Sjaman.com – Forumarkiv

har sett meg rundt i forumet, ego blir det som opptar meg. synest ego er fint jeg, den definerer meg, dette er meg jeg er ikke som deg den gir meg det jeg vil ha men da må jeg legge viljen til og jobbe for det men til 7 og sist får jeg det jeg vil ha..
hvis jeg ikke har ego kommer jeg meg ikke opp og fram i verden, uten egoet blir jeg usynlig en blant mange, begjær er også en del av egoet ønsket etter og bli tilfredstilt har jo alle.

jeg tolker det slik..

er det virkelig slik at dere vil fri dere fra en fundamental del av dere selv, for og bli ett med hva?

ønsker dere og misse deres frie tanke og muligheten og gå alene søke og gjøre dere opp en selvstendig mening om hvordan verden fungerer? og ikke minst er det slik at dere ikke vil begjære noe? uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, er der det er lys er det skygge altså uansett hvor geniumt god du er så har du egne skygger og jo mer du undertrykker dem vokser skyggen seg desto sterkere, vil tro det gjelder egoet også, du slipper ikke unna samme hvor mye du forsøker.

min mor er veldig alternativ har møtt en del av de folkene virker på meg som om de lever på ett luftslott men denne virkeligheten er bare en vond drøm som altfor ofte blir virkelighet. det paradoksale da er jo at egoet er der i beste velgående selv da.

så jeg konkluderer med at egoet er en sentral del av oss den definerer vårt vesen vår vilje og våre hensikter hvordan skal vi unslippe noe slikt? noe konkret svar har jeg aldri fått.

jeg bærer ikke noe geniumt ønske om og tjene mensekeheten,

men behandler folk jeg møter med den respekt de fortjener gir av meg selv som jeg kan for vill ikke sette meg i gjeld.

og ikke minst jeg er ærlig med meg selv. jeg har ett ego og den er sterk, den bærer meg igjennom tunge tider for jobber du hardt nok er det lys i tunnellen.

Godt spørsmål, shadar.

Klart man trenger egoet. Som du sier, er egoet en del av oss og hvem vi er som personer.

Nettopp derfor henger også negative mønstre ved egoet. Slike mønstre arver vi fra våre foreldre eller forfedre, eller vi kan oppleve ting som gjør at vi selv etablerer dem.

Når vi her inne snakker om egodød, handler det som oftest om erfaringer med egodød der vi fjerner sånne negative mønstre i prosesser for å heale oss selv.

Altså, vi fjerner ikke egoet vårt, men healer på det. Samtidig søker vi å ta kontrollen over det. Hvis egoet vårt styrer oss gjennom frykt, vil de lett kunne styre våre handlinger inn i disse negative mønstrene. Ja, vi jobber med å bli fri, fri fra frykt og uforstand. Målet er å bli ett med oss selv og kjærligheten til oss selv og til alt som er.

Her er en artikkel av Ailo som sier litt om en slik prosess:

http://sjaman.com/content/view/214/27/

I tillegg er egodøden viktig i forbindelse med transe-arbeid, altså trommereiser (sjelereiser). Hvis man ikke klarer å legge fra seg egoet er det vanskelig å komme i en transe. Hverdagssinnet vil stadig komme og forstyrre, og andre ting som uro i kroppen, kløe, vondter og andre forstyrrelser dukker opp.

Håper dette var litt oppklarende.

vi blir aldri fri for frykt.. tror ikke vi blir det. kanskje hvis vi  hehe men nei jeg tror  frykt er relevant akuratt som hat glede og andre sinnstemninger. hvorfor fornekte det som finnes? noe som er en del av det og være menneskelig.?

Så det du sier er at vi f.eks skal holde fast på fremmedfrykt? Eller på frykt for å snakke i forsamlinger? Eller for å tørre å vise hvem vi er?

En del av det å være menneske er å heale ubalanser.
Når frykten tar overhånd, skapes ubalanse.
Sånn er det for meg i alle fall, på den veien jeg går.

har ikke fremmedfrykt akuratt møter utleninger igjennom jobben min ser ikke på dem som fremmede. frykt møter jeg uanset den er som en advarsel om hvordan ting kan gå, det som betyr noe er valget hvordan en møter situasjonen frykt er gjeldene uansett, har reflektert over dette og dette er hva jeg har kommet fram til frykt er relevant uansett.

