Forum /
tilbake / Enormt mye undertrykking av maskulin kraft i vårt samfunn
Anonymous
Jeg må bare si meg enig med Stridshjelp som la til innlegg samtidig med meg. Det jeg vet om Sjamaner er også at de ofte har noe dobbeltkjønnet over seg, noen steder vil de ikke engang røpe om de er menn eller kvinner, (hvordan de nå får til det!) Så selve sjamanen tror jeg kan bruke begge krefter i seg, og at mye av kraften kanskje kommer fra akkurat den egenskapen. men jeg tror likevel at vi kanskje er i en litt feil utvikling når det gjelder forholdet mellom menn og kvinner, jeg kan ikke se at ting blir så mye bedre hvis menn skal undertrykkes i steden for kvinner. Og jeg er i alle fall helt sikker på at det er forskjell på maskulin og feminin kraft. Jeg tror også at i andre kulturer som sjamanismen opprinnelig kommer fra hadde de kanskje ikke våre problemer i forhold til det maskuline og feminine, så i vår kultur blir det en helt annen problemstilling.
Siv
Bing [Bot]
En hårreisende spennende og viktig tråd her!
Jeg spør: Må vi for evig og alltid knytte begrepet feminin til kvinne og begrepet maskulin til mann? Opplever i meg og hos andre at energien kan være veldig maskulin og skifte til å være feminin, uavhengig av hvilket kjønn du har. Tror en del av blokkeringen sitter i at begrepene maskulin/feminin er så sterkt knyttet til kjønn.
En gruppe ledes like godt av en kvinne som en mann, det avhenger av om lederen har de egenskapene gruppen trenger for å utvikle og har ingenting med kjønn å gjøre. Så er det også slik at noen grupper er enkjønna, sårede og sårbare kvinner fra et krisesenter vil f.eks. lettere føle seg trygge med en kvinnelig gruppeleder. Og det finnes flere mannegrupper hvor poenget akkurat er å forske på den "nye mannen". Alle varianter fra gutta på skauen til gutter skal vise følelser.
Liker veldig godt det Malaika sier om hvordan Jungs arketyper oppleves utilstrekkelige for å beskrive sjamanerfaringer, samtidig er de nyttige i arbeidet med å forstå og bryte ned falske selvbilder. Det finnes uendelig rike symbolverdener som ikke lar seg passe inn i arketypene.
Henger meg helhjertet på at hver enkelt må ta ansvar for eget liv, og i forlengelsen av det vil kanskje en dag undertrykkelse basert på kjønn forsvinne,fordufte, oppløses.
GjenopprettetMedlem
"tiril":
En hårreisende spennende og viktig tråd her!
Jeg spør: Må vi for evig og alltid knytte begrepet feminin til kvinne og begrepet maskulin til mann? Opplever i meg og hos andre at energien kan være veldig maskulin og skifte til å være feminin, uavhengig av hvilket kjønn du har. Tror en del av blokkeringen sitter i at begrepene maskulin/feminin er så sterkt knyttet til kjønn.
HELT ENIG!!
For en mann må å utforske det feminine i seg selv, og en kvinne må å utforske det maskuline i seg selv...
Men samtidig være rotet i sitt eget kjønn er utrolig viktig!
Spessielt for de som vil utforske det spirituelle og "overnaturlige" i seg selv, tror nå jeg!
Det er som ying og yang.. man er ikke hel uten begge deler!
GjenopprettetMedlem
Det har blitt reist spørsmål om hva maskulin kraft egentlig er, og at noen av dere menn tar dere tid å sette ord på dette. Da vil det bli lettere å se hva som eventuelt undertrykkes.
Jeg tenker kanksje DJ Latterånden henviser til at flere og flere unge menn faller utenfor samfunnet. Skoledagene er blitt mer teoretiske, skoleårene hvor en skal sitte i ro flere. Og det er å lese heller enn å handle. Når jeg tenker gutt i skolealder, tenker jeg handling, det å løpe rundt for oppdage og lære om verden ved å se den og erfare den, heller enn å lese seg til den. (Som nevnt i andre innlegg har kvinner og menn i seg både maskulin og feminin kraft så alle gutter har ikke disse løpe-behovene, mens noen kvinner har). Men, allerede fra barnehagen er det hjelmer på: forsiktig, forsiktig, forsiktig! Tradisjonelle feminine verdier av omsorg. Kanskje den maskuline kraften har behov for mer fare? Kanskje orker den ikke sitte i timesvis etter timesvis å pugge og lese? Arbeidsmarkedet er også blitt feminisert på den måten at f.eks. produksjon av tegnefilm, det krever timesvis etter timesvis med stillesittende konsentrert arbeide. Ikke fart og spenning akkurat.
