Sjaman.com – Forumarkiv

Det hjelper ikke å hate rus. Hvorfor møter jeg avhengighet om og om igjen? Først faren min, jeg har han på såpass avstand at jeg kan snakke "kompis" med han. Men det er slutt på fortroligheten. Rusen og selvbedraget først. Og nå, min eks kjæreste og gode venn. Det er et halvt år siden vi ble kjent og han var så fordømt smart, snill, god, forståelsesfull. Jeg trodde i mange stunder at han var den jeg ville leve med, vi leite etter hus sammen. Hva er det med rus, som bryter mennesker ned? Gjør de til skall av hva de kunne ha vært? jeg er redd, for man kan ikke vite hvor en har de. Vanlige grenser brytes ned og plutselig sitter en å er ikke lenger sjokkert over hva de har rota seg opp i. Slosskamper, nye typer rus.

En ting er å bli født inn i en familie med en allerede etablert alkoholiker. Noe annet er å se starten av det og ikke kunne gjøre en dritt. Jeg har virkelig prøvd alt og ingenting hjelper. Annet enn å ha kontakt og la være å dømme (så godt jeg kan). Jeg holder fast i troa på at han vil finne ut av dette når det har gått lang nok tid. Men vet jo ikke....

Jeg trodde jeg kunne unngå det. Unngå berusa mennesker, vanskelige situasjoner knytta til det. Unngå kontakt med pappa (som jeg egentlig er veldig glad i). Jeg rømte vel, men skjebnen sendte meg bare mer av det samme gamle. Hvordan skal jeg frigjøre meg fra dette? jeg vil ikke gå i mammas fotspor. Men jeg vil ikke gå mutters alene heller....

Huff...Dette er vriet.

Jeg har hatt dette så tett innpå meg som mulig. Så jeg vet veldig godt hva du snkeer om.
Og jeg har nok erfaring til å si.....

DU kan ikke redde dem. DU kan ikke slite deg ut, gi all din energi til å hjelpe dem ut av dette.

Men DU kan være en venn, og stille opp når de trenger det.

Det er de selv som må finne ut, at de har et problem..At de trenger hjelp til å komme seg ut av dette.
Uten deres egen vilje til å gjennomføre dette, får de det ikke til.

Jeg er en smule trøtt nå, hehe...skal se om jeg ikke får skrevet et bedre innlegg senere.
Men husk....Du kan være en venn, å ikke en reddende engel, i den grad at du skal redde dem
fra rusen. Men du kan kanskje vise dem de verdiene i livet, de vil komme til å gå glipp av.

Klem Silva!

"Sommersky":

Det hjelper ikke å hate rus. Hvorfor møter jeg avhengighet om og om igjen?

En ting er å bli født inn i en familie med en allerede etablert alkoholiker. Jeg trodde jeg kunne unngå det. Unngå berusa mennesker, vanskelige situasjoner knytta til det. Unngå kontakt med pappa (som jeg egentlig er veldig glad i). Jeg rømte vel, men skjebnen sendte meg bare mer av det samme gamle. Hvordan skal jeg frigjøre meg fra dette? jeg vil ikke gå i mammas fotspor. Men jeg vil ikke gå mutters alene heller....

Kjære sommersky du er ikke alene...
Du må huske på at du ikke er ansvarlig for andres livsmønster. Det er ofte at man opplever at man gjentar/har mønster som gjør at man gjentar disse tingene gang på gang. Det er vanskelig å bryte mønster, men du er i en start i og med at du klarer å reflektere over at du sier du trodde du kunne unngå det - at du ikke vil gå i mammas fotspor - Du er i starten på å bryte mønsteret ved å fortelle oss om det her...Klart du er glad i faren din - han er pappaen din - det skal veldig mye til før vi ikke er glad i foreldrene, barn er det - til og med når vi barna blir voksne.

Jeg var selv sammen med en alkoholiker (som var sønn av to alkoholikere) fra jeg var 13 - 37 år - det tok meg mange år før mitt mønster ble brutt - av og til tar det tid, av og til gjør det ikke det. Jeg tror at det var en mening med at jeg skulle ha de 24 åren sammen med han - på godt og vondt - det var det som gjorde at jeg er den jeg er i dag. Noen av oss har noen omveier å gå, før vi er klare til å klippe snora til mønsteret over.

Trenger du å snakke så send meg en PM.

RITA

Takk for svar begge to

Går på al anon møter, så er heldig sånn sett. At jeg har på en måte erkjent at jeg ikke kan redde de og slikt noe. Selv om det er ikke så lett å vite hvor grensene går, på hvordan en kan være en venn og hva som er til ingen nytte.

Snakket med en dame som har jobbet med rusproblematikk lenge og hun fortalte meg at slike ting har en tendens til å bryte ned folk rundt seg. Det jeg merker det på, er at det er ikke så lett å være en nær noen som er rusavhengige, for de ser ting på sin måte, og de rundt er ofte skyld i deres problemer og noen ganger får en slengt vonde kommentarer eller beskyldninger og lignende, mot seg. Jeg er redd for at dette vennskapet kan ødelegge for meg og. Det er tanker jeg har, om skyld, som jeg ikke har greid å legge fra meg. Jeg tar på meg skyld alt for fort og leter etter den ene måten å oppføre meg på, de riktige tingene å si, som gjør at personen ser meg, at jeg ikke vil noe vondt, som kan ta fra meg skylden jeg føler. Men vet at jeg ikke kan satse på det....

Rita: takk for tilbudet