Sjaman.com – Forumarkiv

Å skille ut hvem man kommuniserer med kan være en utfordring ja. Men da jeg tok disse reisene for å kommunisere med meg selv, så gjorde jeg det nettopp med det som intensjon. Har merket meg at etter det så har det også vært lettere å sortere det andre som kommer inn. Åndene kan være ivrige til tider, og av og til snakker de i munnen på hverandre. De har ventet en stund, for jeg har vært sta og ikke villet høre. Var i tenårene redd for å bli stemplet som gal om noen merket hva jeg tok inn, men nå har jeg blitt såpass voksen at jeg gjør som jeg vil. Bruker å svare når folk spør om jeg er gal at jeg ikke har papirer på det motsatte (men så har det heller aldri vært noe tvilstilfelle ). Man må våge å være annerledes, våge å være den det er meningen man skal være. For å kunne få svar på det må man ha en viss grad av indre dialog med seg selv. Gjerne ved å ta en trommereise og snakke med seg selv den veien, eller andre metoder. Fritt valg...

Intressant tråd dette, ja!
Det jeg lurer på er, hvordan skille ut sin egen indre stemme, sitt høyere jeg eller hva man nå skal kalle det, fra disse åndene som dere mener blander seg inn i dialogen?
Er det karnsje slik at en bare vet det,...føler det er den riktige stemmen? Eller er det noe vesentlig som skiller ånde-stemmene fra din egen stemme?

Jeg har av og til dialoger med min avdøde mormor, og da ser jeg henne tydelig for meg, og kan skille hennes stemme fra min. Men det er vel fordi jeg kjenner henne og stemmen hennes fra det jordiske livet.
Når jeg har en dialog med meg selv, hører jeg ingen stemme. Ordene bare kommer og gir mening.
Men hvordan kan jeg vite at det er meg, og ikke en eller annen ånd som blander seg inn og vil formidle noe?
Det hender jeg gir meg selv svar, som ikke ligner på min måte å gjøre ting på. Kan det da være en annen som gir disse svarene?

Jeg tror vi har mange selv,noen dukker bare opp av å til for å si hva det mener
andre selv,er der i bresjen hele tiden å prater å forsøker å holde stand
Som for å fortie disse andre selv,og holde dem ute av verden.
Selvet er sånn at det ikke så lett ser at det er sammensatt av mange småe selver som har sitt eget liv utenom.
Selvet liker å tenke at det har hele kontrollen,det ser på seg selv som kongen,og andre mindre selv,har ingen ting der å gjøre
da kaller vi de gjerne demoner,onde ånder,pølsespøkelser.
Men dette er våre fortrengte selv,mørket i oss,som noen kaller det,det usette,åndeverden og så videre.
Så derfor drar vi inn i åndeverden for å hente våre skjulte barn frem,og lærer å nære dem,sånn at de blir værende
og får oss til å skinne.det har vi lov til.
For så lenge vi demoniserer våre skjulte sider,jo mer redde blir vi oss selv,og dem er det så mange av
at det virker som om det er standarden i dag.
Se på religionene som i frykt for disse skjulte selv,har oppfunnet djevelen og helvete,og sverger på at det finnes
for å holde folk redde,når folk er redde er de lette å kontrollere.
Reigionene i dag fungerer som et høyere selv for mennekser som har mistet kontakten med sine skjulte SIDER.

"teleterkji":

Jeg tror vi har mange selv,noen dukker bare opp av å til for å si hva det mener
andre selv,er der i bresjen hele tiden å prater å forsøker å holde stand
Som for å fortie disse andre selv,og holde dem ute av verden.
Selvet er sånn at det ikke så lett ser at det er sammensatt av mange småe selver som har sitt eget liv utenom.
Selvet liker å tenke at det har hele kontrollen,det ser på seg selv som kongen,og andre mindre selv,har ingen ting der å gjøre
da kaller vi de gjerne demoner,onde ånder,pølsespøkelser.
Men dette er våre fortrengte selv,mørket i oss,som noen kaller det,det usette,åndeverden og så videre.
Så derfor drar vi inn i åndeverden for å hente våre skjulte barn frem,og lærer å nære dem,sånn at de blir værende
og får oss til å skinne.det har vi lov til.
For så lenge vi demoniserer våre skjulte sider,jo mer redde blir vi oss selv,og dem er det så mange av
at det virker som om det er standarden i dag.
Se på religionene som i frykt for disse skjulte selv,har oppfunnet djevelen og helvete,og sverger på at det finnes
for å holde folk redde,når folk er redde er de lette å kontrollere.
Reigionene i dag fungerer som et høyere selv for mennekser som har mistet kontakten med sine skjulte SIDER.

Fantastisk innlegg Tele! 