Jeg lurer på om det kan være noe av dette det hentydes til med at maskulin kraft undertrykkes? Resultatet av at mange unge menn ikke orker skole samtidig som de ikke har noe annet rom å gå til: (f.eks. arbeid i yngre alder, mer kroppslige aktiviteter, læretid istedet for skoletid etc.) er aggresjon mot det bestående. Og det er ikke så rartfor mestrer en ikke utdanningssamfunnet, blir en en taper som faller utenfor og mister selvtilliten. Det er svært få tiltak som arrangeres for denne gruppen unge menn. Dessverre.
ups.. jeg kom til å tenke på hvordan de unge menn bidrar til å bli "feminint passive" når de fortiden velger å spille dataspill og å se på tv heller enn å ferdes ute på sykkel og liknede de gjorde før. Kanskje voksne burde slutte å produsere slike passifiserende dippedutter. De er vel ikke heldige for den maskuline kraften?
Iallefall er det viktig at den maskuline kraften får ha sine mekkerom og biler og steder der de kan manne seg sammen
Bing [Bot]
Veldig enig med deg om hva som skjer i skolen. I stedet for å bli møtt på sin oppdagerglede og energi blir slike elever stigmatisert til tapere. Det er et overgrep mot barn og unges natur, kreativitet, behov for aktivitet og bevegelse.
Både kvinner og menn trenger egne huler i blant, jeg har for min egen del begynt å spekulere på om en villkvinnehelg på fjellet hadde vært noe for meg. Kan låne ei hytte og ta med noen flere på det. Jobbe med....kvinnekraft. Har noen erfaringer om det? Hvordan forske på jobbe med øve på trene opp sanse og kjenne kvinnekraft, maskulin og feminin energi og samtidig, slik Jimango beskriver : " være rotet i sitt eget kjønn".
Masha: Tilgi meg, i forrige innlegg forvekslet jeg deg og Malaika ang. Jung og arketypene. Det var et hastverk, måtte få innlegget ut.
Det var Masha som skrev om arketypene.
GjenopprettetMedlem
jeg føler meg undertrykket i det du skriver her. For i min familie har vi alltid vært annerledes. Ugifte. Faderløse etc. Og mange har lagt sten til byrden med å stigmatisere oss. Det er ikke bare en av oss, men mange. Og i generasjoner. For meg er dette en tradisjon som jeg er stolt over i dag. Men jeg ser jo det at folk har problemer med å akseptere. Jeg har vært heldig, for jeg har hatt styrke og familietradisjoner som ikke hadde med fattigdom og lynsj å gjøre. Men å stå fram stolt med sitt utenomekteskapelige barn og vise for verden at de tok feil i det at en kvinne ikke kunne klare det alene. Men der er vel nok av familier hvor folk har bukket under på grunn av samfunnsmonsteret. Skjult sitt opphav og latt seg knuge og tyne. Hvorfor er det så flott å ha en mann alene da? Når det at noen er stolt over dette, fører til så mye gråt, bitterhet og undertrykking?? Der fins menn som har oppdaget at de ikke er biologiske fedre til sine barn, hvorpå de har forlatt familien og latt alt gå fullstendig av hengslene? Men hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke lage rom for disse mennene som forsørger og oppdrar andre menns barn? Hvorfor skal menneskenes ntur skjules under tepper av tabuer, når vi kunne ha levd bedre. Åpnere og helligere, ved å akseptere mere?
Beklager at du føler det slik, men jeg beklager ikke at jeg mener dette. Min familie har også vært annerledes. Ugifte, fedreløse etc. Mamma ble lagt på enerom på sykehuset hun, fordi hun var ugift, og fordi de trodde jeg var mulatt, med mitt kullsorte hår og gulsot. Jeg vokste opp uten min biologiske far, og hadde det bra, men hadde en stefar som ikke var bra. Av utseende er min mor og jeg helt ulike. Vi er som natt og dag, hun lys, jeg mørk. Vi har heller ikke vært like i tanker eller væremåte. Dette gjorde at jeg følte meg rotløs. Hvem var jeg? HVem lignet jeg? Hvor hadde jeg mine egenskaper og evner fra? Dette var ingen god opplevelse, før jeg som fjorten år oppsøkte min far, å så alt dette, hvor jeg stammet fra. Men det er ikke temaet. Ikke det jeg vil frem til.
