Sjaman.com – Forumarkiv

Hvem er jeg?
Som elsker alle
Og som elsker alt
Jeg kan elske hvem som helst
Kvinne som mann
Jeg vil omfavne alle og enhver
Og si at jeg elsker dem
Likevel er min sjel full av sår
For mennesket er redd for å bli elsket
Jeg lider
Fordi mennesket lider
Mennesket blir redd for meg
Når jeg elsker det
Så jeg må elske i det stille
For når jeg viser mennesket min kjærlighet
Blir det redd
Og sint
Og fylt med hat
Og jeg blir trist
Og redd
Og sint
Fordi mennesket ikke forstår
I sin forvirring
At det er godt å bli elsket
For det er skapt av kjærlighet



Serpentinus

En tankevekker det der. Hvorfor er man egentlig så redd for å bli elsket? Ofte er det så mye lettere å gi enn å ta imot kjærlighet. Man føler seg ikke verdig, begynner å lure på om det er baktanker osv osv osv  Dette var nydelig lesning, en fryd for øyet 

Sjamanen Serpentius du er.

Nei kjærligheten er ikke lett


Takk Serpentius 

elsker du deg sjøl
kan du omfavne deg
å si
jeg elsker meg

æ trur at hvis du virkelig mener det
og elsker deg sjøl like høyt
som du elsker andre

blir de ikke redd
og sint

og ikke du heller

Ja... Vi er skapt av kjærlighet... men glemte det visst et sted på veien...

Det er merkelig. Er det ikke det alle vil ha... ?
Samtidig så er jeg trist over mange som i ord er så kjærlighetsfulle,
men viser noe annet når det kommer til handling.
Så finns det de som utstråler glede og kjærlighet uten et ord.
Bare å være i nærheten av slike, er den skjønneste healing!

Takk! 

Kan man elske andre uten å elske seg selv?

"heididi":

elsker du deg sjøl
kan du omfavne deg
å si
jeg elsker meg

æ trur at hvis du virkelig mener det
og elsker deg sjøl like høyt
som du elsker andre

blir de ikke redd
og sint

og ikke du heller

Hehe. Vær ikke redd. Jeg elsker meg selv like høyt som jeg elsker deg, min kjære. Jeg føler meg slett ikke uelsket. 

Hehe, minner meg om en gammel sang fra "The Kids"..

En åpen og kjærlighetsfull sjel som tar inn alle andres følelser, såre, sinte og selvbeskyttende, det er smertefullt det.
Menneskene er fulle av følelsesmesige sår, og er redd for å bli såret igjen.
Når du makter å stå idet, og fortsatt gi av din kjærlighet, så er du sterk. I dag kan jeg ta imot din kjærlighet.
I går var det verre, jeg var litt mindre på plass i meg selv.

Keep on loving, my friend. (jeg bare må ha med noe på engelsk, det er mitt andre - språk)

Når man har kjent nok på andres lidelse så bør man, av kjærlighet til seg selv, sette grenser.
Man hjelper ingen ved å slukke/dempe sitt eget lys -men det er en verdifull erfaring og forståelse å ta med seg.
Om det er mulig å elske seg selv 100%, og man virkelig gjør det, så vil ikke lenger det indre ha grobunn for andres tunge følelser.
Derfor er det så viktig å begynne med seg selv.
Å akseptere sin kjærlighet til sine medmennesker er nok et viktig skritt! 
Å akseptere alle andre følelser, uansett hvilke, egne og andres, er nok også viktig underveis. (men ikke dermed sagt at man skal godta alle handlinger..)

Mange inspirerende tanker her...

"Katonka":

Kan man elske andre uten å elske seg selv?

Kan man elske seg selv uten å elske livet, og hele skaperverket?