Sjaman.com – Forumarkiv

De som allerede har lest den første tråden om ærlighet og skam og har blitt opprørt, kan ta det med ro. Denne tråden er kjemisk fri fra virkelige mørke og tunge elementer. Jeg skriver kun fordi jeg ønsker å vende tilbake til det som jeg egentlig var mest opptatt av da jeg startet den første tråden.

I dagens Idol-samfunn – hvor selv synske konkurerer om sine paranormale evner i programmet ”Jakten på den 6. sans” på TvNorge – er det viktig at flere våger å bare være et normalt, sårbart menneske.

Jeg skriver dette til alle de som i likhet med meg kan være usikre og engstelige, stille og tilbaketrukne. Som kanskje er redd for å bråke av frykt for å få munnkurv.

Skam handler om å være opptatt av andre menneskers meninger. Men det jeg begynner å innse er at andres tanker og meninger kan ikke skade meg. De er nemlig bare inn i hodene til mennesker, og de er helt ufarlige så lenge de ikke fører til fysiske handlinger, noe som veldig sjeldent skjer, med unntak av fysisk mobbing på barneskolen, (noe jeg har opplevd selv).

Da jeg var i nynazist-miljøet på 1990-tallet ble jeg invitert til å opptre i avsier, radio, tv. Folk betalte flyreiser for at jeg skulle holde foredrag. I had finally made a name for myself! Men enhver som er litt kritisk vil oppdage at berømmelse er bare ”luft”, det er ikke noe håndgripelig. Jeg bor i Oslo. Om en person i Stavanger veit navnet mitt har ingen innflytelse på mitt personlige liv. Riktignok kan berømmelse gjøre at jeg kan få en jobb lettere, men det har ingenting å si for mitt selvbilde, min selvtillitt. I verste fall er det en krykke som luller meg dypere inn i illusjonene.

Men hvis positiv berømmelse egentlig ikke har noe å si for selvfølelsen, så har heller ikke negativ sladder betydning. Berømmelse og sladder er bare flyktige tanker som kommer og går i andres hoder. De er ikke hvithaier. Du kan gå rolig forbi et menneske som forakter deg i sitt stille sinn, og ingenting skjer!

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger i løpet av livet. Ailo kalte meg en stjerne da jeg fikk positiv kritikk i Dagbladet. Men jeg har også blitt kalt nynazist og stalinist. Stein Lillevolden sammenlignet meg med Raskalnikov, og brukte en helside i Klassekampen på personangrep. Mer sårt er at siden jeg var liten har folk til tider oppfattet min frie væremåte som sær, snål, merkelig og snodig. Mange har ikke en gang skjønt at hensikten var å utfordre sosiale normer.

Men det jeg begynner å forstå er at negative rykter og sladder bare føles sårt når jeg selv velger å ta dem innover meg. I meditasjon – hvor alle tanker opphører – har sladder ingen påvirkningskraft. Jeg er ikke en gang klar over at de eksisterer der og da. Rykter er bare tanker som man kan velge hvorvidt de skal fremstå som gjennomsiktig luft eller en betongmur. Det er en selv som velger å skape problemet.

Men gammel vane er vanskelig å snu, og så er stoltheten så forlokkende. Jeg husker en gang jeg hjalp en jente som hadde alvorlige problemer. Vi var på Bymisjonen i Oslo og pratet med andre. Plutselig sier hun: hvorfor skjelver du litt på leppa, litt sånn smådirring? Jeg ble litt satt ut. Av en eller annen grunn ville jeg bare skjule at jeg faktisk kan være hyper-sensitiv, og jeg følte det flaut at jeg som skulle hjelpe henne ble selv avslørt som svak.

Fakta er at jeg rødmer lett, forsterket av en sykdom kalt rosacea, jeg kan få tics i øyekroen, forsterket av samme sykdom som gjør øynene slitne, og hendene kan skjelve når jeg er virkelig stressa. Det er kroppen min, mitt nervesystem som jeg har fått utdelt, og min psyke.   

Men det skal ikke hindre meg fra å være aktiv i samfunnet, å leke med de andre ”barna”. Man kan gjøre mye selv om man er svak og redd. For eksempel da farfaren min fikk slag, ringte jeg etter ambulanse. Jeg merket at stemmen og hendene var litt småskjelvne. Jeg aksepterte det, lot det være inntil det gikk over av seg selv. Det ble komplikasjoner da ambulansefolka skulle hjelpe farfar, så jeg måtte støtte dem i deres arbeid, og etterpå sa de at jeg burde komme og jobbe hos dem. Det var kult, men jeg visste at jeg ikke hadde energi til det. 

