Sjaman.com – Forumarkiv

En ting jeg ikke greier å forstå, er hvordan en far ikke vil ha besøk av sitt barn mer enn hva han "må". (Kun hver andre helg, 1 ettermiddag i uka er utelukket pga mye kjøring.... 11 km herfra..)
Som i helga, pinse og skolefri til tirsdag. Sendte mld til far om han kunne ha sin sønn til mandag, men nei; det kunne han ikke. Passer ikke inn i faren og fruens planer.. Vel, farens sønn har vel aldri passet helt inn i den nye fruens planer, men jeg tror hun visste om gutten før hun flyttet inn der. Og hvorfor skal jeg være snill og legge det til rette slik at faren får barnefri den første helga i elgjakta?? 
Irritert? Frustrert? Forbanna?  Jodda, i går kveld var jeg så sint og oppgitt at jeg nesten hadde lyst til å kvele den pygmeen av en far! Men, greide å roe meg såpass ned at svarte med at det var helt greit, men at jeg kom til å huske på den der. Men det var utroolig hvor mange onde og utspekulerte tanker som fløy gjennom hodet mitt etter jeg la meg.
Men da jeg våknet i morges, var jeg bare trist. Trist over at min sønn har en far som ikke prioriterer sin sønn og vil tilbringe tid sammen med ham. Trist over å "vite" at det er den nye fruen i huset som setter seg på bakbeina, og min kjære eks tørr ikke annet enn å gjøre hva hun sier.
Men jeg vet at jeg skal ta for meg min kjære eks, fortelle ham hva jeg synes og mener om denne holdninga. Jeg vet at jeg ikke kan ringe ham nå, for da er han i angrepsposisjon mot meg. Så jeg får nok vente til i neste uke, for da hopper han så høyt jeg ber ham om det.... 
Jaja, det var min lille frustrasjon her en fredag formiddag. Mulig det er bare jeg som syter og klager, men innspill og råd mottas med takk!!
Så, før jeg ombestemmer meg, så sender jeg innlegget.......

Dette er det nok mange mødre som opplever når barnefaren forlater heimen for godt.. Jeg tror dette også har litt sammenheng med det David har tatt opp i tråden om undertrykkelsen av det maskuline.

Menni dag er ofte redde for å ta ansvar. I tidligere tider (egentlig ikke så veldig lenge siden) levde de fleste i storfamilier. Det var mannnen i huset som hadde oppgaven å passe på familien, men da fantes det mer hjelp. Besteforeldre og/eller tanter og onkler var med på å passe barn og hus, og det var flere om å dele på arbeidet med å forsørge.

Nå skal liksom mannnen klare dette på egen hånd. Og med de undertrykte kvinnene som finnes i dag, som er fullstendig avhengige av sin partner i mange ting, blir dette kanskje for stort for dem.

Samtidig blir gutta opplært til ikke å vise følelser, til ikke å kunne være aktive og kreative, til ikke å være nær...

Når de da i tillegg får seg ny samboer som bare ser hans barn som en trussel mot egen eksistens, f.eks. i form av at han må betale barnebidrag slik at ikke hun kan få den ferien hun ønsker seg..

Pluss mye, mye mer..

Det ER frustrerende, og det er vanskelig å finne utav hvordan man best skal forholde seg til hverandre slik at BARNA kommer i fokus, at det viktigeste er at BARNA har det bra...uansett hvem sine de er.

Der er det ofte sånn at den som sitter med det daglige ansvaret er den som må sette tilside seg sjøl mens barna vokser opp, mens den som flyttet ut, rømte fra dette fordi det ble for vanskelig.

Det jeg tenker på er, hvordan løser man det så hvis den som sitter igjen med ansvaret for barna også føler at det blir for vanskelig...plutselig skal man fikse alt selv, inklusive det pappaen gjorde da han var der...



Life is sometimes hard, but hard lessons makes us wise.

Huff, det der er en vanskelig situasjon.

Jeg har vel opplevd noe av det samme, men ikke i så sterk grad.
Men det er frustrerende. Fortvilende.

Jeg måtte stå for store deler av min datters oppvekst selv.
Å ja, det er sårende å se at den ene parten kan leve som den slik vil
mens den andre blir sittende igjen med hele ansvaret.