Teleterkji 

Måtte le de første setningene i ditt innlegg da Schizofren? Hvem? Jeg? hehe Dette minner meg på en episode : var hos en venninne og idet jeg skulle gå inviterer hun meg med på tur dagen etter. "Ja, vi kommer" svarte jeg - og sønnen som var der og visste jeg bodde alene - han knakk "Schizofren eller?" Måtte le med : "neida, det er meg & alle hjelperne mine"...

For meg handler dette tema også om bevisstheten om at vi ikke bare har hjelpere, men hva vi gjør med den viten. Tar vi den med oss i hverdagen - småprater om ditt & datt som man gjør med familie/gode venner, eller ligger den viten bare der et sted i hjernen - eller sjela eller no' - noe som bare er - dog ikke aktivert, men god å ha?

Jeg opplever at det er et eget språk som jeg lærer ved å lytte - lære meg å kjenne igjen på stemmen. Noen stemmer - kjæresten's f.eks. - over telefon - den kjenner vi med en gang uansett ord eller lyder som blir laget. Fordi vi har blitt kjent med, lært og elske - utviklet vennskap med vår kjæreste. På samme måte må forholdet til både Gud, hjelpere og ikke minst en selv utvikles. Det må pleies & fylles med kjærlighet. Slik at det minste lille sukk eller store hjertelige latter - ikke levner noen tvil om hvem avsenderen er
Kommunikasjon bygges opp over tid - ved å lytte og ta de signalene man får på alvor. Dette inkluderer - for meg - at hvis jeg f.eks. drømmer om en bestemt gjenstand eller et klesplagg eller no' - så tar jeg denne gjenstanden frem eller tar på meg akkurat det klesplagget. Hvis ikke jeg har noe som "matcher drømmen", da kan jeg lage noe eller finne frem noe som symboliserer, For å vise at selv om jeg ikke forstår alt som blir sagt så har jeg ihvertfall forstått noen av ordene

En ting til som jeg har/gjør/tenker i min verden er at jeg har endel "ikke eksistrende ting" som jeg "omgir meg med" på et vis
Ta hodepine/smerter f.eks. - eller negativ energi - eller snakkesalige ånder jeg stenger av! Eksisterer ikke! Et valg jeg har tatt - og stort sett lykkes med i hverdagen. Fordi jeg gir det ingen energi "what so ever"! Fordi tankens kraft er stor - og i det øyeblikket jeg tenker at jeg har hodepine - og ikke bare det, men kanskje sier det høyt & til alt overmål til noen andre - da sitter hodepinen der - like sikkert som amen i kirka.
Hvis jeg derimot bruker tiden min til å prate med - og bli kjent med stemmene til hjelperne mine og meg selv - da er det ingen andre som kommer til ordet

ikke rundt detta bordet 

Hexedoktor'n

Jeg syns det kan være greit noen ganger, å være tydelig på hvilke stemmer jeg ønsker å kommunisere med. Som hvis jeg skal ta et valg og ikke greier å bestemme meg, har argumenter for begge sider og vingler på det. Så kan jeg si ting som at "jeg velger det som er best på lang sikt" eller noe i den duren. Da er det gjerne noe som føles riktig og noe som føles feil.

Før så var jeg litt for åpen og usikker, da bablet stemmene mye mer. Nå oppfører det seg ganske pent, kanskje fordi de vet at jeg velger utifra de prioriteringer jeg har uansett og lar meg ikke lure lenger. Stort sett ikke ihvertfall.

Det er viktig å kunne sortere ut ja, vite hvor informasjonen kommer fra. Er akkurat det jeg mener med å kommunisere med seg selv, lytte til hva som føles riktig eller feil, for så å handle ut fra det. Men det er da lov til å spørre hvor informasjonen kommer fra? 

Hehe... Ikke la seg lure ja - ikke lett

Det er et veldig viktig tema dette - utrolig viktig å kjenne etter - ikke bare handle i øyeblikket - på følelser
For følelsene kan spille en stor rolle i dette - hvor bevisst er man sine følelser - lar man de styre - når man handler?

Hvor informasjonen kommer fra kan vel være så ymse & mangt hos den enkelte - alt ettersom situasjonen -
tror det er mange "der ute" som har "hvert sitt bruksområde" hvis dere skjønner også føler jeg hvertfall selv -
at jeg har noen hjelpere som er der hele tiden og jeg hadde vanskelig klart meg uten

Det er spennende - å få nye venner

Hexedoktor'n

Nye venner er alltid kjekt å få ja, enten de kommer fra denne verden eller de kommer fra åndeverden En fremmed er en venn du ikke kjenner Ja, følelsene kan være veldig viktig oppi dette, men man må ha lov til å spørre seg hvor følelsene kommer fra. Jeg har det med at jeg tar inn følelser fra andre, for eksempel når jeg er i en forsamling. Det kan være at jeg tenker på en venninne, så tar jeg inn hennes følelser. Som regel er dette en påminnelse at jeg enten skal ta kontakt med vedkommende eller at healing skal sendes.

