Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg lurer på en ting

Siden jeg var barn har jeg vært bevisst at jeg er ensom.
I det som gjelder meg er jeg alene.
Det svåre som kommer må jeg takle alene fordi det er ingen som kjenner hele meg.
Gleden er mulig å dele.

Jeg har vært overbevisst at det er slik for alle mennesker.
Nå lurer jeg på om jeg har trott feil.

Kansje er det ikke så for alle.
Hvilken er deres erfaring?

Jeg følte meg også ensom da jeg var ung.
Nå er jeg aldri ensom.

Jeg har kraftdyr og hjelpere som alltid er der
og DE kjenner meg.

Og min erfaring med at vi alle er ett
og at alt er forbundet med alt annet som eksisterer
gjør at jeg nok aldri kommer til å føle meg ensom igjen.

Jeg tror at følelsen av ensomhet i første rekke skyldes
at man opplever at man er separert fra altet.
Gjenoppretter man den kontakten følelsesmessig
vil følelsen av ensomhet forsvinne.

Tror jeg...

Ensomhet kan være en vanskelig "ting", det var ikke lett å kalle det en "ting".
Vi kaller det en følelse, for det er jo det det er..

Følelsen av å være alene er sterkere når man er blant andre folk.
Det vil si at det er bedre å være ensom i ensomhet,
en å være ensom i flersomhet.


Og du gunilla skriver at gleden er mulig å dele...
Ja det er sorgen også...

Delt sorg er halvert sorg,
delt glede er dobbel glede 

Finn frem gleden og gled deg over din egen esomheten,
den skaper kreativitet og skaperevne i ditt indre 

Finn frem gleden og gled deg over din egen esomheten,
den skaper kreativitet og skaperevne i ditt indre

Det er ingen sorg i følelsen å være ensom, det er en besvissthet.
Det er litt svårt å formulere.
(Jeg liker virkelig å være alene.)

Og min erfaring med at vi alle er ett
og at alt er forbundet med alt annet som eksisterer

Det er min erfaring også, og det er en annen del av min "sannhet".

Så jeg spør igjen.
Kjenner dere igjen "bevisstheten" av å være alene?

(Høres rart ut da jeg og kjenner at alt hører sammen, men slik er det)

Kan man dele glede, så kan man dele andre følelser mener nå jeg. Har opplevd å føle meg svært nær folk, gjennom å vise sårbarhet og følt medfølelse for andres.

Jeg kjenner igjen bevisstheten av å være alene og det er knytta en stor sorg til det i meg. Derfor vil jeg ikke kjenne mer på den nå 

"gunilla":

Kjenner dere igjen "bevisstheten" av å være alene?

Jeg tror jeg forstår hva du mener..
Men har også opplevd at jeg kan koble meg mot en "flellesinformasjon" i meditasjon.
der det finnes løsninger på de fleste problemene. Kanskje er det å koble seg på de andres høyere selv?

Dette høres kanskje rart ut, men det kjennes veldig "virkelig".
Og "samtalene" en fører i denne bevisstheten, gir ofte løsninger på flokene.

Ja,ensomhetsfølelse  kan oppstå tidleg i livet.
Ein bevisst einsomhetsfølelelse sammen med andre menneske. (Ikkje av den påførte, triste sorten)
Hugsar eg fekk det slik i eit bryllup ein gong. Kunne like godt gått på månen.
Eg ser på det som mental Sunda!

Men pussig nok har eg aldri fått den følelsen åleine,i naturen.


Noen andre som har det slik?

Jeg vet godt hva du snakker om Gunilla!
Fra jeg var ganske liten hadde jeg også denne bevisste følelsen,
over ensomhetsfølelsen.

I det som gjelder meg er jeg alene.
Det svåre som kommer må jeg takle alene fordi det er ingen som kjenner hele meg.

Nettopp. Det å ikke ha hatt noen å snakke med og få lov å kjenne på at noen
forsto meg...gjorde følelsen ennå sterkere.