Eg tykkjer egoet gjer ein til ein lat satan dyrkar,eg kjenner fleire som driv å bøyar seg for den svarte herren i myrkjet.
synd tykkjer eg om dei,utan at eg veit kor dei syndige tankane kjem frå.følelsen er at dei vil at eg skal tykkje synd om dei.
dei vil leve i synda eller i trua på at dei syndar mot eit eller anna. (staKkar bortkomne lamm dei er).
Nei fysjom! egoet legg seg som ei dunkel hinne over den høgare opplevelsa som me også kallar sjela,eller det spirituelle,nokon seier gudar.
Og mange trur det berre må vere slik,for så lenge har det vore slik,at ein har grodd inn i trea som ei kjuke.
Men så finst altså teknikkar,forbodne teknikkar,men allikevel naturlege teknikkar for å pleie den ego-besatte og hans familie i skuggen.
Den enteogene veien er det eg mesjar om,bruken av sakrale plante remediar som tek hand om egoet og delar det opp i mange småbetar
og kastar dei på bålet som glefsar dei i seg,og gjer den sjuklege egoisten til ein engel,eit barn gjeven til jorda av herrens eigne hender.
Den ego besatte føres av usynlege hender mot teknikkar som forløyser grua å den vonde spenninga i nervene som kjem av krava ein stiller til omverden
under dei egoistiske anfalla.
Den egobesatte veit det ikkje sjølv,men også i universet finst det energiar som vil hjelpe han,som dei har hjulpe andre før han
og i ein ego laus tilstand får ein sjå og kjenna på den ein verkeleg er,ein sånn opplevelse gjer ein glad at ein hadde ein sånn opplevelse.
For heile egoverden er et gammelt skuespill eller teater,med malte griser og sovende klovner,og elefanter som ikke har noe å gjøre.
bare fordi egoet tror at det må være en sirkus direktør,eller en som styrer og gir kommando.(authority-syndrome).
Egoet overbeskytter sin eier,trekker gardinen for,og sier på platt amerikansk politi språk: Nothing to see here.
Akkurat når en hadde sjansen til å utvide sin bevissthet til å omfatte den høyere gledesrus,eller ekstasen.
Egoet kan finne på å si : Ekstase,næsj! det finnes ingen ekstase. det er bare noen som forherliger følelsen av å være bedre en alle andre.

Fleinsopp er ikke ego vennlig
den ser på egoet som føler seg truet
av dens oppløsende magi
egoet kan ikke se noe magi
utenom den vanlige tryllekunsten å rappe fra andre hva de måtte ha
men når en utsetter egoet for et magisk angrep
med fleinsopp,så kan det ikke gjøre annet en å
følge lyden av den klukkende bekken
og  i sin glemsel over å ha kontrollen
blir det ut-tynnet forsiden å løse seg opp
og følger bekken nedover
mot store vann
der altet forløser
DEN TILKNEPPEDE
  & Hans FORKNYTTEDE FØLGE
        AV KONTROLLERENDE ENHETER.
 
                                  ego fortynner (Yage)

La egoet og frykten bare være, vil mange buddhister si. De mener at selvutvikling egentlig skjuler aversjon mot en selv, et slags sublimt selv-"hat". Det er nok delte meninger om det, men jeg tror at egoet og frykten vil naturlig avta av seg selv i den grad compassion blir sterkere. Ego er sånn sett bare fravær av kjærlighet. Men å undertrykke frykten og egoet når man ikke har naturlig kjærlighet kan raskt bli feil. Ikke frykt frykten. Lettere sagt enn gjort, men med riktig innstilling og litt innsats vil det nok gå seg til med åra, og dersom livet er evig kan man bruke millioner av år på å dyrke egoet uten at det er et problem. I universet - som kanskje kan sammenlignes med en råbra kaos-simulator - er det tilsynelatende plass til alt. Det er i menneskesinnet at aversjon mot ego og andre ting oppstår.

Kan det sublime sjølvhatet du skisserer også overførast til den forakten ein ofte kan merke i måten New-Age folk snakker om den kulturen dei sjølve faktisk har vokse opp,nemleg den vestlege?
Har lese utallige innlegg også her der alt det vestlege vert rakka ned på og mosa i søla.
Nokre gonger undrar det meg,for eg veit ikkje nok om det motsette...

Alle sjølvutviklingsbøker i allfall eg har rota meg bort i,seier tydeleg at eg har ein mangel,ein defekt,noko som må rensast,exorsiserast vekk og polerast fint og blankt etterpå.
For at eg skal bli den skinande,kloke juvelen eg eigentleg er.
Det er berre det at ein aldri vert ferdig med det prosjektet,og trongen for fleire bøker,pendlar og teposar og duppedingsar berre veks!

