Sjaman.com – Forumarkiv

Har lenge gått og undret over om jeg skal skrive om dette. Men har no bestemt meg for at det nok er beste  måten å få det ut i lyset på og kanskje oppdage at det finnes flere med samme opplevelse.

Jeg bare skriver det uten omsvep:
Enda siden jeg var liten har jeg slitt med selvmordstanker. Jeg mener å huske første gang. Det var da jeg var rundt fem år og sto å lekte med ett hoppetau. Da følte jeg plutselig att jeg ville henge meg med det i treet jeg lekte under. En veldig stark følelse, nesten en lengsel etter å få slippe dette livet. Jeg kan ikke påstå att jeg ble speciellt dårleg behandlet, eller hade en speciellt dårleg barndom.

Disse tankene på selvmord har vært med meg hele livet. Når jeg var ung var dei veldig sterke, no når jeg har blitt eldre har jeg lært meg att takle dei. Jeg overtaler meg selv at stanna her. Jeg sier: OK om du vil ta livet av dig kan du gjøre det imorgen, men du kan prøve ut dagen å se om det kanskje går idag? Ennu har jeg ikke tatt livet av mig, så jeg må si, det er en bra metod!

Jeg var et barn som foretrakk ensomhet i selskap med tre og skog isteden for folk. Jeg følte ofte att jeg ikke hørte hjemme her og at jeg overhode ikke burde være her.Jeg gret masser, ofte visste eg ikke hvorfor. Tårene bare kom og ville ikke slutte å renne. Dette oppdagedes i sjette klasse. jeg begynte da på medisin.

Medisinen hjelpte ikke med følelsene innvendig, men den lærte mig at holde følelsene mine skjult og jeg blev veldig flink til å sette på et smil når jeg var med andre.

Er det noen som har samme erfaringer og som kan fortelle litt om hvorfor disse selvmordstankene kom allerede i så ung alder? Eller bare vil fortelle om lignende opplevelser?

vi er alle inkarnert her på jorden for at vi skal gjøre en oppgave. Mange ganger er det en ond verden som møter oss fra tidlig i barndommen. Livet er ikke en dans. Det er hardt og menneskene suger livskraften ut av deg uten å spørre om lov. Hva skal man så gjøre med dette? Man må fullføre. Vi er her for en grunn. Dansen må vi skape selv, og leken må vi lage når livet blir for alvorlig. Tankene kan snus gjennom mange år, slik at man får et lysere vesen. Ofte kan man synke nedi selvmordstanker dersom man er svært trett. Da hjelper det kanskje å hvile seg. Jeg har en venn som lå i shava asana i fem år. Så stod han opp, spiste og drakk litt og traff noen venner. Så la han seg ned i hvilestillingen i fem år til. Etter det reiste han seg fra sengen og tok en jobb. I dag lever han hver dag ute blant menneskene. Blant sine venner, er han kjent som den mannen som sov i ti år. Ingen kaster skyld over han for dette. Han var trett, og det var hans rett å hvile. Noen ganger må uendelig tretthet kureres med uendelig hvile. Andre ganger er det lettere veier som kan velges. Hvilken metode man velger for å komme videre, er et valg som man tar selv. Du skriver selv at du har valgt livet alle gangene fra den gangen da du var liten? Kanskje er det meningen at du skal bli den eksperten som du spør etter i innlegget ditt? Den som fikk selvmordstanker i tidlig alder, og som kom ut av dem ved å ta grepet selv. Kanskje skal du gjøre som Gandhi sa, i det at du selv blir den endringen, som du ønsker å se i verden?

Hei Skogul.
Jeg har ikke samme erfaringer som du,men selvmordstanker har jeg hatt besøk av,de har kommet som tvangstanker
tvunget seg på meg,som om det satt noen et sted å hatet meg,for et eller annet,og håpet at jeg ville gjøre det som burde gjøres.
Engang tok en kamerat livet av seg,når det var på det mørkeste hos meg.
Som om han gjorde det for meg,for å lette på et trykk,en smerte som jeg trodde var bare min.
Mye stoff å rangling har jeg sett som fremkallsmiddel til slike tilstander.
Nå er det blitt godt oppi hodet,føler jeg,blir eldre og får dybdesyn,legger merke til fine ting,syns livet er deilig nå.

