Dagens meditasjon brakte meg videre på "slippen" - nå gjelder det å gi slipp på å ta ansvar for andre sitt liv; såvel mor, som ektemake, barn, barnebarn, venner, bekjente, dere på sjamansonen, klienter, kunder..... you name it!
"Mor Hubro" kommer på banen og spør: er det slik at du får eller tar ansvaret for alle andre? Hvordan skal du da få plass til å ta ansvar for ditt eget liv?
Jeg blir stum, kanskje i forfjamselsen - jeg hadde jo gitt slipp på.... også tomheten, tar det aldri slutt?
Nå skal jeg slippe dere løs.....
Moskus :razz: :exclaim:
Det pleier å hjelpe... 
Første gangen jeg hørte denne protesterte jeg heftig, men nå i dag må jeg bare innse at den personen som sa det til meg hadde helt riktig. En må, som du sier, gi slipp på ansvaret for andres liv, for i likhet med deg, det er de, og de alene som har ansvar for sitt liv. Det å gi slipp er en viktig del av prosessen, men veien fram kan være lang. Det kan se ut som det hele tiden dukker opp nye ting man må gi slipp på. Belønningen som venter der framme gjør det imidlertid vel verdt jobben, det å kunne være et helt menneske. Og i mellomtiden lærer en, det er noe av det fine med prosessen.