Hun ligner veldig på folket, sa noen.
Hun ligner ikke på folket, sa andre.
Hun er som snytt ut av nesen på sin far.
Hun er ikke mye lik sin far.
Dette går virkelig ikke an. Det er skammelig, sa noen.
Det er den beste nyheten jeg har hørt på lenge, sa andre.
Smilende åpne ansikter møtte henne.
Kritiske, vikende øyne som unngikk henne.
Hun tok på seg usynlighetskappen. Ville gjerne ha på seg det vante plagget.
Men hennes far røsket den av henne og gjemte den.
Alle barn er guds velsignelse, sa han.
Han forærte henne ei kofte.
For første gang tok hun på seg dette plagget, som hun alltid hadde lengtet etter.
Ble hun som folket da?
Hun var jo norsk før.
Det var Mari Boine, som joiket inn til samen i henne. Hennes stemme, hennes joik som rørte noe i henne. En lengsel etter å komme hjem. Hun begynte å kjenne på at hun var stolt av det. Hun var jo ikke bare norsk, men også same.
Begge deler fløt i henne i mange år.
Hun snakket jo ikke morsmålet deres, som også skulle ha vært hennes.
Hennes mor ble utsatt for fornorskningen.
Glemte språket og sin kofte.
Hennes far stod på barrikadene,
med kofte på og talte samenes sak.
Så kom han inn i livet hennes med viddas stemmer i seg.
Du er ikke norsk, sa han til henne. Du er same.
Ja, jeg er visst same, sa hun stolt. Hun satt ved bordet med kofta på seg, mens folket rundt henne snakket på dette myke syngende språket hun ikke forstod.
Er hun som folket da?
For hennes indre dukket det norske flagget opp klart og tydelig.
Hva skulle det bety?
Var det et signal om at hun for alltid ville være norsk?
At hun var et vellykket resultat av fornorskningspolitikken?
Hvorfor dukket ikke det samiske flagg opp, nå som hun endelig erkjente å være en same.
Jeg er jo same, sa hun til det norske flagget, med det resultat at fargene ble sterkere.
Forbløffet så hun på det norske flagget som nektet å vike.
Er hun som folket da?