Jeg hadde egentlig den følelsen helt frem til jeg møtte sjamansonen og flere
innen det...det var som å finne hjem igjen etter en ensom ferd i alle år.

Nå er jeg ikke ensom lengre, nå som jeg har flere rundt meg som forstår MEG...
samt at jeg har kraftdyrene og hjelperne mine som jeg har blitt mer
kjent med de siste årene!

Hei gunnilla
jeg er et menneske som føler meg ensom og alene om jeg er sammen med andre har ingenting å si,
familie - venner - alt er som det skal være  :wub:
det å føle seg ensom i seg selv er bare sånn jeg er, følelsen er ikke vond å kjenne på, det har vel med at man har
medmennesker rundt seg som viser sin klærlighet.
det sterkeste som har fulgt meg fra mine barne år er ensomheten å det at jeg har vært redd for å miste.
har i mange år lurt på hva jeg var redd for å miste,
nå i dag vet jeg hva jeg har vært redd for, det er å miste meg selv på veien.
ensomheten er som en friplass i meg som føles godt,
det er ikke få ganger de rundt meg får høre nå skulle jeg ønske jeg satt i ensomheten på en fjeldtopp,
å dette har ingenting med dere å gjøre,kun mitt indre.
noen ganger føles det som en ønsker å rømme fra virkligheten å samfunnet
andre ganger er det bare for å få sitte i ensomheten forde det kjennes godt å være alene.
sånn jeg ser det finnes det så mange måter å være ensom på.
i ensomheten finnes både gleder å advarsels farer  :wub: bast
jeg så nå du skrev bevistheten av å være alene takk, det får meg til å ønske å gå lengre inn i meg selv å kjenne etter intresangt tema gunilla

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg har ofte blitt grepet av en angst over det at jeg er alene om mitt liv, mine erfaringer, min måte å se verden på osv. Og det kjennes vanvittig ensomt ut noen ganger.

Samtidig har jeg hatt flere sterke utgangspunkt i livet mitt for å kjenne på ensomheten. Jeg lå i kuvøse de første to døgna av mitt liv, noen ganger har jeg undret meg over om det å være adskilt fra omgivelsene, inkludert mine foreldre, i det som skulle være min velkomst til verden, har satt seg i meg på et dypt plan. Har alltid vært en som finner mine egne bobler, selvstendig, inni min egen verden mye. Jeg hadde også ingen ordentlige venner på skolen en lang stund. Hadde ei jeg besøkte to ganger i året de første to årene på barneskolen, og ei jeg hang en del med fra 6. klasse av (da også sjeldent utenom skolen), men var elles utrolig ensom. Det føltes som en uenderlig repeterende tilstand, den ensomheten de årene.

Jeg følger tankegangen til flere her, om at ensomheten dreier seg om å glemme tilknytning til altet, å tro for mye på adskillelsen mellom en selv og resten av verden. Men det er ikke lett å slå på enhetsfølelsen, som en bryter 

For mange blir kanskje religionen en løsning, å tenke at Gud eller en engel eller kraftdyr eller andre krefter følger med en og kjenner en fullstendig. Jeg kjenner det trøster og hjelper meg selv og, den følelsen av at noen er med meg og følger livet mitt (jeg vet ikke om jeg tror på engler, men to personer har uavhengig av hverandre sett to sterke lysvesener ved min side). Samtidig tenker jeg... at det er ensomheten og utryggheten i meg selv som driver meg til å ville klynge meg til tanken om at noen følger meg og kjenner meg tvers igjennom. Holder det ikke at jeg selv kjenner min historie, mitt liv, opplevelsen av å være meg? Tror jeg ikke på min egen virkelighet, og min egen eksistens (som ikke ligner noen andres eksistens på en prikk)? Og da blir det kanskje heller et spørsmål om man har tillit og trygghet i seg selv, til å tro på at man eksisterer, også når andre ikke forstår eller bekrefter ens unike historie og verdensopplevelse....