I see life as an rough,dull opal stone dwelling on the edge of a enormous cliff,
polished only by the raging sandstorms from the desert behind.
The storms push the stone closer and closer to the edge,
and meanwhile ,the true colour ,quality and shine hopefully emerges.
By abrazive forces.
But they still all fall..
And some show the real beauty first when they crack open.

(solstikk)

Er ego syndebukk? fordi den motstridig trosser vår fornuft og fordom? Drar oss inn i vanskelige situasjoner og tvinger oss til å se bakom (ellers kommer enn ikke av karusellen).

Først gi noe skylden, så undertrykke det og voila man sitter igjen med kontrollen. En "fullverdig" erstatning for tillit i vår virkelighet.

Jeg har lest et sted at å kjempe mot ego er hensiktsløst. Det syns jeg er vanskelig å svelge, men jeg tror det stemmer.


Det å ville noe, er jeg litt både og til, fordi jeg kan like å bli overaska, noen ganger får jeg noe helt annet enn det jeg hadde tenkt og det er sånt jeg liker å være åpen for. Hvis jeg vil for sterkt en bestemt ting, kan det stenge av for andre ting. Jeg holder ønskene mine åpne, men de skal være til mitt beste sett på lang sikt og jeg er noen ganger mer spesifikk, men sjeldent konkret. Særlig ikke når jeg vet jeg har villet så mye dumme ting i livet mitt.


Selvutvikling handler om bevisstgjøring, trodde jeg. Ikke om å renske seg selv for negative karaktertrekk. Men jeg kan gjenkjenne fristelsen i å bli den "perfekte" personen. Tror den tilhører illusjon nummer 8989378597 om at lykken ligger i å bli likt av alle. 

Jeg vet ikke jeg, men tror ikke at aversjon mot selvhjelpsbøker og New Age hjelper heller. Tibetanerne har en øvelse som heter tonglen. Den går ut på å puste inn alt det du misliker og hater, og så puste ut lys og kjærlighet. Det er en ganske tøff øvelse. Mer info her:

http://www.shambhala.org/teachers/pema/tonglen1.php

Mange liker ikke Vesten og romantiserer andre kulturer, men det er i vestlige samfunn at demokrati, universelle menneskerettigheter, kritisk vitenskap og etikk uavhengig av religion har blitt utviklet. Kanskje bedre enn indianske kulturer som dreper barna sine?

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2517154.ece

Ortodokse buddhister forfekter nøytral oppmerksomhet, ikke aktiv utvikling. Bevisst-gjøring er ikke not-doing. Men kanskje det er lurt å gjøre ting innimellom også?

Sitat Sommersky;"Men jeg kan gjenkjenne fristelsen i å bli den "perfekte" personen. Tror den tilhører illusjon nummer 8989378597 om at lykken ligger i å bli likt av alle."  


Jamen,er det ikkje slik då,at bevisstgjeringen ubevisst leder til tanken om den perfekt bevisstgjorde?

Hm...jo der sa du no. Men jeg tror at bevisstgjøring er sunt også. Så da får en vel heller bevisstgjøre perfeksjonsidealet sitt?  Eller bruke det som et verktøy og ikke et mål. Det siste er der jeg selv faller (når jeg ikke tryner).

http://en.wikipedia.org/wiki/Tonglen

Driv du med tonglen,Andreas?
Dalai Lama legg mykje vekt på at han vert meir effektiv av øvelsen... effektiv til kva?

Alle religioner og spirituelle retninger er perfeksjonistiske, også buddhistiske retninger som sier at man ikke skal søke nirvana. Har ennå ikke funnet en lære som godtar at man har feil og mangler. Har derfor selv funnet op feilismen. Følg den og du kan ikke ta feil, fordi alle feilene er riktige.

Hvis det er noe jeg hater sterkt, så puster jeg det inn. Det funker, men det er ubehagelig inntil nøytral oppmerksomhet er realisert. Har ennå ting å arbeide med der.

Tror vel at "effektivitet" bare er en bi-virkning av å ha mer compassion som oppnås via tonglen. Men er ikke særlig effektiv selv, så kanskje jeg ikke gjør tonglen riktig likevel... 

Feilismen!

Nå nei,du lurer ikke meg!
Men vis H.H.The Dalai Lama ikkje er sikkert på om tongelen gagnar andre,men gjer han sjølv meir effektiv,so veit eg ikkje heilt om eg forstår bodskapet?
Kanskje Pema Chodron er meir utvikla slik?

