Forvirret husker jeg at Jeg har badeavtale med nn i dag. Fem tibetanske, en kopp espresso,
så sykler jeg ned til busstoppet. I morgentåke og duskregn. Deilig.
Det er tidlig, nesten ingen mennesker ute, bare noen kvirrevitter i buskene. De gjør meg glad.
Jeg kommer inn på bussen, får jeg en følelse av noe kjent, men glemt.
Jeg tar sjelden bussen om morgenen - og slett ikke så tidlig.
Dette minner meg om tiden jeg gikk på skole og hadde sommerjobber på lager, hotell, fabrikk etcetra ...,
men fellesnevneren var grytidlig på jobb ...
Jeg titter på menneskene rundt meg. Gleder meg over å tippe hva de jobber med.
Hun der må jobbe på hotell, tenker jeg, og ser den hvite blusen dyttet ned i et sort skjørt.
Og fornuftige sko - hun trenger gode sko for å gå en hel dag.
Beina plantet godt på gulvet når hun lar støvesugeren sveipe over det dype teppet.
Men nå er det vel ingen som bruker vegg-til-vegg-tepper lenger?
De forsvant fra hotellrommene, da vi kom inn i allergiens tidsalder ...
Eller kanskje er hun en flittig sekretær, som står opp i god tid før sjefen?
Jeg må følge med hvor hun går av ...
Han der, jobber helt sikkert på fabrikk. Finnes det noen fabrikker igjen i Oslo?
Lager da kanskje. Raser rundt på trucken, og prøver å kjøre ned den nye sommervikaren.
Tuller og ler. Ja, der har vi glimtet, han sitter her på bussen og gleder seg til å sette seg bak spakene.
Løfte hylende jentene høyt til himmels på gaffelen.
Oj der kommer det inn en jente med sortmalte øyne. Skikkelig tøff i trynet, ser hun seg rundt, og setter seg ved meg.
Men det er noe ved henne som sier at det ikke er helt sant, en anelse av en sårbarhet i munnviken avslører henne.
Det får meg til å tenke på en annen jente med sorte øyne. I bussen, for lenge siden, på vei til rekepilling.
Tøff i trynet. Og mindre tøff hjemover igjen. Det er ikke lett å holde maska, når en stinker som ei reke.
Men nå finnes det vel ikke rekefabrikker lenger her, rekene flyr mot øst og tilbake..
Den tøffe jenta går av i sentrum, hva skal hun her? Det er nesten ingen her så tidlig.
Jeg skulle ha bedt henne med å bade ... Tøff i trynet, men med munnviken hadde sagt ja.
Bussen ruller ut av sentrum, med nesten bare meg. Jeg har privatsjåfør på vei til Paradis - bukta.
Siste stopp, jeg går inn i skogen. Det er helt stille, bare bølgeskvulp i det fjerne ...
og så et knepp ... oppe på en gren sitter et nydelig brunt ekorn.
Vi ser på hverandre og smiler - ivertfall jeg.
Foran meg vider stranden seg ut. Det lukter sterkt av salt og tang.
Ute på sjøen går en båt forbi, skjærer vannet i to til det samler seg igjen og danner bølger.
Jeg river av meg klærne, og kaster meg i det kalde vannet.
Ligger på ryggen og lar bølgene føre meg inn i framtiden ...
Inne på stranden serverer nn te. Med en blomst av sjasmin, som folder seg ut i koppen.
Det er ennå lenge til jeg må dra til jobb ...
og 