Jeg er også stolt, av mitt opphav. Stolt av min mor, far og familien generelt. At andre gidder stigmatisere oss ser jeg på som komisk. La dem gjøre det. Jeg har vokst opp med en kjærlig bestemor og mor, med fattig innslag, vold og fyll fra en stefar. Jeg ble sterk av dette. Fordi jeg måtte lære å stå på egne ben altfor tidlig. Min mor gikk med hevet hode og meg alene i vogn. Hun har alltid vært der for meg og forsvart meg med nebb og klør.
Hvorfor det er så flott å ha en mann alene???? Det er jo kjærlighet det. Mellom to mennesker. Ekte kjærlighet mellom en mann og en kvinne, er et av de sterkeste kjærlighetsenergier. Jeg sa i mitt innlegg at jeg har ingen eierett, men jeg har ham i hjertet. Det er to forskjellige ting. Ingen kan eie noen. Det at par ikke kan holde sammen er også helt greit. Jeg har nå en flott mann som ikke er far til min datter. Men de har et godt forhold, å hun har også kontakt med sin far. Hun vet hvem og hvor hun kommer fra.
Menn som har blitt lurt oppgjennom mange år til å tro de er far til barn de ikke er biologisk far til, er langt fra akseptablet. Hvorfor skal de tolerere dette? Om jeg nå tolket dette riktig brukernavn?
Dette utsagnet er for meg undertrykkelse av menn....man forventer at de skal tolerere å en dag etter mange år plutselig få vite, at barnet/barna de har oppdratt som sine egne, gitt masse kjærlighet til, betalt bidrag for i mange år, ikke er deres egne? Klart de blir forbanna og forlater familien. Deres grunnlag for tillit og kjærlighet til denne kvinnen og barna som plutselig ikke er hans barn. Alt går jo i grus. I vår natur ligger det i genene å parre oss, få barn, oppdra barn, for å videreføre våre gener.
At andre menn kan være med på å oppdra andres menns barn, er det jo rom for. Aldri har det vært mer skilsmisse en som de siste årene. Enslige med barn finner andre enslige med barn. Det blir dette fenomenet *dine, mine og våre barn*
Skulle gjerne sagt masse mer....men jeg avslutter dette her.
GjenopprettetMedlem
jeg syns nå likefullt at vi burde akseptere forskjellene litt bedre. Tenke litt bredere. Akseptere litt videre. Åpne opp. Slippe inn osv. Jeg tror ikke det blir noe bedre samfunn av at man alltid skal stille de kjernefamiliære kravene til alle. Og dette med "trofasthet" ser jeg mer på som en arv fra et patriarkalt bondesamfunn enn et reellt behov hos menneskene. For det er barna som først og fremst rammes av disse tabuene. Det er akkurat som at ethvert barn må ha en "far", nærmest for å få et slags godkjentstempel i pannen. Og monogami det er undertrykking av livsglede. Jeg har selv hatt gifte menn etter meg, som har ønsket sex i fylla. Jeg vet at dette ikke er unormalt. Men hvis flere innrømte at de hadde hatt seg, og at de av og til var litt rundt i bygda, så hadde man hanhende fått et åpnere og ærligere samfunn. Hva er så galt med litt begjær da? Litt våryre følelser og så hjem igjen til kona. Og blir det barn av det, så trenger man vel ikke gå og henge den dama opp og piske og steine henne til barnet detter ut vel? Bare si at velvel, så fins der mange typer kjærlighet. Slik er naturen... Hvorfor ikke slippe litt taket på alle disse moseinnforgrodde holdningene... Uansett kan du tenke som du vil. Jeg mener iallefall fortsatt at samfunnet bør godta også de som er uten godkjentstempel. Og jeg vet om menn som lever i "enesteforhold", og som stundom går ut og lufter seg. Slik er det i naturen, selv om ikke fanatikerfeministsamfunnet ønsker at det skal være slik. Skal vi akseptere maskulinkreftene og livmorskreftene, så kan vi ikke bare plukke ut deler av kraften og si at dette er greit- og dette er ikke. For da følger det automatisk folk og levde erfaringer med på lasset. Da blir det til "jeg aksepterer den og den, men ikke den og den". Det koster energi å holde folk utenfor. Negativ energi. Og den brer seg og vokser når den først er der. Isteden kunne man lette på ryer og tepper, og la noe av den gamle teven fra ektesengene slippe ut litt. Da hadde man kanhende fått flere mennesker med fred i sjelene sine her rundtom. Men dette er nå min mening. Kall meg gjerne ekstrem, men da vil jeg blott og ve ta det som et kompliment...
