For lenge, lenge siden, ble det født et bitte liten pikebarn. Legene trodde ikke hun ville vokse stor, men hun vokste opp. Og det bitteliten jente begynte på skolen. Før den tid hadde den bitte liten pike barnet hatt det trygt og godt med sin mor og far i et bitte liten hus på et bitte liten sted langt borte i et annet land.
Den bitte liten ble et ensomt barn i den store skolen. Der var det mange store jenter og gutter som var sterkere enn henne. Hun ble stående i den store skolegarden alene. Hun ble mobbet. Men den bittelite piken visste ikke noe om ordet mobbing. Det skjedde så mange år siden.
Det lille pikebarnet overlevde på en forunderlig måte, og hun vokste til en stor pike. Hun studerte flittig i fagene som interesserte henne. Hun ville bli en hjelpende hånd for de undertrykte.
Og den bitte liten gjennomførte studiene og kom til mål.
En dag leste den bitteliten som nå var blitt stor dagens største avis mens hun inntok sin lunsj. Der fikk hun lese om en av de store guttene som for lenge siden hadde vært stygg mot henne. Han var arrestert for noe kriminelle virksomheter han hadde vært med på. Hun følte ingen skadefryd. Hun bare sa stille inni seg: ja slik kan det gå.
To dager etter ringte den bitte litens som nå var blitt litt større mobiltelefon. Det var han store gutten som trengte hjelp i sin sak. Hun svarte høflig men avslo. Avtaleboken hennes var fulltegnet sa hun. Og hun løy ikke. For hun hadde alltid holdt seg på den ærlige siden gata.
Etter noen måneder ble den store gutten som hadde plaget henne mest av alle, dømt. Men hun kjente ikke noe skadefryd da heller. Hun bare sa stille inni seg: ja, slik kan det gå. Og så gikk hun til sin store snille mann som hadde trygge hender å holde i.