Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Skyldfølelsen er ofte en følgesvenn til skammen. Vi ikke bare skammer oss - vi føler skyld i tillegg. Det er vel kanskje noe av grunnen til at man vanskelig kvitter seg med skammen. "Det er min skyld at ditt & datt" - også føler man skam. Også kan man skamme seg over noens oppførsel og få skyldfølelse p.g.a. det. Hvordan klarer man å tilgi "alt det gale man har gjort" eller "alt det gale andre har gjort"?? Hvordan kommer man ut av denne evige labyrint av skyldfølelse mot alt og alle og en selv?
Hvor er tilgivelsen? Hvor begynner man - med seg selv eller de andre? Hvordan kvitter man seg med tanken på at "dette fortjener jeg ikke" når man har det godt - fordi "jeg har vært så dum & gjort & sagt"..? Hvordan tilgi seg selv - gå videre uten skyld? "Ærlighet er et ord som kryper inn i det menneskelige minefelt av sårbarhet og følelser" skrev Jacobsen i tråden ærlighet & skam. Sårbarhet og følelser er bare erfaringer som skam og skyld. Tilgivelsen er guddommelig - den fostrer takknemlighet, ærlighet, ydmykhet, integritet og livsglede. For den er bygd på kjærlighet.
Hexedoktor'n
GjenopprettetMedlem
..så fint å ta opp dette, det er vanskelig med de vanskelige følelsene , det føles som et minefelt...
...når jeg sliter med skyld så rettes det et sinne mot meg selv....
....jeg tenker noen ganger at jeg er en annen, ikke meg, lettere å tilgi en annen .....
...det er jo ofte komplekse mønstre bakover i tid, som gjør at vi handler som vi gjør....
..så kanskje det ikke alltid er så lett å handle annerledes.....
