Denne julen visste jeg ville bli veldig spesiell for oss i akkurat avsluttet år. Men jeg ante ikke forandringen som kom samtidig. Forandringen som satte ting i et nytt perspektiv, i nytt lys.
Fra før visste jeg at julen ville bli spesiell, fordi vi i sommer mistet en kjær en. Mange tanker har siden dukket opp. Jeg har dvelt ved minner, dvelt ved sorgen, satt meg litt fast i å miste en som var og fortsatt er min sjelevenn.
Det er faktisk forferdelig vondt å miste en sjelevenn. Spesielt når man mistet denne sjelevennen før han gikk bort. Det var som å miste en og samme person to ganger. En sjelevenn jeg har delt mye godt og mye vondt med. Det er som om en stor bit av meg mangler. Spesielt i sjelen.
Julen i år var planlagt meget spesiellt feiret. Planen var etter endt juleselskap, når jeg hadde kommet hjem i pysjen....ta frem rødvinen og titte på juletreet pyntet slik vi pleide å pynte det, å mimre meg gjennom tiden vår. Gråte ut, føle smertene, huske det gode samt det vonde. Men slik ble det ikke. Og godt var kanskje det?
Noen trengte oss i julen. Noen andre nære. Vil ikke si annet en at vi i hui og hast pakket gavene og dro avgårde. Og feiret en minimalistisk jul fordi vi tilbringte mesteparten av tiden på sykehuset hos en som har vært meget dårlig, men som helsdigvis er på bedringens vei nå. Midt blant all bekymring, reisingen til og fra sykehuset....greide vi likavel å få det koselig. Faktisk en av mine kosligste juler. For denne julen dreide seg ikke om hverken gaver eller masse mat og drikke.
Denne julen dreide seg om samhold, det å ta vare på hverandre, støtte hverandre i en vanskelig tid. Men vi fikk til både ribbe og stek, og gaveåpning. Men jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet (i allefall for min egen del)....når det kommer til et stykke her i livet, så er det ikke det materielle som får prioriteringen, men kjærligheten til de rundt oss.
Jeg har nå lært at det jeg har mistet er mistet, foruten minnene. Det jeg har igjen har jeg, og det er det jeg skal ta vare på nå. Skape nye minner å ta med seg. For hva skulle vi vel gjort uten minner?
Jeg har lært at høytiden er tiden for familien og for venner. Jeg har også opplevd at i denne julen er det også noen som ikke bryr seg om å stille opp. Som ikke tilbyr noen form for hjelp i en vanskelig tid. Som på en måte like godt kunne si...*klar dere sjøl*. Men det er også en fin lærdom. For de følelsene denne handlingen ga meg fra de aktuelle personene fikk meg til å forstå viktigheten av å kunne dele av seg selv og sin hjelp.
Dersom jeg og min datter med kjæreste hadde vært en av de, hadde noen måtte feire julen alene med angsten og fortvilelsen hånd i hånd. Jeg sier ikke med disse ord at vi her er fantastiske på noen som helst måte fordi vi stilte opp. Men jeg sier at det gir meg et større perspektiv over viktigheten det er å stille opp. Glemme seg selv og sine smerter. Jeg ser på det som healing. Jeg fikk nemlig healing ut av dette. Det lindret min egen sorg, dempet den og ga meg styrken til å se fremover på det vi har, og ikke bakover på det som en gang var.
Denne julen har vært spesiell....en av mine mest fantastiske juler! Og nyttår!