Min uro kan skyldes at jeg er opptatt av andres meninger. Egoet mitt kan være forfengelig. Jeg kan være en stolt jævel. Men det passer dårlig med mitt nervesystem, og det er kjempebra, fordi det tvinger meg til å være ærlig og ydmyk.

Det jeg liker med militæret er at man lærer at selv om du er redd, så kan du kjempe videre. Og alle uvesentlige ting som sladder, andres meninger og hvordan du ser ut, har ingenting å si når det virkelig gjelder. Forsvaret er trolig den eneste arbeidsplassen i verden hvor man kan drite og pisse i buksa – noe som er helt vanlig i kampsituasjoner og alvorlige ulykker, fordi det er skadelig å ha full mage hvis man blir truffet i den regionen, og derfor kan kroppen gi automatisk slipp på alt innabords – uten å miste respekt, uten å tape ansikt. 

I healing kan man også komme opp i situasjoner hvor det virkelig gjelder, eller man kan gå rett ned i kjelleren i en situasjon hvor man minst ønsker det, under en familiemiddag for eksempel eller på bussholdeplassen. Det er i slike viktige og avgjørende øyeblikk at man fortsetter prosessen selv om negative tanker om andres meninger griper inn og forstyrrer.   

Ailo sier at det er viktig å uttrykke seg, og det kan man gjøre selv om man ikke er perfekt. Det er ikke bare de elegante og kule menneskene på tv og stortinget som har talerett. Det er et demokratisk problem at nesten bare de som er tøffe, som har lært å mestre offentlig opptreden, blir hørt og lyttet til. Derfor håper jeg at alle vi skadeskutte fugler også begynner å synge mer.

Kjære Andreas

Dette synes jeg var utrolig sterkt og ærlig og også kjempebra skrevet. 

Det å tørre å være sårbar,  er noe av det modigste av alt. 

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver .

Jeg er også en skadeskutt fugl og det har gjort at jeg har holdt meg så tilbake fordi jeg har følt at det har vært så mye nød og angst i meg som jeg ikke har turt å vise fram,  men nå ønsker jeg å komme fram som den jeg i virkeligheten,  ikke det som  jeg mislykket har prøvd å leve opp til .

Takk for dette fine innlegget, Andreas. 

ulvild

Muleg eg er vorten altfor skadeskoten,men dette minner om ein slags "tilståelseonani".
Eg vil ikkje vere med på det.
Håper det vert respektert.

You got one of my points, Final Tribe. Er du klar over det? Men en liten teknikalitet. Dette er ikke en tilståelse, det er en bekjennelse. Siden Augustin har bekjennelseslitteraturen hatt mange kritikere og tilhengere. Det er interessant å studere og leve seg inn i begges perspektiver.

Men gjør du onanien rett ved å sammenligne den med ovennevnte innlegg?

Ja,eg er i grunn klar over det.Følte det på meg,veit du.
Det er fint du nyanserer begrepa bekjennelse og tilståelse i eigen tråd om ærleghet og skam.Det er grepa gjort.

Vis onanien lid under å bli samanlikna med ovanfor nemde innlegg,bøyger eg meg tekkeleg for at det kanskje var eit visst feilskjær.
Men eg har lært at for mykje ikkje er sunt..

Skadeskutte fugler kan også leges kan de ikke? og da er man kanskje ikke så sårbar lenger... Jeg husker min gamle lærerinne fra barneskolen fortalte oss at arrvevet var mye sterkere enn den opprinnelige huden.


Dette med svak og sterk, kan det være sunt å definere seg selv som svak? Det er ihvertfall et ganske negativt ladet ord for meg og da syns jeg det er vondt å se andre beskrive seg som svake. Særlig at det å være følsom, skal være en svakhet. Det kan være en enorm styrke det. Ikke fordi det er så vakkert med følsomme mennesker tralala, men fordi det ligger som oftest evner i den følsomheten som kan være svært nyttige. Jeg oppfatter det som fininnstilte radarer, som tar inn ting som ikke alle får inn.

Men eg har lært at for mykje ikkje er sunt

Det er fordi du ikke er en mann. :biggrin: Men jeg skrev ikke nødvendigvis at onani lider under mine skriverier. Kanskje de bare er usammenlignebare størrelser. Du vet jo at en par deler av meg ikke liker komparativismen.

Når det gjelder svakhet, står det i Bibelen at Guds styrke fullendes i svakhet. Fra et buddhistisk syn er svakhet og styrke en dualitet vi kan hoppe bukk over. Det har med andre ikke noe å si om du er svak eller sterk. Hvis livet er evig, er vi indestructible. Dersom livet opphører når kroppen dør, eller noen par år etter at vi har gått inn i åndeverden, eller du har blitt uvenner med den godeste guden på toppen av haugen, som plutselig får lyst til å trekke ut kontakten til din bevissthet når du går over gata på vei til REMA 1000, så er du finito, svak som faen.