Hva som drev meg til misbruk av alkohol å stoff,var en følelse av udødelighet,
men når en som står meg nær ((hopper inn i døden))
så begynner jeg å forstå hvor nære den er,og hvor skjørt livet kan være.

Jeg husker ungdomsårene på skulen,i niene klasse lurte jeg meg av i skogen å drakk boksøl fra tyskland (Hansa)
Sniffet å svimte av i hytt å vær,og lengtet etter den magiske verden,jeg hadde hørt om.
Jeg føler samfunnet har tvunget meg til å flykte inn i meg selv,for å dø der,men jeg nekter å bli stiv mens hjerte slår.
Ser jo nå at ingen er vinnere i dette samfunnet,det er ikke basert på vinning,men å være produktiv,og sosial.
og den biten kan fullfører jeg via sjamansonen.

No er jeg ikke redde lenger
no er jeg den reddende engel.

Takk for deres svar. Jeg sitter no og kjenner på litt forskjellige følelser. Kaotiskt. Helbredelsen har vært igang lenge no og med dette inlegget og svarene på det tror jeg at jeg endelig kan bli ferdig med gamle følelser rundt dette og la mig selv nyte livet.
Men redslen som er min følgesvenn ligger kveilet sammen og resier på hodet. Sniffer i lufta og lurer...vad skjer no?

Hei Skogul 
Jeg sleit med selvmordstanker fra jeg var ca 17. Da jeg som godt voksen "oppdaget" at vi lever flere liv ble "vitsen" borte. Hvorfor skulle jeg ta livet mitt og så måtte jobbe med de samme problemene i neste liv? Det orket jeg ikke,så da var løsningen å jobbe med dem nå.
Håper du får hjelp,-det er tøft å gå sånn

Om jeg ser din ((følgesvenn)) ,skal jeg nok ta meg av ham.

Hej Arkadia! Har selv tenkt samme tanker om dette med flere liv. Men hos meg har det kun vekt angst. Klarer ikke å tenke på ennu et liv når jeg knapt greier dette til tider. Så jeg tar et liv i taget og håper at guder og gudinner står på min side.

Takk teleterkji!! Godt å ha en "bodyguard"

Det er modig å legge ut på nett, det du opplever om selvmordstanker.

Jeg har gjort mine erfaringer også. Først i barndommen at mor truet med å ta selvmord, hvis jeg ikke oppførte meg. Det var skremmende og frykt for døden har siden fulgt meg. Det hører med til historien at hun fremdeles lever og strir med døden. Nå vet jeg at jeg kan ikke ta ansvar for hennes liv.
Senere så jeg døden i øynene, da min sønn - 14 år gammel, tok sitt liv - han hengte seg på rommet sitt - en mandag ettermiddag, når han var alene. Jeg fant ham da jeg kom hjem fra et møte.
Senere har jeg brukt mye tid for å bearbeide sorgen, sjokket - og likevel har jeg vært innom tanken selv. I perioder med depresjon har selvmord nesten vært en besnærende og befriende tanke. Men jeg kjenner at det er et stort skritt fra tanker via ord til handling. I dag vet jeg at min tid kommer uansett så hvorfor forhaste seg? Jeg har funnet fram til alternativ tankegang, som gir meg muligheten til å kjenne på både gode og vonde sider av livet. Og at det er greit å være i det som kommer, for så å gi slipp og gå videre. Nærmest å flyte med strømmen i med- og motgang.
Takk for livet!