Under legger jeg til en tekst jeg la ut på et forum sommeren 06, som jeg føler er litt relevant her (hehe... jeg har allerede blitt kjent for lange innlegg, det ser ut til å bli en trend her, som andre steder jeg har skrevet).

Kom gjerne med noen tanker tilbake, om du vil 






M, den oppdagelsesreisende





Ensomheten og ingentinget


Ensomheten og frykten for ingentinget.

Ikveld satt jeg og snakket med min mor om forvandling.. og å være låst fast i roller, og ensomhet og frykten for ingentinget.

Og det var et tidspunkt tidlig i samtalen hvor overveldelsen igjen skyldte over meg. Jeg forsøkte beskrive hvor utrolig det føles å leve livet mitt noen ganger. Det befriende absurde ved at jeg faktisk fremdeles er ung. Hvordan hvert menneske jeg møter passer inn i puslespillet, og hvordan tanken på at jeg fremdeles har flere hundre mennesker i vente sprenger alle grenser. Slike ting.
Og denne gangen rant ikke bare tårene, jeg begynte hulke høyt. Vi satt på hver vår side av fakkelen på hverandaen, med restene av en solnedgang over slottsfjellet. Og jeg klarte ikke holde ansiktet og kroppen rolig mens jeg gråt.

Og med ett - der var det: Selvbevisstheten rundt situasjonen. En liten vurdering fram og tilbake om hvorvidt mamma kanskje oppfattet gråten som en slags demonstrasjon av hva som skjer med meg, en slags statement, mer enn et uttrykk for noe genuint. Et blikk på meg selv og hvilken rolle jeg hadde i situasjonen. Spørsmål om jeg nå uttrykkte en tilstand som jeg må leve opp til.. at jeg fordi jeg har opplevd en forløsning som har åpnet meg enda mer i det siste, kan jeg ikke gli inn i hverdagsliv igjen. Slike ting.

De var ikke veldig sterke, disse vurderingene.. og jeg var samtidig ganske tilstede i meg og min opplevelse. Men det var så sinnsykt ironisk at de dukket opp selv da. Siden samtalen langt på vei handlet om akkurat disse temaene. Den usunne selvbevisstheten. Rollene. Anstrengelsen i å poengtere seg selv ovenfor andre.

En god venninne snakker for tiden mye om frykten for å være alene. Hun har et forhold bak seg nå. Og hennes beste venner har flyttet eller flytter fra Tønsberg. Hun må møte aleneheten. Og den tilhørende ensomheten.
Og hun sier, når jeg oppfordrer henne til å finne enkelte gleder jeg vet hun verdsetter, og nyte de alene: "Men om jeg ikke har noen å dele de med, er de liksom ingenting".

Jeg har et enormt behov for å uttrykke meg. Stadfeste mine opplevelser noe sted. Selv de svært individuelle, som jeg føler ikke andre kan sette seg inn i.

Hva skjer med opplevelsen når den forblir udelt? Når den forblir ikke bekreftet av andre man deler den med, og ikke uttrykt slik at dens eksistens stadfestes? Forsvinner den? Var den virkelig ingenting?

Dette er ensomheten og frykten for ingentinget. Å ha gått seg bort i en fremmed skog. Eller en fremmed storby. Der ingen bekrefter din eksistens, og der du er slynget ut i din egen individuelle opplevelse. Eksisterer den? Eksisterer du? Hvem er du uten speilene?

Uten speilene er vi ingentinget... eller det vidunderlige altet vi alle er en del av. Hvem vet. Uansett frykter vi ingentinget. Og bygger oss en ensomhet i all tilstedeværelse vi ikke får bekreftet, stadfestet, poengtert, uttrykt.

Men hva vil den tilstedeværelsen gjøre med oss? Den som er løsrevet fra bekreftelsene utenifra?