men
hun har også kontakt med sin far. Hun vet hvem og hvor hun kommer fra.
her kommer det igjen. Hvorfor er det så viktig å vite hvor man kommer fra? Og hvorfor det, og for enhver pris. Noen ganger kan det være ødeleggende for de involverte å blande seg for mye. Noen ganger er det bedre å holde avstand. Dette burde man akseptere og. Variasjonen er sunn i seg selv. Hvorfor presse alle individer og situasjoner inn i absolutte krav om kontakt og opphavskunnskap? Kan man ikke akseptere historien, forskjellene og at alt det som skjedde var greit slik det var? Hvorfor presse alle barn inn i en normal om innrømmet faderskap, og alle familier inn i krav om samhold, parenheter og monogami? Det passer rett og slett ikke. Det er i bøkene det er slik. Og da helst i bøker av den billige sorten. I poesien og blant de mangfoldige menneskene er det mer komplekst. Det er videre, åpnere og villere her. Her er større enn som så. Vi burde alle ta en lakenvask, og akseptere at det støvet som flagrer fram når vi lufter på soverommet, også er en del av naturen. Støvet tørker man vekk, det er greit. Men det blir meningslåst om man oppdager hybelkaniner under senga og så setter man fyr på dem så lakener, gardiner og til slutt hele gården brenner ned. Det er sløsing med energi!!!
GjenopprettetMedlem
Jeg beklager å måtte si dette, men jeg blir ganske sjokkert over dine innlegg brukernavn.
Jeg aksepterer at vi har ulike meninger, men velger og holde meg unna denne diskusjonen heretter, for dette provoserer meg litt.
Velger å være ærlig å si dette.
Bare dette utsagnet for meg til å stritte:
Men hvis flere innrømte at de hadde hatt seg, og at de av og til var litt rundt i bygda, så hadde man hanhende fått et åpnere og ærligere samfunn. Hva er så galt med litt begjær da? Litt våryre følelser og så hjem igjen til kona. Og blir det barn av det, så trenger man vel ikke gå og henge den dama opp og piske og steine henne til barnet detter ut vel?
Beklager!
Jeg trodde denne tråden handlet om maskulin kraft!
GjenopprettetMedlem
Og blir det barn av det, så trenger man vel ikke gå og henge den dama opp og piske og steine henne til barnet detter ut vel?
det er slik det er
her er linken:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks ... 792632.ece
det denne kvinnen ble utsatt for er bare en litt sterkere variant av de samme fanatiske holdningene som vi finner i vårt eget samfunn.
og her kommer en gåte: hva er det som skjer med den maskuline kraften, når den kommer inn i kvinnen?
svar: da blir den til en liten gutt.
som vokser og vil ut
du kan sitte og stritte. jeg har meninger som tvinger seg ut, og de er også en del av naturen, selv om de sikkert ikke passer så godt inn i dette gudsfortrengte bigotteribefengte konformitetssamfunnet.
god natt!
Anonymous
Undertrykking av det maskuline kan man se på ang kontakten med sin egen kropp.....om man har den som en god venn eller ikke eller hva det er. Jeg forklarer litt utifra mine transformasjonserfaringer nå nylig. Og jeg har vært uvenner med kroppen min - maskuliniteten i kroppen min - i 34 år..men så erfarte jeg en transformasjon. Så det har blant annet noe med kontakten med sin egen kropp - maskulin uttrykk er via sin egen kropp - uttrykke seg. Og at en føler at kroppen er med på en måte. Om man undertrykker endel følelser så vil det lagre seg i kroppen og den blir ikke en særlig god venn om en forstår hvor jeg vil hen. Så det gjelder både for menn og kvinner.
