What is life.. when there is no one there?...
Dette satt jeg å tenkte på... hva er livet, hvis det ikke er noen der (til å dele det med)...?
dette begynte jeg å tenke på etter at jeg snakket med en veninne av meg..
Hun spurte meg hvordan jeg kunne være/gi utrykk for å være bli hele tiden.. og om jeg noen gang var deppa... da hun ikke hadde sett meg uttafor/deppa...
Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, men det går jo ut på dette å nyte livet for alt det er verdt!
Men så kom jeg hjem til meg selv og begynte å tenke... hva har jeg egentlig å være glad for utenom at jeg er i livet og er sånn nogenlunde i frisk tilstand??...
Det er jo ikke bare bare det har jeg lært, men alikevel tillot jeg meg å tenke dette... tenker det fortsatt for øyeblikket,, nemlig...hvorfor er jeg ikke sur og lei over ikke å ha en å dele livet med?!
hva er det som får en til å leve singel, når det er så deilig å levet sammen med andre?!
er jeg ikke klar for det?, er det ikke noe for meg? eller har jeg bare missforstått?... spør jeg meg selv...
I løpet av livet vil man jo før eller siden gå igjennom en stor prosess i livet sitt hvor man lærer å se ting på en ny måte...
Denne prosessen tror jeg mye at man på finne ut av på egenhånd! selv om støtte utenfra og kontakt/diskusjoner om det man gjennomgår kan være nyttig å dele med andre.. da man kan få tilbake meldinger på om man er lost eller ikke...
Så....
spørsmålet jeg kommer frem til er vel.. hva for menneske er jeg?! en som vil finne en å dele livet mitt med videre, eller en som vil nøye med å leve alene..?!
uff.. dette ble veldig forholds relatert... skal prøve å komme tilbake til saken...
Hva legger dere i det å veksle mellom det å være glad å deppa?...
Er det mulig å være glad hele tiden eller må man og være deppa inne mellom for ikke å være manisk?
Å går det ann å forene disse følelsene, uten å bli flat i følelseslivet?
Hvilken viktig betydning har stemningsleiets svingninger på sinnet?
Og går det ann å gjøre to ting på en gang?
dvs...
hva er (følelses) livet for dere?
jim...
Vel, jeg tror man kan være stort sett glad. Jeg føler selv at motgang ikke har samme effekt på meg , som før.
Jeg takler det på en annen måte. Jeg kan selvfølgelig være lei meg og ha det vondt til tider....men skifter fokus ganske fort.
Det er viktig å tillate de vonde tingene og få være der en stund, akseptere det, kjenne på det, for så og gi slipp
and move on
Det er ikke helt nødvendig med en partner for å elske livet, eller føle kjærlighet. Vi er omringet av kjærlighet hele tiden.
Vi er kjærlighet.
Det er lettere og takle denne single tilværelsen, hvis man har kommet til et punkt hvor man kan virkelig si at man
akseptere og være glad i seg selv . Da er ikke behovet for den nærheten/bekreftelsen fra andre så fremtredende ( utenom sex selvfølgelig !!!
)Klem fra meg