Tenkte på det flere ganger på Roskilde. Jeg gled inn i tilstander av individuelle sterke opplevelser... trakk inn inntrykkene... kjente på de innvendig. Lot hele meg bade i opplevelsen av musikk, eller følsomheten for en felles øyeblikksgreie.
Og så plutselig - der er den. Den usunne selvbevisstheten. Iaktageren. Den kan være positiv tilogmed, legge merke til at jeg stråler og tenke "Åh, jeg håper noen legger merke til hvor fantastisk jeg har det", og likevel er den forstyrrende. Driver meg vekk fra å være tilstede i opplevelsen inni meg. Driver meg vekk fra en ekte umiddelbar kommunikasjon med omverdenen.

Den største ensomheten jeg levde i før, var ikke den jeg opplevde da jeg satt isolert på rommet mitt flere timer hver dag... nei, da hadde jeg musikken, som gir meg trygg tilstedeværelse uten at jeg trenger noen bekreftelse utenifra annet enn musikken i seg selv.
Den største ensomheten lå i å være usunnt selvbevisst. Iakta meg selv. Stille spørsmål ved den andres oppfattelse av meg til enhver tid. Det var en vegg som hindret forbindelsen til andre. Og jeg merket den omtrent til enhver tid. Mine selvanalyser, mine frykter, vitenen om hvordan jeg så ut og hvordan det jeg ville formidle ble filtrert gjennom et utseende jeg overhodet ikke følte samsvarte med mitt indre...

...

Når jeg ser tilbake vet jeg at jeg har kommet et stykke på vei. For selv om jeg i flere øyeblikk kan finne på å lure på hvordan andre oppfatter meg, eller begynne iaktta meg selv... er umiddelbare situasjoner med kontakt med andre stadig mer rensket for den usunne selvbevissthet. Rett og slett fordi jeg blir ganske opptatt av andre. Lurer på hvem de er. Nysgjerrighet. Fascinasjon. Jeg formidler mye av det jeg har i meg, mer direkte innenfra og ut enn før. Det filtreres ikke så mye gjennom noen vurderende selviakttagende granskninger. Og jeg tror jeg tar imot hva andre formidler mer direkte og, fordi heller ikke det filtreres så mye gjennom frykt og usikkerhet og forestillinger i forhold til meg selv, liksom.

Likevel... det er leit å merke hvor godt det sitter i. Hvordan frykten for ingentinget, den ikke-bekreftetede opplevelsen, plasserer meg så mye i forhold til andre til nesten enhver tid.

Jeg er visst for trøtt til å få fram ting i natt. men jeg gjorde et hederlig forsøk :p

-M

"gunilla":

Jeg lurer på en ting

Siden jeg var barn har jeg vært bevisst at jeg er ensom.
I det som gjelder meg er jeg alene.
Det svåre som kommer må jeg takle alene fordi det er ingen som kjenner hele meg.
Gleden er mulig å dele.

Jeg har vært overbevisst at det er slik for alle mennesker.
Nå lurer jeg på om jeg har trott feil.

Kansje er det ikke så for alle.
Hvilken er deres erfaring?

jeg har det som du. Lurer på om dette er en stjernetegn- ting. Jeg leste et sted at mitt tegn, skorpionen, er slik at ingen kan kjenne meg til bunns. Dette har jeg senere fått bekreftet fra andre. Folk tar meg for gåtefull, uten at jeg vet hvorfor. Det å kjenne en slik visshet er kanskje en styrke som man har fått utdelt. Man vet at man er alene, og det gjør det kanskje lettere å ta grepet? Om man vet at man er alene, så vet man også at ingen kan hjelpe en. Og da må man ordne opp i ting selv. Det er kanskje en slags karmisk greie, som skal vise oss ettellerannet. Eller hva tror du selv?

"gunilla":

Finn frem gleden og gled deg over din egen esomheten,
den skaper kreativitet og skaperevne i ditt indre

Det er ingen sorg i følelsen å være ensom, det er en besvissthet.
Det er litt svårt å formulere.
(Jeg liker virkelig å være alene.)