moskus

Hei Skogul

Jeg har vel hatt noen av disse tankene, men ikke i så ung alder som du.
Det har vært noen mennesker i livet mitt som missforsto det å være god mot barn - hva det handlet om og i ganske ung alder ble jeg syk - hadde mange innlegelser på sykehus og store smerter. Det var mang en gang jeg tenkte tanken på å gjøre slutt på det hele. Gjennom livet så var denne sykdommen i veien for meg og min tilværelse - jeg var ufri. Jeg lengtet etter frihet fra alle smertene, legene og sykehusene. Jeg ønsket ikke å måtte forklare alle om hvorfor jeg jumpet på krykker eller satt i rullestol - det gjorde meg ufri. Når jeg så kom i voksen alder - ble gift, det har jeg jo skrevet om før her på sonen - ufriheten ble enda tydeligere bl.a fordi noen hele tiden minnte meg på hvor elendig jeg var (da som person - ikke den fysiske sykdommen) - flere ganger satt jeg med ryggen mot veggen, eller inn i et hjørne, eller gjemte meg under dyna og gråt mine modige tårer. Joda, legene prøvde å hjelpe meg de - med resepter både mot smertene og depresjonene. Men de tankene som opptok meg var at jeg ønsket alt skulle ta slutt.

Flere smertefulle sykdommer har kommet vandrende til meg i årenes løp - flere ønsker om at det skulle være slutt fulgte med disse. Men som arkadia oppdaget, så visste jeg at dette livet her er kun ett av mange og hva var da vitsen å gjøre det slutt. Jeg begynte heller å konsentrere meg om å "behandle" det i dette livet.

Min vei ut av det ble sjamanveien - denne veien er full av "nedlagte miner" og når "minene" går av midt i fjeset mitt - så ristes jeg grundig inn i innvollene og det hjelper.

Jeg ønsker deg lykke til på din vei - jeg er takknemlig for at du deler dette med oss. Jeg slår meg sammen med tele..og hjelper til med å ta meg av din følgesvenn.  :wub:

RITA

Moskus, du er temmelig modig selv! Jeg beklager virkelig det du har vært igjennom og sender deg masse lys og kjærlighet.

Denne tråden håper jeg kan kaste litt lys på disse tunge opplevesene og se at man er ikke alene, det hjelper, dessuten så kommer det alltid en bedre dag. Det kan være langt til den dagen, men den kommer.

Jeg er takknemlig for at vi har dette forumet. Denne tråden har for mig vært skikkelig god. En meget fin måte å heales på.

Det er godt du føler det slik skogul 

Takk for at du tok oss med i denne healing prosessen 

RITA

En stille takk fra meg også.

Kan ikke si at jeg har hatt sånne tanker selv, det er jeg nok alt for sta til Men har vokst opp med en mor som var manisk depressiv, og har fått hørt og sett mangt i den sammenheng. Det tok imidlertid en brå slutt den dagen jeg ble forbanna og kalte henne en J.... egoist som ikke tenkte på alle som faktisk var glad i henne, ikke minst hennes egne barn. Hvordan vi ville føle det hvis hun gjorde alvor av truslene, noe hun jo forsøkte gang etter gang etter gang... At pappa var alkoholiker hjalp jo ikke akkurat på tilstanden hennes Hva dette har gjort med meg? Det har gjort meg sterk. Uansett hva som skjer så klarer jeg meg alltid. Jeg er sta, gir ALDRI opp, det er ikke noe alternativ. Jeg har lært å ta ansvar for meg selv, i og med at eg har lært at det må gjøres fra jeg var 9 år gammel. Jeg har lært å finne kraft i den nydelige naturen som finnes rundt omkring her, for mens det stormet for verst inne i huset, så følte jeg (og føler meg fortsatt) mer hjemme i skogen og nede ved sjøen.