Interessant og spennende å lese forskjellige synsvinkler - tolkninger osv.
Og jeg ser mange menn sliter med å løse opp endel følelsesmessige problemer og det sitter i deres kropp - og det svekker en slags holistisk - åndelig uttrykk....det har jeg erfart og observert spesielt ang min far....og man kan lett bli en voldsom kritiker mot seg selv og sin verste fiende. Og ikke minst en kan skade andre på forskjellige måter om man ikke er bevisst på disse tingene.....
GjenopprettetMedlem
"Dj David Spirit of Laughter":
Så det har blant annet noe med kontakten med sin egen kropp - maskulin uttrykk er via sin egen kropp - uttrykke seg. Og at en føler at kroppen er med på en måte.
Og jeg ser mange menn sliter med å løse opp endel følelsesmessige problemer og det sitter i deres kropp
Menn - handling - kroppslig aktivitet. Henviser til mitt innlegg om undertrykking av det maskuline gjennom lange stillesittende skoletimer år etter år ovenfor.
Jeg skal meditere over dette med menn og kontakt med kroppen... svært interessant! Menn visualiserer mye kropp får vi kvinner erfare..
Det patriarkalske har likevel vært med å undertrykke kroppen helt på egen maskin. Descartes skilte sinnet fra kroppen. Sinnet var Ånd, Sinnet var Gud i mennesket. Mange vestlige religiøse patriarkalske retninger forbannet det kroppslige som synd for å dyrke kun det åndelige. Moder Natur og det kvinnelige ble i opplysningstiden forbundet med det ville og utemmete som skulle tuktes og settes inn i kontroll.
Har sjamanismen et bedre natursyn å bidra med? Er vi dyr blant dyr? Er det ikke slik at naturen er Gud?
Slik kan vi innlemme kroppen som guddommelig, et tempel vi må ta vare på og nære for at vårt sinn skal virke maskimalt.
GjenopprettetMedlem
her snakker man om den rent fysiske maskuline kraften. Det kroppslige. Et godt poeng at problemer ofte setter seg i kroppen. Dette ser man ofte i samfunnet. Folk har deler av egen eller andres kropp som de endog ikke vedkjenner seg i hverdagen. Det er forferdelig. Men problemer kan også bæres og forløses, eller løses opp i gjennom kroppen. Enten man går, sitter, danser eller står rett opp og ned, kan man la det abstrakte og emosjonelle matrialisere seg i kroppsbevegelsene. Gjennom bevisst gange og årvåken bruk av balanse, steg og rytmiske, gå- bevegelser, kan man "gå" igjennom problemene og rette opp igjen balansen i kroppen. Da kan erfaring og smerte transformeres til kraft og styrke som har fysisk uttrykk. Man holdes også på plass i nuet gjennom bevisst bevegelse, og det er en av de viktigste magiske teknikkene.
GjenopprettetMedlem
"brukernavn":
jeg syns nå likefullt at vi burde akseptere forskjellene litt bedre. Tenke litt bredere. Akseptere litt videre. Åpne opp. Slippe inn osv. Jeg tror ikke det blir noe bedre samfunn av at man alltid skal stille de kjernefamiliære kravene til alle. Og dette med "trofasthet" ser jeg mer på som en arv fra et patriarkalt bondesamfunn enn et reellt behov hos menneskene. For det er barna som først og fremst rammes av disse tabuene....."brukernavn":
jeg syns nå likefullt at vi burde akseptere forskjellene litt bedre. Tenke litt bredere. Akseptere litt videre. Åpne opp. Slippe inn osv. Jeg tror ikke det blir noe bedre samfunn av at man alltid skal stille de kjernefamiliære kravene til alle. Og dette med "trofasthet" ser jeg mer på som en arv fra et patriarkalt bondesamfunn enn et reellt behov hos menneskene. For det er barna som først og fremst rammes av disse tabuene. ..... osv osv
Innlegget jeg referer til ovenfor regner jeg med vil rive og slite i de fleste av oss. Moralens høyborg flagger rødt på den ene siden, mens en slags toleransens ballsal tar imot resonnementet på den andre siden.