Sier meg enig i den gunilla, men i min verden er det en vesentlig forskjell på det å være ensom og det å være alene. For jeg er alene til tider, men jeg vil så absolutt ikke si at jeg er ensom. Etter å ha vært veldig sosial i en periode, er det veldig godt å trekke seg tilbake og være alene. Finne sin egen kraft, være i sin egen energi. Det er en av måtene jeg bruker for å lade batteriene. Hvis jeg ikke får en viss tid alene, blir jeg rett og slett rastløs og stresset. Så kan en jo trekke spørsmålet litt videre, for vi er er vel ikke virkelig alene. I alle fall ikke hvis vi har en viss kontakt med åndeverdenen. Åndene, hjelpere, kraftdyr... de er rundt oss hele tiden. Man kan velge å ha tett kontakt og samarbeide med de, eller man kan stenge de ute. Selv må jeg innrømme at jeg heller velger det første, å samarbeide.

Takk for svar!

Lurer på om dette er en stjernetegn- ting.

.
Kansje, men jeg er jomfru.

men i min verden er det en vesentlig forskjell på det å være ensom og det å være alene.

Enig der. jeg burde brukt alene istendenfor ensom (i sverige sier en kun ensom).

Grunnen til at jeg spurte er at jeg syntes jeg skimtet et mønster.
Jeg hadde en dame på besøk, hun hadde blitt fortalt at hun hadde healingevner.
Hun fortalte meg om sin alenefølelse, den som jeg også er så bekjennt med. Både fra meg selv og fra andre spesiellt de som arbeider med sjamanisme, healing og lignende.

Jeg trodde alle mennesker var besvisst aleneskapet, men plutselig slo det meg at kansje er det ikke slik.
Kansje finnes det mennesker som ikke føler aleneskap.

Alenebeisstheten gjør meg ikke utryg. Jeg føler ikke at jeg er utryg.
Derimot har den gitt meg nødvendigheten å gå min egen vei.
Den var til hjelp i tenårene da jeg ble nødt til å forlate kameratene mine når  de begynte å sniffe tynner.
Jeg er veldig glad at jeg ikke prøvde.

Kan det være slik at bevistheten av at en er alene gir oss den styrken og det mot som trengs for å arbeide som sjaman eller healer.
Kan det være slik at det virkelig er et mønster, eller er det kun noe jeg skimtet som ikke er rett.

Og er det slik at alle ikke er bevisste alenefølelsen?
Det høres utrolig for meg, men når jeg snakket med en venninne om det så skjønnte hun ikke hvad jeg mente i det hele tatt.

Vi har snakket om dette før, men jeg må si at det er vanskelig å føle ensomhet, om man trives i sitt
eget selskap. Jeg er uenig i at det ikke er noen glede med fine opplevelser, om man ikke har noen å dele dem med.
Jeg fryder meg over livets mange vakre undere, alene mange ganger.
Ikke ment å si jeg aldri har vært ensom, for det har jeg. Men den gangen lette jeg etter bekreftelser utad, hos andre, og da fant jeg aldri det jeg lette etter.

Selvfølgelig kan vi dele både glede og sorg, men hva ligger bak?
Vil vi dele opplevelsene fordi vi trenger tilbakemeldinger/bekreftelser, eller fordi vi observerer opplevelsen og
setter pris på det vi opplever ?
Jeg tror det er en stor forskjell der.

Vil vi dele opplevelsene fordi vi trenger tilbakemeldinger/bekreftelser, eller fordi vi observerer opplevelsen og
setter pris på det vi opplever ?

Ja det er forskjell.
Jeg tror det er viktig å dele opplevelser med varandre fordi det er en veldig bra måte å lære på.

Hvis du deler fordi du vil ha oppmerksomhet så er ikke opplevelsen det viktige og du har forventninger på mottakeren.

.