Denne helgen var det gravøl, for ei avdeling som er blitt nedlagt, i det rike helsenorge. Det trengs fremdeles mange plasser til hjelpende og trengende..
Det var rart å følge pasientene på sitt neste hjem.
Hjelpe dem tilrette og ønske alt godt videre.
Det å slukke lysene og gå hjem var en rar følelse.
Kunne kjenne sukket fra de som har bodd der, gått sine mange skritt på harde gulv.
Latter og gråt, det er mange minner som sitter fast i vegger og tak.
Vi hadde en fest for oss personale, laget av oss og betalt av egen lomme...
Det ble sang til tårene spratt, det ble latter, diplomutdeling, og delte minner og episoder vi har hatt..
Tar med ett par strofer av noen sanger som vi sang:
Vi forteller gamle vitser-og en skrøne eller to.
De som hører, knegger tannløst-men de fleste er på do!
Skål for fordums liv og elskov-akk o ve hvor tiden går.
Det er ingen som har "gjort det" de siste førti år.
Ja, så spiser vi litt rømmegrøt-vi spiser der vi ser...
men, vi blir jo ikke mette-for det meste detter ner.
Vi skåler litt til siden-til en fjong og pyntet fru.
Mens det surrer oppi huet-Hvem i huleste er du?
Dette er ett par av versene som ble sunget, med latter og smil, litt sårhet over kollegaer og mennesker som er blitt hivd hit og dit.
Og våre nye liv, eventyr og vår nye historie begynner fra dagen i dag...