Har brukt mye tid på å bearbeide den delen av livet mitt, og kan nå mer eller mindre si meg ferdig med det meste av det. Mye kommer til overflaten når man begynner å jobbe med selvutvikling, men så får man bearbeidet det og kan gå videre. Det er ingen vits i å dvele for mye med fortiden, det som har skjedd har skjedd. Men man kan endre sin innstilling overfor det. Jeg nekter å se meg selv som et offer, jeg er sterk. Jeg lar ingen gjøre hva de vil med meg, jeg har begynt å BRØLE

Jeg har tenkt å sende masse healing til denne tråden her, sånn at de som har skrevet, og de som leser, får gitt slipp på det som plager en. Sånn at en får gått videre på sin vei.

En ydmyk takk for at jeg fikk lese og samtidig fikk anledning til å tømme noe gammelt gørr i søpla. Det er nemlig der det hører hjemme, og der skal det for evig få bli.

Dette er godt kjent for meg også. Fra en oppvekst i vold, rus osv så begynte det tidlig i tenåra. Siden den gang har det vært der, i perioder mer enn andre. De siste 5 åra har jeg jobba aktivt med sjamanveien og det har intensivert mine prosesser.....det er på godt og vondt. Jeg synes mine prosesser nå om dagen skifter fortere og fortere. Den ene timen kan jeg kjenne at jeg ikke orker mer....mens neste time går jeg ute og nyter det grønne som vokser, skaper vakre ting som har verdi i mine øyne eller klarer å bare sitte uten å gjøre noen ting og kjenner at kjærligheten strømmer gjennom meg. Jeg tror jeg blir "flinkere og flinkere" til å komme meg igjennom....men det er et hælvete når maktesløsheten og oppgittheten er der. Men jeg har heldigvis for tiden mye tid til meg selv at jeg kan kaste meg inn i ethvert hælvete som dukker opp.....til det/jeg er avslørt.

Jeg har hele livet vært en person som gir mye av meg selv når jeg er involvert i ting og mennesker....og det er nærmest så jeg har glemt meg selv, og jeg får ofte en på trynet pga det. Vist nok skal ikke det være bra når man er et menneske.....så jeg øver meg på å være "egoist". Jeg synes egentlig det er vanskelig for jeg tror at når verden rundt meg er i harmoni så vil jeg være lykkelig. Jeg klarer ikke å se meg adskilt fra verden og bare være fornøyd med mitt lille liv. Å være i harmoni helt alene synes jeg er uinteressant. Jeg mediterte for en del år siden....det var ingen kunst å gå inn i bliss, men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre der når ikke de andre var der Husker at jeg tenkte som barn at jeg ikke kan bli helt glad før alle i verden er det.

Leste en gang at ønsket om å dø egentlig er lengselen etter å leve et godt liv....det synes jeg er fint og det har hjulpet meg til å skjønne at det ER livet jeg vil. Jeg har etterhvert blitt litt mer kompromisløs i fohold til hvordan jeg vil leve livet mitt videre. Det må kjennes riktig for meg, det som er rundt meg og verden jeg lever i....hvis ikke er det ikke verdt å være med på for min del.

Jeg elsker Jorda så sterkt! Tror det er derfor jeg er her 

Og måtte alle vi som ønsker så sterkt et godt og verdig liv i harmoni med alt som er stå sterke nok til å skape det! ....egentlig tror jeg det gjelder alle mennesker

Ulvemor... Det var så flott å lese!   

Ulvemor: Dette gjorde godt å lese.... beskrivelsen kunne vært om meg selv - gjenkjennbart.

Tror jeg skjønner nå hvorfor det er vanskelig for meg å finne roen i meditasjon...(har alltid vært litt redd for å være alene - ikke så mye nå som før, men det sitter nok der.

"UlveMor":

Leste en gang at ønsket om å dø egentlig er lengselen etter å leve et godt liv....det synes jeg er fint og det har hjulpet meg til å skjønne at det ER livet jeg vil. Jeg har etterhvert blitt litt mer kompromisløs i fohold til hvordan jeg vil leve livet mitt videre. Det må kjennes riktig for meg, det som er rundt meg og verden jeg lever i....hvis ikke er det ikke verdt å være med på for min del.

Likte denne spesielt godt... 

