Sjaman.com – Forumarkiv

Etter jeg leste Ailoooos artikkel på forsiden, har jeg tenkt mye på dette med selvmedlidenhet.
Han nevner at mange drømmer seg vekk i terapi-sonen.
Jeg er helt enig at det er på tide at vi ikke graver oss ned i vår egen selvmedlidenhet. Det er viktig at en person kan komme gjennom forskjellig smerte de har i livet, MEN  komme seg videre. Ikke sitte og bli strøket med hårene av en terapeut. Og fortelle om og om igjen om de problemene man har. Da vil problemene alltid være den største delen av livet ditt.

Setter man fokus et annet sted, f.eks  hva man har lært av smerten...tror jeg at terapien kan hjelpe i mye større grad.
Det handler om å forandre trosmønster , som er med fra barndom ...eller til og med tidligere liv.
Gjør man seg selv til offer , så blir du værende et offer. Mener jeg .

Er det noen andre som har innspill?

Hilsen en som vil være glad ... 

Ja, fint å lese det Ailo hadde skrevet på forsiden. Jeg er veldig enig i dette. Jeg tror også det er mye medlidenhet inne i bildet. Jeg mener også det at det forskjellige terapeuter ute på "markedet" som har forskjellige måter å jobbe på. Fort gjort for veldig mange med en "dårlig" barndom å tenke det, at de er mindre heldige, de er feil, de trenger hjelp, det er synd på dem. Så er det de behandlerne som har behov for nettopp denne typen pasienter for å kunne "eksistere i sitt bilde".
Fort gjort å begynne å identifisere seg med problemene sine. At det blir identiteten. Så har du påvirkningen fra de rundt..assa, hva er kulturen rundt personen?? Hva er trossystemene??

"Malaika":


Setter man fokus et annet sted, f.eks  hva man har lært av smerten...tror jeg at terapien kan hjelpe i mye større grad.
Det handler om å forandre trosmønster , som er med fra barndom ...eller til og med tidligere liv.
Gjør man seg selv til offer , så blir du værende et offer. Mener jeg .

Er det noen andre som har innspill?

Hilsen en som vil være glad ... 

Veldig viktig det du sier her Malaika - se hva man lærer av smerten. Viktig å ikke gjøre seg selv til offer. Skal man komme videre i livet, så må man ikke bli i sitt eget mønster.

RITA

Dette er et viktig emne! I mange både selvutviklings og terapimiljøer er det slik at både terapeut og klient bedriver en endeløs dans hvor begge er avhengige av å definere en offerrolle hvor selvmedlidenheten dyrkes og problemene degges for. Istedet for å søke ressurser, trossystem, utvikling. Og våge å være en modig terapeut som kan møte klienten på en vei som bringer noe nytt eller lys inn. Og hvorfor skal det hete terapeut-klient? , allerede i slike benevnelser låses noen dører. Selvmedlidenhet er ikke bra i lengden, men i en selvutviklingsprosess/spirituell prosess er det stadier som kanskje kan ligne. tror jeg. den gode terapeuten må kunne gjenkjenne slike stadier for å kunne veilede videre. ikke være guru men hjelpe til å åpne dører.

Sitat Malaika

Det handler om å forandre trosmønster , som er med fra barndom ...eller til og med tidligere liv.
Gjør man seg selv til offer , så blir du værende et offer. Mener jeg .

Er det noen andre som har innspill?

Hmm....
Selvmedlitenhet.......renselsesprosess..........hverdagens realiteter......

Har selv brytt min egen "relgion" med jerngrep fra barndommen, behov som dekkes av og for livspartner, behov som dekkes av tilfredstillelse og utfoldelse,
og rett og slett sett lyset, følt gleden, sett det uendelige.