Men det du sier om å kommunisere med hjelpere får meg til å filosofere videre. Siden tråden skulle handle om å kommunisere med seg selv, kan en jo kaste fram spørsmålet om hjelperne er en del av det som kan kalles selvet? Har personlig ikke gjort meg opp noen mening om det, men har veldig lyst til å høre hva andre mener om saken

Ja, si det.. Godt spurt
Hvis man skal se litt stort på det - og det skal man jo
og hvis jeg i ytterste konsekvens skal tro på det jeg tror på - og det skal jeg jo

så har vi valgt dette livet - valgt foreldre - valgt hva vi skal lære
skal ikke se bort ifra at vi har valgt hjelperne våre også
vi kjenner dem jo egentlig - har bare glemt det - så vi visste nok på et tidspunkt -
hvem som var gode å ha med seg i krigen 

Ka du tru? 

Hexedoktor'n

Hvis man i tillegg slenger på at man har med seg kunnskaper fra tidligere liv, så jeg jeg med på tanken. For jeg ser bare mer og mer at etter hvert som jeg lærer, så kommer aha-opplevelser alla "jøss, er det dette det kalles, det har jeg jo gjort hele tiden". Man trenger å lære på nytt for å få satt kunnskapen i system  Ser jo med mine egne hjelpere at jeg kjenner dem, men kjenner dem ikke. (Hvis du skjønner hva jeg mener). Er inne på tanken om at enhver skaper sin egen bevissthet og tilværelse, og jeg ser at det jeg får beskjed om, det skjer faktisk i "virkeligheten". Setter den i anførselstegn, for hva kan man egentlig kalle for virkelighet? Er det A4-tilværelsen som de fleste etterstreber eller finnes det en annen virkelighet? I min verden finnes det helt klart en annen virkelighet, og den er svært så håndfast også  Jo mer en lærer seg å stole på det som kommer til en, jo mer informasjon vil komme.

Godmorgen

Dette begynner å bli morsomt Selvfølgelig - ikke bare huske "de" vi har glemt, men også "det" vi har glemt
Så jada - lære på nytt og sette kunnskapen i system! Enig også i dette med å kjenne uten og kjenne - har det sånn
også med enkelte mennesker jeg kan treffe - noen føler man at man har kjent hele livet selv om man akkurat har møtt
hverandre Det gjør det også lettere å bli kjent - åpne seg - kommunisere. Fordi man slipper å gå omveien om
"høflighetsfrasene" - man kan gå direkte til "kjernen". Bevissthet tror jeg er noe vi utvikler på et vis.. noe vi er født
med men som er mer eller mindre utviklet hvis du skjønner ?? Som et uttrykk jeg har : "vi har jo gjerne en hjerne -
med gj og hj - og det er lov til å bruke den" .. ... og jeg mener ikke noe vondt med det - bare et uttrykk for
frustrasjon i utgangspunktet - som jeg føler har en liten sannhet i seg - for det er ikke alle som bruker hjernen -
men det er kanskje et annet tema - en annen tråd

Det var en som sa til meg en gang : "Du er ikke A4 - og du er ikke A5 engang kanskje A8?" Det er ikke lett - hehe...
Som deg har også jeg en "håndfast virkelighet" - som er helt uvirklelig noen ganger, men jeg har lært meg til å
stole på dette - og som deg - erfaringen tilsier - jo mer jeg stoler på informasjonen og handler deretter -
jo mer informasjon kommer

Nye "jøss" & "aha" opplevelser

Hexedoktor'n

Ja, nå begynner diskusjonen å bli interessant Bare kjekt at den utarter seg litt, beveger seg litt fra opprinnelig tema når den utvikler seg i en sånn retning. Enig i at det ikke er alle som bruker hjernen, kanskje vi skulle starte en egen tråd på det? Startet i går en tråd der jeg erklærer stillheten som min venn, under hellig sted hellig tid. Av samme grunn, vil ha folk til å diskutere og tenke selv.

Hvis du ikke er A4, hva er så jeg da? Bruker å si at jeg ikke kan presses inn i noen form, men hvis noen skulle ville prøve så måtte de finne noe som var rundt i kantene Det med bevissthet, har det med å "våkne opp"? I såfall har i alle fall jeg et stykke igjen å gå ennå. Men har jo begynt på veien da, og koser meg med det

Når det gjelder å møte personer IRL som man føler at man kjenner med det samme, så har jeg hatt noen sånne opplevelser ja. Enkelte personer er man bare totalt på bølgelengde med, man føler at man har kjent de i hundrevis av år selv om man nettopp har møtt de. Slik jeg ser det er da sannsynligheten stor for at man har hatt en eller annen forbindelse med disse tidligere, og at man nå møter de igjen av en eller annen årsak. Men det er kanskje også en annen tråd