Jeg tror at det er en utfordring uansett, å være barn. Å lengte tilbake, ser jeg ikke på som rart i det hele tatt. Man er jo så alene med de verdenene som voksene ikke lenger forholder seg til. Jeg kan kjenne igjen en ekstrem ensomhetsfølelse fra den tida. Man lengter tilbake til sine egne (og ikke de aliensa man har rundt seg).


Det å være i naturen, har føltes som om å være hjemme, mens det hele tiden har vært en kjensgjerning ,at jeg ikke kan bli der for alltid. Det å stå i mellom det naturlige og det forvirrende menneskeskapte, har vært tungt og egentlig hadde jeg ikke giddi å vært her om jeg trodde at jeg skulle greie å skape en bro mellom disse to.

Jeg har og hatt selvmordstanker, men av forskjellige grunner. Da jeg var i tenåra, var det fordi jeg følte meg så totalt fanget og det bygget seg opp et indre press, som gjore at jeg ønsket å bare få slippe.

Senere, da jeg flyttet hjemmefra, fikk jeg så innmari nerver at det var et helvete å tenke mer enn fem sekunder fram i tid. Så ble jeg deprimert i stedet og det er jo ikke noen god tilstand. Jeg tenkte at jeg hadde to valg. Dø eller å fortsette å leve. Det var et valg som ble tatt igjen og igjen. Hver gang jeg tenkte å dø, så sa jeg til meg selv at det kan du gjøre når som helst, skal vi ikke prøve litt til og se hva som skjer. Man gir seg ikke før en har gitt alt heller.

I senere tid, så har de tankene kommet, når jeg har følt at livet ble meningsløst. Når jeg mister kontakten med en større mening. Jeg må ha en grunn for det jeg gjør, siden det tross alt koster mye smerte og slit å jobbe med seg selv.

Selvmordstanker er egentlig nyttige, de har sparket i gang mange tunge tiltak for min del.

All respekt til Dere som tør kle dere nakne og vise Deres sår på denne tråden! 
Mange som er innom og "bare" leser her som finner igjen biter av seg selv ved Deres hjelp.
Fin støtte i det med å oppleve at man ikke er alene, samhold styrker.
Varmer å tenke på den healing som kan skje gjennom denne tråden.
Ser for meg mange sjelebiter som snur seg mot sine eiere -klare for å vende hjem.
Hold sirkelen sterk, Du er en del av den!
I tankene tennes et bål i midten og jeg legger på litt av mitt.

"Skogul":

Hej Arkadia! Har selv tenkt samme tanker om dette med flere liv. Men hos meg har det kun vekt angst. Klarer ikke å tenke på ennu et liv når jeg knapt greier dette til tider. Så jeg tar et liv i taget og håper at guder og gudinner står på min side.

Det var trist,Skogul Men sånn er det jo,at det som er en trøst for én ikke er det for andre.
Det skjedde én ting til når det med flere liv gikk opp for meg: jeg tror nå fast og fullt at jeg har selv valgt dette livet (med mye sorg og sykdom) fordi jeg skal lære bestemte ting. Jeg kan ikke beskylde andre (f.eks sykehuset hvor jeg var mye som barn og som ga meg store problemer som voksen) for at jeg har slitt, jeg har selv valgt det.
Når disse tankene viste seg for meg,merket jeg at det ga meg styrke,-jeg hadde nok ikke valgt et så vanskelig liv om jeg ikke trodde at jeg var sterk nok.

Og sånn tror jeg det er med deg også,Skogul: Du er kjempesterk som har valgt deg dette vanskelige livet. 

Ønsker deg mange år her enda,og at du ser hva du lærer av denne tiden! Det er jo når en kommer seg ut igjen på den andre siden at en ser hvor stor lærdommen virkelig har vært.

Sender deg en stor klem 

Takk Arkadia! Skickar en skikkelig klem tilbake og jag synes du virker som en meget stark og vis person! 

Takk skal du ha,Skogul Jeg gjør bare så godt jeg kan