Det som derimot er vanskelig er når dette havner inn i hverdagens realiteter igjen.
Det er en ting å komme ut av offergryta,
en annen ting er å forholde seg til verden som en gang hadde påvirkning på en.
Fordi om jeg forandrer mine mønster, så er gjør ikke mine foreldre det.
Fordi om jeg har vokst, så har ikke min livsledsager det.
Fordi om de på jobb fremdeles spinner i sine hamsterhjul, med maktspill, posisjonering, titler osv., så er jeg ute av labyrinten.
Jeg går rundt i denne verden hver dag. Og føler meg som en outsider.
Jeg omgås disse menneskene, og føler sorg fordi båndene er brutt.
Selvmedlitenhet kan ha mange former.
Der min selvmedlitenhet før var i offergryta,
er den nå der fordi jeg har sett lyset og følt gleden, men ikke har de hverdagslige rammene for å leve det ut.
Før var jeg lykkelig uvitende.
Nå er jeg fylt med sorg av opplysthet, som ikke kommer ut.
Er jeg selvmedlidende fordi jeg ikke er egoistisk nok til å gå fra gård og grunn?
Er jeg selvmedlidede fordi jeg har ingen forståelse at jeg vil reise, tromme og danse, men heller blir sittende hjemme for den trygge husfreden skyld?
Er jeg selvmedlidende fordi jeg ikke tør å oppgi min trofaste lønningsjekk?
Kan selvmedlidenhet være sjelen som gråter. fordi den ikke får slippe helt ut.
Tør jeg være skurken som bryter med alt, for så og bli "fri"
Vissheten om sjelens skjønnhet er ikke bestandig bare vakker, den kan og være smertefull.
ER det bare selvmedlitenheten som gjentar seg i mønster, eller er det universet som vil si ifra at jeg er myntet på andre ting.?
Uansett så er det jeg selv nå som gjør meg vondt, gjør meg til et offer.
MEN betyr det at jeg må OFRE alt det andre, OFRE mine nærmeste for å få det til???

Varme tanker

His du er så heldig at du kan høre hva sjelen sier til deg, og følger den, blir det aldri feil, og slettes ikke egoistiskt.

Vi har en tendens til å leve livet "for" andre. Selvmedlidenhet, eller flukt...? kall det hva du vil.
Hvis vi har mot til å følge hjertet, og hva sjelen sier...vil vi være i direkte kontakt med vår opprinnelse og kraft.
For meg er det viktig å høre hva sjelen min forteller meg, og handle deretter ellers vil jeg fornekte min egen lykke.
Det krever mot, øvelse og kjærlighet til seg selv. Ikke noen lett prosess, men hvorfor ikke gjøre det lettere ved å unne seg selv den lykken? ikke kjempe imot .

Du får sagt det, Malaika.... Nydelig formulert!  Det er nettopp det! 

Jeg tror på quick-fix løsninger,etter brudd med dama mi for mange år sia,vi var sammen i 11 år,så syns jeg så synd på meg selv,at selvmordstanker hjemsøkte meg,jeg gikk en høstdag å sørget over meg selv,da jeg fikk øye på en familie med fleinsopp.
Snakket litt med dem,før jeg plukket noen av familie-medlemmene,og puttet dem i munnen.
Så fortsatte jeg turen,nå med øynene mot bakken,og snart fant jeg en ny gjeng med spiss fleisnopp,etter et måltid på vel 14 ferske sopper
har sorgen fløyet,og en ny verden åpner seg for meg,det suser ekstatisk i kroppen,og jeg må sette meg ner.
Finner et fint sted uten folk,og blir der behandlet i dypet av min sjel.
Ekstasen og de vakkre visjonene jeg fikk der å da,healet meg fra "min" sorg,og dette ga meg ny inspirasjon til å leve mer i ett med ånden.
Naturen.
Snoppen viste meg at det indre univers er fyllt av kjærlighet,og at jeg trenger natur-opplevelser for å lære om denne tilstanden.
Den viste meg egoets vesen,hvordan det krever,og i sine krav,glemmer kontakten med det indre,så alt blir en håpløs jakt etter kjærlighet fra andre.
ennå i dag er jeg glad for at det spontane i meg,gjør valg som faktisk er til gode for meg,at det spontane i meg,er av det hellige,om du vil,
ikke et sykdoms-symptom,et tegn på sinnsyke,rastløshet,eller verre,noe en må medisinere for å være omgjengelig.
Jeg har fortsatt kamper med egoet,men det har blitt morsommere med årene. Det er en tulling inni oss av å til.
Jeg tenker på alle mennesker som lever med dette vesen hver dag,da ser en båten vi alle er i. en diger skute på verdens hav. (snufs) 