Av og til , føler jeg at jeg står utenfor verden og ser på en total undertrykkelse ikke bare av den maskuline kraft, men også den feminine. Ikke gjennom en slags kjønnskamp, men gjennom det faktum at disse kjønnslige verdier blir forsøkt kvelt av gitte normer og regler i et vestlig samfunn. Etter som årene går vil hvert menneske bli "voksen" og oppleve å få mer og mer ansvar. Og livet kan sakte men sikkert gli inn i en trygg materialistisk plikt-tilværelse hvor den genuine erotikk ikke lenger har plass utenfor soverommet med den ene fastsatte partneren du er lovpålagt av samfunnet å opphøye resten av ditt liv. Omsorg blir fort til overgrep og man blir redd for å bruke følelser og maskunine og feminin kraft i som driv i i livet.
Jeg er av den oppfatning at vi bør dyrke våre krefter hvor vi kan hente dem. Bruke våre drifter til å søke mot den horisonten vi speider mot. Ikke la oss srivne i et slags pietistisk verdensbilde hvor mennesker som "ser" hverandre gjennom et sårbart kjærlighetsfilter ikke kan dyrke den gaven man blir overrakt fordi man er i et fengsel av begrensinger og plikter. Som noen sa her tiddligere ; ingen eier hverandre vel?
Jeg tittet i min fars arbeidsbibliotek og fant frem bøker hvor psykologiens krefter beskriver faser i menneskets liv.
En bok litt relatert til dette emnet var barn og deres verden. I denne boken tituert som "Det gåtefulle folket" Boken omhandlet barns verden. Og voksnes barnlige verden, hvor den er ivaretatt gjennom å dyrke den frie tanke og en ubegrenset frihet i å bruke livet til å drømme og tenke.
Det sunne mennesket må mer eller mindre kunne dyrke de sider ved seg selv som man vil - bare de ikke skader andre, og ikke ødelegger samfunnet ved total åndsanarki. Jeg vil ikke gå til presten og skrifte for at jeg søker livets lykke på en måte som får menigheten til å se i gulvet og folde hendene.
SEO Crawler
edit:
..
...
...
...
gudhjelpeogbevare ska vite at dettan godt mulig kan bli et sletta innlegg, i anstendigheten og tykjeværemegheten sitt navn og amen
edit 2 (svar på innlegget som kommer etter): vel, jeg måtte hanke meg inn etter at kråka i meg skjeiet litt hardt ut...men det var et frittstående (og heller friskt ) innlegg, og ikke i dialog med noen av de andre innlegga... jeg tror jeg retretterer inn i den store stillhetsmoderen...what a beautiful place to be...there`s no opinion, or onion, that needs to be sharedGjenopprettetMedlem
HVORFOR DET TORSTEIN?????
Din Venusus
GjenopprettetMedlem
i morges da jeg stod opp
var det med ett skjedd
en plutselig forandring
jeg var annerledes
du var annerledes
det var annerledes
slik er det
tenkte jeg
nå har det skjedd
den plutselige forandringen har kommet
likevel vil dagene som kommer være
som før
på en eller annen måte
Anonymous
Jeg liker det du skriver jeg, brukernavn, og jeg synes du har en fin stil... men jeg vet ikke hvor lenge jeg ville orke å danse... to uker gammalt kjøtt fra naboen?
Siv
GjenopprettetMedlem
Det er med fornøyelse eg konstaterer at diktaren her tydelegvis har fått hol på ei lei byll i kveld.
Deilig er det,her eg sit,omslutta av ektoplastiske kaskadar....mmm
GjenopprettetMedlem
Jeg ser på maskulin kraft som en beskyttende trygghet. Er det ikke denne kraften som er undertrykt i Norge da?
"jeg beskytter famillien, folket, jeg vet det går bra, bare slapp av, det kommer mat på bordet, alle kan være trygg, jeg passer på......"
Er det ikke dette det egentlig dreier seg om?
"Og stille seg foran skuddet/våpenet", ofre seg for kvinner og barn?
Er det ikke dette menn i dag har mistet mye?
Hvorfor?
Vil også skyte inn at mange kvinner skuffer meg mye i disse dager, mange er med på å ta vekk denne tryggheten....... med det mener jeg at det er som om de vil inneha mer maskulinitet enn mennene men bruker den femenine listen til å overbevise at de ikke gjør det.
Ikke bli sint på meg nå da kvinner
(Eller tar jeg kanskje HELT feil?)
Husk også på, alle kan ha hatt "rollen" som mann og kvinne, ikke i denne/dette tid/liv. Man tar feminine og maskuline trekk med seg fra tidligere liv...... Det må jo være for å forstå hverandre i det neste......?
