Sjaman.com – Forumarkiv

Livet består som kjent av en nesten uendelig rekke med valg.
Men hva får oss til å velge akkurat som vi gjør, hva påvirker oss?
Er vi egentlig bevisst våre valg eller flyter vi bare med i fastgrodde mønster?
Består våre valg av hva vi egentlig ønsker fra det innerste i oss -eller er det slik at vi velger bort det som vi ikke klarer å konfrontere og dermed ender opp med en mengde andrevalg?

Min påstand er at vi altfor ofte viker unna det som er de riktigste valgene -pga. frykt. Vi velger innstinkivt bort de valg som gjør vondt -selv om vi oftest VET at nettopp DE valgene ville vært de rette.

Sjamanveien er en tilstand av oppvåkning der man stadig blir mer bevisst. Mye av dette skjer gjennom oppgjør med oss selv, med våre indre demoner.
Nettopp derfor er smerten og frykten en utrolig fin rettesnor for å jobbe med sitt indre. Men man må være villig til å STÅ og VÆRE i smerten til den blir en venn.

Ved det neste av livets valg vil ikke akkurat "den" smerten, der du har tatt "oppgjøret", være med på at noe vil bli valgt bort pga frykt.
-Da har du brutt et usundt MØNSTER.
Du vil være mer og mer bevisst din oppvåkningsprosess hver gang du merker at nettopp dette skjer.

Smerten er jobben -og en veiviser.
Oppvåkning er gevinsten.

Hvilken vei foretrekker du?
Det travle samfunnets monotone og behagelige døs?
Eller å være mer bevisst, der din våkenhet gjør bølgedalene dypere men toppene desto høyere?

Å lære å stå i smerten, gjøre den til en venn, en alliert
vil ofte være en av de utfordringene man møter på veien.
Og den kan, sammen med frykten, være en veiviser.

Men hva når man står overfor flere valg
og man vet at uansett hva man velger
vil det komme til å bli smertefullt
og det er ingen vei utenom
du må velge en vei

Da kan frykten og smerten fort forvirre
istedenfor å vise veien

"If U are walking through hell, keep walking!".
Sir Winston Churchill.

I en del tilfeller i livet er det viktigste å TA valg for å bevege seg fremover.

Inger Lise, dine eksempler på valg der resultatet uansett vil bli smerte, er også eksempler på oppgjør som ikke er foretatt...

"Biernna":

"If U are walking through hell, keep walking!".
Sir Winston Churchill.

I en del tilfeller i livet er det viktigste å TA valg for å bevege seg fremover.

Inger Lise, dine eksempler på valg der resultatet uansett vil bli smerte, er også eksempler på oppgjør som ikke er foretatt...

Ja, og det er vel der de aller fleste befinner seg, er det ikke?



Jeg tror jeg elle-meller... 

Men du har helt rett.
Når man først har tatt valget og handler deretter, har man brutt mønsteret.
Det er enklere å stå i det når man først har valgt.
Og de erfaringene man gjør tar man med seg
slik at det kan bli enklere når man på et senere tidspunkt
igjen står overfor vanskelige valg.

Det verste man gjør, er å IKKE velge..
for ofte er det nettopp "ikke-valg"
man ender opp med
og det er kjipt

Det er veldig viktig det du skriver , Biernna.

Det å ta selve valget , er ofte det mest vanskelige - men også det mest befriende.

Smerten .

Tar du ikke oppgjør med det nå , kommer det senere uansett.
Det er lett og snakke om dette, men å faktisk gjøre det , er ikke så lett.
Smerten får oss til å vokse. Hvis vi ser verdien av den, kan vi transformere mye.

Det å være bevisst, smerten og mønsteret...er første steg på veien.

Det jeg har gjort i det sisste, er å ta en trommereise inn i smerten.
Jeg spør om å bli vist smertens opprinnelse. Det har skjedd utrolige ting.
Anbefales.

Jeg er takknemlig for alle som kommer i min vei, som kan hjelpe meg å vokse. Selv om de trigger smerte, jeg egentlig ikke
har så lyst til å kjenne på....


    ( takk for kjempe fin tråd )

Smerten og frykten river og sliter i alle,
det store flertallet velger nok "Det travle samfunnets monotone og behagelige døs"
da slipper man å kjenne på  følelsene som ligger til grunn for smerten,
akkurat der og da vel og merke.
for det kommer igjen og igjen
inntill den dag smerten overgis til "døden" og kan forløses.
Gleden å kjenne smertens forløsning er som en indre gjenfødsel
og da blir smerten og frykten en alliert istedet for en fiende.
For det er spenningsfeltet mellom lys og mørke, glede og smerte, mot og frykt osv som gjør oss til mennesker

"Biernna":

Hvilken vei foretrekker du?
Det travle samfunnets monotone og behagelige døs?
Eller å være mer bevisst, der din våkenhet gjør bølgedalene dypere men toppene desto høyere?

Å gå igjennom dualismen til enheten, assosierer jeg. (bølgedaler og topper)

Aktuelt (stadig)

Er det ikke så at vi alle har den barnslige og urealistiske drømmen om å forbli på toppen og slippe bølgedalene....