Men hvis man ikke har annet å gjøre, kan man bevege seg ut av den emosjonelle tåka - en tåke som er ganske utbredt i alternativbevegelsen siden mange der graver seg ned i følelser og fortid for å finne den endelige løsningen på eget liv - og da kan med visse forbehold anbefales boken "Wanting Enlightenment is a big Mistake" av Seung San.

Ellers er bøkene til Pema Chödron okay: The Places that Scares You, When Things Fall Apart, og The Wisdom of No Escape. http://en.wikipedia.org/wiki/Pema_Chodron

Men kanskje den beste boken er "Idas dans". Så akkurat på Studio 5 om forfatteren som fleiper om sin datter som døde av kreft. Latter og sorg. Det er så bra.

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1515839



   

Eg gir blaffen i om du slit med å takle komparativismen.
For mykje er ikkje sunt,nettopp fordi du kanskje er mann
Eg likar ikkje manipulasjon med andre.
Ellers uttaler som eg meg ikkje som eg gjer  fordi eg treng skjule eventuelle svakhetar,det er ikkje det det dreier seg om her.
Eg veit ikkje ein gong om eg har svakhetar..
Berre eksisterer.
Eg føler meg også til ein viss grad ganske opplyst.
Eg håper du respekterer det.

(He,he,eg legg eller merke til det du skriv om den emosjonelle tåka i alternativbevegelsen.
Du meiner sjølvsagt ingen her inne? )

"AndreasWinsnes":



Jeg skriver dette til alle de som i likhet med meg kan være usikre og engstelige, stille og tilbaketrukne. Som kanskje er redd for å bråke av frykt for å få munnkurv.

Kva med alle oss som havna i kompendiet ditt? Det GRØNE kompendiet?
Hadde du ingen nåde eller forståelse for oss og vår spede røyst?

Vi er alle i en emosjonell tåke. Personlig er jeg ikke opplyst, ikke en gang "ganske". Hvis man innser hvor mye oppvåkning krever, så vil de fleste være litt ydmyke på det punktet.

Jeg så et program om spioner i går. To menn skapte atombomben. Den ene forrådte den andre. Den andre kaldte den ene for gal og anklaget ham for å ha ødelagt vennskapet deres. Det var etter at begge hadde ødelagt Hiroshima og Nagasaki.

Her på sonen prøver vi å rette på hverandres små feil, gi hverandre råd, eller bli kvitt våre personlige problemer, og noen ganger blir vi opprørte over tekstene og ordene her inne mens vi innimellom kritiserer for eksempel kineserne som undertrykker tibetanerne samtidig som vi nesten uten å tenke over det kjøper mange av tingene våre - klær og datakomponenter blant annet - fra Kina.

Slikt setter vår kritikk og fordømmelse av andre mennesker i perspektiv.  

Her kjem komparativismen din inn att! Gud bedre!
Eg samanliknar meg ikkje med andre,eg berre samanliknar meg med meg sjølv før og etter min personlege opplysning.
Noko anna tel ikkje,i mine auge.
Vis du tykkjer det er taktlaust,vert eg fornærma.

Personleg boikotter eg store norske kleskjeder som får produsert kleda sine billig  i Kina.
Så mykje meir enn det,får eg ikkje gjort.

Hvordan kan du bli fornærmet hvis du ikke sammenligner deg med andre?

Nei,sei det?
Det er eit interessant spørsmål.
Eg føler meg pressa inn i eit hjørne no,for eg likar godt å tulle med deg.
Eg trur det er gjensidig?
Eg vel å ikkje svare på spørsmålet.
Du har sjølv teke til orde for at skadeskotne sjeler som er redd for ikkje å tenke "rett" skal kvitre med si spede røyst,og no har eg gjort akkurat DET!
(men det ser ikkje ut som du liker det..)

Hva handler denne tråden om egentlig???

Eg berre undrast 

For meg virker den å arte seg som en trommereise der man ikke har noen klar intensjon og der innholdet blir mer og mer uklart og ullent.

Kan trådstarter kanskje kaste lys over tingene?

Hva gjør vi med kaoskrefter?

Vi bekjemper de i vårt indre!

Sjamansonen er en utmerket øvingsarena for dette 

Mvh. shri

Hei Final Tribe,

Det er gjensidig.  :wub:

Sjamansonen kan være en utmerket øvingsarena for kaos 

Og jeg bøyer meg ærbødig i støvet
for at jeg får møte kaos
slik at jeg kan lytte
til hjetets sang
O Kali, Mahakali
ikke slutt å dans
på mitt ego

Skal vi la det være det siste ordet?