Aner ikke hvordan gripe det ann, det eneste jeg vet,
de som tar avstand fra barna, de går glipp av
verdens største skatt og gave. Synd de må oppdage
det når det kanskje er forsent.

Men....vi må ikke glemme at det finnes fedre som sloss for å se barna sine heller.
Hvor mor kutter samværet mellom far og barn. Det blir fler og fler av disse
fedrene, å heldig vis for det.

Stå på du Jomfru Laura. Om du ikke får han til å innse
viktigheten av hans omgang med hans sønn, er det hans tap!

Jeg beundrer deg at du er en av de kvinnene
som ønsker at barna skal ha kontakt med sin far.
Det er så viktig at vi som voksne greier og samarbeide OM
barna.

Stooor klem til deg!

"Inger Lise":

Menni dag er ofte redde for å ta ansvar. I tidligere tider (egentlig ikke så veldig lenge siden) levde de fleste i storfamilier. Det var mannnen i huset som hadde oppgaven å passe på familien, men da fantes det mer hjelp. Besteforeldre og/eller tanter og onkler var med på å passe barn og hus, og det var flere om å dele på arbeidet med å forsørge.

Så har du de som tar på seg altfor mye ansvar også, som noe så lite som å ta på seg å redde verden, ta all verdens smerte inn over seg etc etc...

Silva:

Aner ikke hvordan gripe det ann, det eneste jeg vet,
de som tar avstand fra barna, de går glipp av
verdens største skatt og gave. Synd de må oppdage
det når det kanskje er forsent.

Det er tydelig at det er noe i deres utvikling som gjør at de ikke takler en dypere kontakt med deres barn. De speiler noe i seg selv helt klart. Og det kan også være at de "ser" noe hos den kvinnen de var sammen med som de ikke ønsker å se igjen i barna sine eller ikke ønsker å se mye. Så de ønsker å være mer på avstand ang sine barn kan også være noe med å være på avstand med den kvinnen de var sammen med, som er en del av barnet. Det er noe jeg får opp nå. Det er trist å observere som mann og for meg er det utenkelig å gjøre noe lignende. Det er lett å si når en ikke har barn pr i dag - men det er en stor gave å være med hjelpe til i deres oppvekst. Fordi det gir en så mye. Ingen tvil. Det er iallefall i min bevissthet. Endel erfaringer med barn i barnehager gjør at jeg vet hva jeg går til på en måte. Men det er jo enda mer spesielt når det er sine egne barn.....

Takk til alle for råd og vink.
Det er vanskelig, veldig vanskelig når du vet hvor viktig det er for et barn å ha kontakt med begge sine foreldre. Hadde det vært opp til min sønn, så har han vært hjemme hos meg hele tiden; mammadalt shjø!! Men jeg får ham som regel i vei, og i det siste har det gått bra. Har hatt de gangene hvor han har nekta å dratt dit, og hvis jeg ikke har greid å lirka ham ivei, ja da har han blitt hjemme.
Jeg føler ikke på meg at jeg er ei egoistisk mor som vil ha frihelgene sine, koste hva det koste vil. Jeg har behov for å få litt tid for meg selv, for det er jammen ikke lett å ha en pubertal hormonbombe til 13 åring i huset!! Men han er en snill gutt, det skal han ha.. Og jeg skriker ikke strie strømmer over å gå glipp av en ekstra fridag!
Som alenemor så ofrer du deg for dine barn og setter deg selv helt sist. Vel, ikke alle gjør det selvsagt; men jeg gjør det hvertfall. Derfor er det uforståelig for meg å se hvordan en far ikke vil ha sitt barn noen ekstra dager. Men, som David skrev, så kan en grunn være at faren ser for mye av meg i sønnen vår, for han er jo veldig lik meg den gutten i både utseende og personlighet. Gutten er veldig oppegående og samfunnsengasjert, og han har en stor interesse for den alternative verden, som også jeg har, til farens store irritasjon.
Jeg kunne ha skrevet masse om dette, men jeg sparer heller krefter og puster dyyyypt inn og rolig ut igjen.....  Inn med kjærrrlighet og ut med fruuustrasjon........ Puhh.......  Bedre ja.....

Ha ei fin pinse alle sammen!!

Klæm fra hu Laura Isaksen, jomfru (inntil det motsatte er bevist...)