...i perioder jeg har hatt det tungt har jeg måttet benytte meg av affirmasjoner.
Dette er teknikk som også hjelper for det meste, også på selvmedlidenhet.
F.eks. "Alt mitt sinne, på alle nivåer, skal erstattes med ren kjærlighet", "alt er som det skal for Gud er i alt",
"for hver eneste dag blir jeg bedre, bedre og bedre" ...hver enkelt må finne enkle affirmasjoner som passer.
Hver affirmasjon sies flere hundre ganger pr. dag over noen uker. Det er garanti for at det hjelper.
Start gjerne med "jeg elsker meg selv" (gjerne samtidig som du ser deg i speilet - det kan være tøfft for mange ).

Problemet jeg hadde en periode var at jeg nesten ble forelsket i min egen melankoli. Synes på en måte at det var kjekt å pine meg selv ved å se mørkt på livet. Jeg startet da med affirmasjonene "jeg elsker meg selv", "jeg elsker å leve"...og det funket til tusen. Når vi ser mørkt på livet må hjernen omprogrammeres og det blir den med affirmasjoner. Har gitt disse rådene til flere innen psykiatrien med gode resultater. Man har en "feilprogrammering" fra foreldre, samfunn og skole. Janteloven er heller ikke bra...I perioder har jeg hatt veldig med sinne og da har jeg brukt "alt mitt sinne, på alle nivåer, erstattes med ren kjærlighet". Når jeg sier disse ordene tenker jeg på at sinnet forsvinner fra fortid (karma, tidligere liv, nåværende liv) og erstattes med Guds kjærlighet. Jeg går gjerne i naturen når jeg tenker på affirmasjonene...lykke til - jeg kan garantere at det hjelper...

Svar på rubriken: Nej... det är nog ikke bra i lengden,

Jag likte också Ailos artikel.

"Geronimo":

affirmasjoner... Start gjerne med "jeg elsker meg selv" (gjerne samtidig som du ser deg i speilet - det kan være tøfft for mange ).

Vill bare komplettere med, att också ge sig själv uppmärksamhet och kärlek, på flera måten. Alla mulige måten!
Gjöre valg som är bra för seg... kjäle seg på kinn... en stryking på magen... och så "Jeg elsker meg selv".
Då händer det saker 

Jeg kjenner meg igjen i Artic Wolfs beskrivelse av hva som kan skje i hverdagens trivialiteter. Det kommer en opplysning, og opplevelsen er at hverdagen ikke kan komme den. For meg har det hjulpet å finne små forandringer jeg kan gjøre uten å snu opp ned på livet. Det å ha en inntekt eller være i stand til å sørge for sitt livsopphold gir god jording. I en prosess over flere år fikk jeg gradvis endret mitt inntektsbringende arbeid til et arbeid som jeg kan delta i med det mennesesyn og den type kreativitet som jeg har. Men det tok litt tid. Fordret tålmodighet. Og opplysningstilstander som kommer er stadig en utfordring å integrere i hverdagen, det som er annerledes nå er at jeg ikke stresser dette så mye men har mer tillit til prosessen og at det kal integreres etterhvert.
Ha tillit til prosessen... 

