det har jeg ikke tenkt klart om 
Jeg har svårt att se at de som er i diktatur og sult, har valgt det... men men

Bare en liten kommentar til deg her; - det høres jo forferdelig ut...jeg vet. Tenk på ditt eget liv. Når har du lært mest, når alt har vært bra i livet ditt? eller når ting ikke har vært så bra?
Vi må gjennom mørket , for å vite hva lyset er.
Hvis du tror på tidligere liv, tenk på hva du ville valgt. Et liv du kan lære mye, eller et liv hvor alt var fint, men ikke så mye læring?

Litt avsporing der, beklager ...

Deilig å dele tanker, ikke sant? Det du sier, er rett . Det føles som en rensning.

Vi har alle en kulturarv, noen regnes som fine, andre er glemt. Selv om jeg bor på en flere tusen år gammel boplass kan jeg dessverre lite om historien og kulturen. Men røttene er der.
Ennå energiavtrykk igjen i steinsirklene og gravhaugene. Helleristningene i Østfold vitner om symboler fra en glemt kultur. Det er noe med å komme på bølgelende med di energiene som hører til ens egen kultur. Det å finne røttene sine gir rotfeste. For den som er spirituelt interessert kan det gi en trygghet å kjenne sine egne  røtter.

Jeg opplever at mange spirituelt interesserte søkende søker til indianerkulturer, i stedet for å finne sine egne røtter. En gang jeg hørte fra urfolket i Chile fortelle om sin kultur, følte jeg meg fattig, fordi jeg ikke kunne snakke om spirituelle tradisjoner og røtter. En løsning er kunne jo være å ta adoptere indianske tradisjoner. Men jeg synes det gir mer kraft å søke i det som føles som eget. Det føles godt og ekte. Selvfølgelig går verden videre, og det er naturlig å utforske andre kulturer. Nå har vi en kort periode hvor vi kan kjøre flymaskin, og drikke ayahuaska på eksotiske steder. Det er fint å bruke den anledningen. Men jeg er fortsatt sarping, norsk og verdensborger.