Helgen bød på et møte med meg selv.
Egoet og den indre stemmen dro i gang til konflikt.
Konflikt med den ytre verden, med alt som kunne true egoet.
Jeg har merket det flere ganger, når jeg er på veg inn i transformerende prosesser så lager egoet et helvetes rabalder.
Dette særlig når jeg vet at jeg skal gjennom "noe", men og når jeg er ubevist hva jeg skal igjennom.
Uten å gå i detalj på dramaet, så fulgte jeg noen råd, fra gode venner, som ledet til en del plunder og rot.
Dette projiserte jeg tilbake på mine venner, jeg var irritert fordi jeg ble lurt ut i dumme valg.
Faktisk var jeg skikkelig sur og innesluttet.
Forløsningen kom da jeg plutselig så at jeg faktisk hadde valgt "feil", og fulgt rådene,
på tross av at jeg intuitivt viste hva som ville vært rett.
Ved flere anledninger hadde jeg, i raske små beslutninger, gått i feil retning mot bedre vitende.
Med andre ord, jeg valgte å gå inn i offermentaliteten (og hva er man da offer for?).
Allerede i de tidlige beslutningene var jeg inne i dramaet.
Naturligvis; jeg fulgte et gammelt mønster.
Jeg ser det nå.
Denne hendelsen er ikke unik.
Jeg har hørt og lest mange berettelser fra de som har gjort samme erfaring.
Så var det endelig min tur.
Det er på høy tid å få et mer bevist forhold til mitt følelsesliv og den indre agitator.
Det er på høy tid å flytte min identitet fra stemmen til observatøren.
Det er på høy tid å flytte min oppmerksomhet fra tiden til nuet, og fra sinnet til kroppen.
Sannelig ble det ikke tid for en liten fødsel og. Senere under helgen, var jeg sentrum for en stemmehealing seanse.
Jeg kjente på energier som ville arbeide seg opp gjennom chakraene, men ved halsen var det slutt.
Jeg kjente på intens motstand, hele overkroppen låste seg.
Etter en lang kamp ble jeg fanget av sangen , slapp taket og lot det stå til.
Hefig pusting, en liten reise ut i det blå, og så SATORI ..... tiden stoppet
Deretter kramper og gråt.
Det tok litt tid før jeg forsto det, men hele gruppen var forandet etter denne seansen.
Alle var glade og fulle av kjærlighet.
Prosessen var ikke bare min, den tilhørte healerne like meget som pasienten.
Både motstanden og kjærligheten var felles.
Dette er bortenfor hva min lærdomsmettede forstand kan gripe.
Det handler om felleskap, enhet og kanskje osmose.
Vi mennesker er vist nærmere hverandre enn jeg trodde.