Tror kanskje han mener at tonglen-øvelsen i seg selv virker ikke som fjernhealing, men at han får energi og dermed kan hjelpe andre.

Feilismen er forresten beskyttet av retten til religionsfrihet, så det er bare å kjøre i motsatt fil på motorveien.

Kanskje chod er betre??

http://www.bodhicitta.net/Chod.htm

Satanismen er ikke så verst den heller, men det blir raskt perfeksjonisme med motsatt fortegn: superond.

Om Chod står det:

When "thulsuk" is perfected, the practioner is known as a thoroughly pure practioner of secret chod.

Busted!

Jammen,kjære,er det ikkje den raudbankande,esoteriske neste- kjærleiken du likar,då?

Den som vert sendt deg i kjærleik,heilt skjult,som små drypp,litt etter litt,
heeeilt umerkeleg,men som flyt i saman,med ei stor,namnlaus å  (elv)?

Ekte kjærlighet og compassion trenger ikke rene og perfekte mennesker, men sistnevnte fortjener jo masse love de også 

Hihi! Dei gjer!  Og ein  nypolert speigel!

Selvfølgelig.

Ego har vært mitt tankesurr-prosjekt i det siste, og sannelig var det ikke et tema her også 

Gjennom hele livet har egoet vært en begrensning, som kun fører til isolasjon fra andre. Særlig det jeg vil kalle for minus-ego. Med det mener jeg å føle seg underlegen andre mennesker. Jeg ser at den type ego gjerne bringer meg inn en tilstand at jeg viser omverden et pluss-ego, dvs. en oppførsel av overlegenhet.

Egoet mitt kaller dette for beskyttelse.. Men hva er det egentlig en beskyttelse mot? Er det for å ikke tape ansikt overfor de som har et sterkt pluss-ego? At de skal se på meg som en som ikke holder mål. I dag ser jeg hvor latterlig det er. Det er jo de som har dette store pluss-egoet som har det vanskeligst, og føler seg mest separert fra andre.

Jeg jobber med å slette ut mitt ego, jeg ser ingen kvaliteter i det. Ok, man kan bruke sitt ego for å strekke seg, vise omverden hvor flink man er. Men man trenger ikke egoet for det heller. Det er mer tilfredstillende å finne sitt potesiale, og utvikle det for sin egen gledes skyld.

Jeg trener, trener, trener for tiden med å se på andre mennesker, uten å vurdere “han er slik” og “hun er slik”. Prøver istedenfor å se personen inni, bak alt dette dilldallet vi omgir oss med/utgir oss for. Det mest interessante i denne treningen, er at jeg kan se tydeligere hvem som skaper noe for seg selv, eller hvem som skaper noe for å vise det fram for andre.

Jeg prøver å se på mennesker som likeverdige. Det som gjør at jeg ikke klarer å ha like stort hjerte for alle, er at vi er usynkrone. De er på et annet sted enn meg, og det setter dem hverken over eller under meg.

Ja, det finns forskellige måten att se EGO på...

Jag tänker på den delen i oss, som reagerar utifrån seg selv i alla situasjoner.
JEG trenger... JEG må... JEG vill...

Jag övar också... på att släppa... egoet... och bara VARA i allt som omger mig.
Att vara ETT med gräset och humlan... ETT med universet... i hvert fall en liten stund.
da spiller det vel ingen rolle, hva just jeg vill... jeg er en liten liten... liiiiiten...
......  cog in the machinery

Eckhart Tolle är läsvärd, eller ännu bättre; underbar att lyssna till.
Han er en inspirasjonskilde !

Egoet kan defineres på forskjellige måter. Jeg liker ditt syn på det Lilljee. Hvis ego ikke er annet enn en følelse av underlegenhet eller overlegenhet, så er jeg enig i at man bør gi slipp på ego. Man kan da arbeide aktivt med å gi slipp på det, og det er sikkert helt topp, eller man kan bare la disse følelsene være inntil de naturlig tæres ned av den evige tids tann. Med et evig liv bestemmer man selv tempo, og på hvilke sted man vil være, med et stort hjerte eller et lite hjerte.

Hvis ego defineres som attachment, så vil fravær av slikt blant annet innebære at man har et stort hjerte for dem som er andre steder enn en selv. Jeg tror at hvis hjerte "utvikles", så vil egoet forsvinne naturlig av seg selv. Det er bedre å fokusere på kjærlighet fremfor å arbeide med å bli kvitt egoet. La ting skje naturlig uten å presse. Live and let (ego) live.