Kan man beholde en kontinuerlig kontakt med "toppene" (innvendig) mens man går gjennom bølgedalene?
Når stillheten har gjennomtrengt oss, og kjas og mas ikke lenger fanger oss. 

(i`ll let you know when i get there  -  - )

Ka e smerte?
E det "klumpen" man har i magen?
E det en vond følelse?
E det en fysisk ting, som man kjenner på  eller i kroppen?
E det sorg?

"ædni":

Ka e smerte?

Det er det som gjør at vi vet vi lever. Suffering.

Smerte og nytelse  - ytterpunktene som skaper bevegelse, dynamikk

Klassisk buddhistvisdom er å ikke flykte fra smerte og ei heller jage nytelse
(men klarer vi det  )

Den som greier det er fri fra verdens grep

Verdens grep,må det gjere så vondt?
Når eg tenker på alt eg har jaga,
og alt eg har prøvd å fråriste meg,virker det som dei ting eg hugsar best.
Då må eg vel ha levd mest i dei augneblinka og?
Ein kan ikkje sitje og kure i ei grotte heile livet,eller?
Ein må ut og kjenne den søte svien..
http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/12/17/521241.html

Er(kan) smerten(vere) ei flukt?

Og kanskje bør me alle be ei bøn for dei som ber på smerter me ikkje sjølv har kjent?

Vi lever alle på og med smerte, det er uungåelig. Men vi er vanesvaner og dovendyr. Vi tilvenner oss omstendighetene.

Men så faller en ny dråpe ned i smertens beger, og smerten flyter opp over smerteterskelen, som et stikk i hjertet, eller som en overmannende hypnosekraft, som gjør at du mister grepet og gir tapt...

Så er det den andre smerten: Samsara, at alt liv er smerte, vi jages av verdenssmerten, som en antilope med en glefsende gepart i hasene. Da er det bare ett sted å finne tryggheten, nemlig i det riket som ikke er av denne verden.

Vi må ikke glorifisere smerten, at den er så ille at det er bare å gi opp. Da blair vi offer. Vi kan skape oss til offer like fullt som vi kan finne tilflukten.

Smerte er av is og ild.  Både is og ild kan gjøre at man ikke klarer å gå  videre gjennom helvete. Vi trenger bedøvelsen, men ikke å gå i koma.

Den som fryser inn i en isstøtte, kommer ikke videre, men må smeltes frem, gjerne mange år seinere.

Den som brenner fingrene på ilden kan miste inspirasjonen, motet og muligheten til å føre fakkelen videre.

Det er mye å lære i dyreriket. Sebraen som overlever løveangrepet rister sjokket av seg og beiter videre, som vanlig.

ailo

jeg tror  smerten i livet  vårt er forutbestemt( vi alle får vår "kvote"), men det sies jo at en får ikke mer å bære på, enn en makter å bære sjøl...det finnes så mange slags smerte, smerte en kjenner i kroppen og smerte en kjenner i sitt indre...jeg tror vi må ha smerten for å kunne prisgi de smertefrie perioder, og lære at livet ikke bare har "gode sider"...men vi trenger ikke dvele i det tunge i all evighet, og kjenne  på kun smerten, vi skal videre med en erfaring rikere. Vi har kjent smerten men vi har kommet ut av den og vet at det kan i "neste sving"  bli enda mer smerte... ( eller glede)men vi stabler som regel oss i beina igjen, igjen og igjen...jeg tror livet  går i en slags syklyser iblandet med alt, smerte og glede...

vet ikke om jeg fikk sagt det helt riktig men slik tenker jeg, ganske enkelt

Kan en trekke lærdom fra de fysiske oppturene og nedturene, til de psykiske? Som å gå i fjellet, slippe seg ned dalsider og tråkke seg opp på toppene igjen...

Den utfordringen som ligger i å bestige et fjell, når man har mat og drikke og krefter nok. Når man er trygg og rolig. Det er kanskje slitsomt, men det er en fornøyelse i utfordringen.

Det å virre rundt i mørket, når en er sliten og det er slutt på mat og drikke. Når en begynner å bli redd og stressa. Fortvilelsen slører til sansene. Da er det et helvete.

En ting jeg har lært da, er å gå sakte og følge den indre sansen. Når jeg tenker meg om, er jeg blitt flinkere til å takle indre utfordringer, etter å ha utfordret meg selv ved å gå på turer i mørket, i skogen.

Många fina tankar.

Smärta kan vara mycket, som ni redan skrivit...
Vill också si, att smärtan också kan komma av av att man utmanar seg for stort -> att viljan till utveckling är så stor, att vi kastar oss in i utvecklingen och forcerar/haster, totalt uten frykt, så att det "inre barnet" icke kommer med på med toget, blir glömt och skriker av smärta.
Jag menar icke att hasta p.g.a. rädsla for dypet och sanningen, uten tvertimot; overdrevet önske och vilje at möte "sanningen och dypet"... samtidig som man har en brist på insikt om tempo och bearbeidelse och nesten öper  amok med seg selv... Hm, litt problematisk for meg at beskrive...