Nei,sjølvmedlidenhet er gift,i lengden.
Har  opplevd å bli terapeutisk"stroken omatt og omatt over håra" og plassert i ein offerrolle som varte altfor lenge,til eg sjøl tok grep.
Misforstå ikkje,eg hadde veldig behov for nokon som såg og høyrte på offeret eg var,men i det lange løp vart det alldeles feil.For meg.
Huff og fysj! I dag grøsser eg over den perioden,men den var kanskje nødvendig også?
Trur det er viktig å tre ut av smerten,i allfall for ei stund ,kvar dag,og gløyme seg sjølv.
Så kanskje auke på intervalla,og til slutt gjere luftige sprunglauf både ut og inn av smerte-egoet?
Og etterkvart prøve å plukke frå kvarandre substansen i saknet,melankolien,minnene og smerten(samlivsbrot her),og sjå at desse fragmenta kanskje ligg mest i ein sjølv,som ein del av ein skatt som er det som ein innehar,og faktisk ikkje manglar?
Å innsjå  at det ein vræler og snørrar ut av sakn og minner og alt det der,kanskje først og fremst er eins eigne behov,særtrekk,inntrykk og avtrykk i eit forhold som var?
Gråt det heller innatt,for det er det gode i oss sjøl,vår mest innlysande særeige,som var der frå før. .
Først og fremst.

Veldig bra tema. Selvmedlidenhet holdt faktisk på å ta drepen på meg, bokstavelig talt.

Jeg har gått i en selvhjelpsgruppe i noen år. Når jeg kom dit var jeg verdens største offer. Familien, samfunnet og alle, til og med George Bush, hadde skylda for min tragedie! Jeg klarte ikke se meg selv oppe i det hele og de valg JEG hadde valgt å ta. I løpet av disse årene har ting snudd seg 180 grader, jeg har gått fra å være offer til å ta ansvar. Det har vært en heftig prosess. Det jeg ser er at det er mange som ikke fikser å få dette til. Å gå fra noe gammelt og velkjent til noe nytt og ukjent er som kjent skummelt og tøft. Kjent mann i helvete, ukjent i himmelen. Selvmedlidenhet er for meg ett slags forsvar mot å ta ansvar og se "realiteten" i øynene. Det er som med alt annet, kjekt å ha til tider, men for mye blir bare ræva...
Det som er fjernt å se tilbake på med den tida, er at jeg seriøst kosa meg med denne selvmedlidenheten. Jeg pleide virkelig det å skylde på alle andre og synes synd på meg selv. Jeg kosa meg nede i søla. Istedet for å ta ansvar så projiserte jeg all min drit utover på verden. Det som hjalp meg til å se annerledes, å se meg i det hele, var å gjøre en seriøs selvransakelse, hvor jeg pratet om meg, meg og meg. Da først så jeg at jeg var selv ansvarlig for mine egne valg. Jeg klarte også å se litt mer nyansert på det hele. Var ikke bare meg, men at jeg også hadde blitt påvirket av andre. Hadde jeg f.eks blitt ordentlig ivaretatt og sett på skolen jeg gikk på, kunne kanskje mye vært annerledes.
En annen ting med slike grupper, som jeg har blitt veldig oba på i det siste, er at i slike grupper begynner man hver gang man skal si noe med å si: Hei, jeg heter..., og jeg er rusavhengig. Etter sommerkurs med Whitecouger skjønte jeg at ved å si dette mange nok ganger, blir man fast i dette mønsteret som rusavhengig. I selvhjelpsgruppen, blir det sett på som en sykdom som ikke kan bli helbredet. Man er det for livet ut! Det er ett heftig stempel det. Mange har klart å holde seg avholdne fra rusmidler ved hjelp av denne filosofien, så det er veldig bra for mange, men for meg er det en stor hindring. Jeg strever etter frihet på alle måter. Jeg vil være fri til å være meg selv fullt ut. Det siste jeg trenger da er noen som forteller meg hva jeg er og hva jeg kan og ikke kan gjøre. Blir nesten noe sekt aktig eller religions greie over det hele.

Det Geronimo sier fungerer affirmasjoner ,det finnes gode meditasjons kurs for de som ønsker det,Silva metoden er en av dem.det går å på frekvenser balanse av høyre og venstre hjernehalvdel (klarsyn)(synskhet) å bytte ut hardisken    klem bast

Jeg kan egentlig bare skrive under Malaikas innlegg! Altså, samme syn på saken! Flott at du tar opp dette viktige emnet Malaika!