OBS! Jeg kan bli din mor i ditt neste liv
Du kan bli min far........, kanskje du har vært min far?
Anonymous
Jeg synes det er fint med beskyttende trygghet av begge kjønn for begge kjønn kanskje, men det må alltid være en dialog. Vi er alle også individuelle og har forskjellige behov, og behovene forandrer seg også i løpet av livet. hvis "trygghet" er stivnet til en uforanderlig form, kan det fort bli et fengsel både for menn og kvinner. Det blir som at hvis du vanner en blomst hele tiden fordi du vet at vann er bra for blomster, så dør den av for mye vann, men hvis du ser når den trenger vann og gir den det da, så vokser den fint.
Siv
Anonymous
Jeg forstår ikke.
Jeg vil vite mer hva du David mener med maskulin undertrykkelse; hvordan ytrer den seg när den setter seg i kroppen og hva er forskjellen mellom maskulin kraft och feminin kraft, när den undertrykks... og setter seg i kroppen?
Og till alle:
Hvordan ytrer seg ren maskulin kraft? Og ren feminin kraft?
Kan vi si forskjellen tydlig? Og finns den i ren form? Hvor? Hvordan?
Og hvordan er den "spesielle norske mannen"? *nyfiken*
...... Ju lengre jeg lever, ju mindre selvsagt synes alt vaere.....
GjenopprettetMedlem
"siv":
Jeg synes det er fint med beskyttende trygghet av begge kjønn for begge kjønn kanskje, men det må alltid være en dialog. Vi er alle også individuelle og har forskjellige behov, og behovene forandrer seg også i løpet av livet. hvis "trygghet" er stivnet til en uforanderlig form, kan det fort bli et fengsel både for menn og kvinner. Det blir som at hvis du vanner en blomst hele tiden fordi du vet at vann er bra for blomster, så dør den av for mye vann, men hvis du ser når den trenger vann og gir den det da, så vokser den fint. :beer:
Siv
Dette var svært godt satt ord på Siv og et mål for oss alle uansett kjønn
Anonymous
Har tenkt at begge blir like mye undertrykt siden det som mange ganger blir oppfattet som mannlig eller kvinnelig identitet er/har vært veldig begrenset. At kvinnen skulle utrykke den ene kraften og mannen den andre, splittet.
Så kan man kanskje også kalle det undertrykkelse av en kvalitet når det er for mye av den, fordi den da ikke kommer til uttrykk slik den er, fordi den ene ikke fungerer bra uten den andre.
Noe som er intressant er, når og hvordan begynte dette? Og er det tilfeldig hvem som ble "utvalgt" til å representere de spesifikke kvalitetene?
GjenopprettetMedlem
Etter det jeg forstår mener antropologene at denne ubalansen begynte da vi slo oss ned og ble bofaste. At den ikke eksisterte, ihvertfall ikke i slik grad, dengang vi levde som jegere og samlere.
Men kanskje den alltid har vært tilstede hos oss mennesker, som den eneste arten med to kjønn. Vi er jo også det eneste vesenet på jorda som produserer tung energi.... Kanskje vi bare skulle innrømme at vi ikke er perfekte. Og at oppgaven vår er å søke å skape balanse.
Anonymous
Takk Inger Lise. Synes det høres riktig ut. Da folk ble bofaste fikk vi også hierarkiet, fordi det ble behov for mer organisering og tildelte roller for å få alt til å fungere....... ikke at det gjør det akkurat.....
(Har lenge ment at det å bosette seg fast var den største feilen mennesket gjorde på mange måter, og denne tråden bekrefter dette nok en gang. Det er ikke bra for jorda heller, fordi den blir utarmet av at det blir sådd år etter år på det samme stedet.)....en liten digresjon. Håper det ikke gjør noe.
Men det også ganske essensielt fordi dette kanskje er roten til hele problemet. For det ble ikke plass til individet i en slik samfunnsstruktur, og dermed ble kraften undertrykt da mennesket måtte presse seg inn i en liten rolle, med den egenskapen som brikken trengte for å tjene......hvem?
Det ble til at man ble født inn i noe komplekst og for lengst etablert og tok en oppdiktet rolle fremfor å finne sin individuelle plass i universet og intensjonen med livet, og det inkluderer også kjønnsrollene.