Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg er så sår
i dag

så utrolig var og følsom
som om alt kan briste å få meg til å begynne
å gråte

fordi alt er
jeg er så sår av alt

hjertet mitt beveger seg hele tiden

det er nesten som hjertet gråter

jeg har vondt i kroppen av sårhet
jeg føler meg så øm

og nå sier jeg at jeg vil danse det ut

og være en kunstner som laller meg i lidelse
men nei

for dette er følelse
ikke lidelse

det er sårhet og ømhet
og jeg føler at jeg kan briste hvis noe tar på meg
med sine englefjær

men kommer hammeren mot min hud kommer ingenting mellom

men vis meg din svakhet
og jeg vil si du er vakker

i det jeg gråter tårer formet som dun

faller jeg til sårheten

det va en gjennkjennelse i diktet ditt
som gjør at æ
får lyst til å grine

myke tårer
som kan heale såret
ditt
og mitt

Nydeleg dikt 
Det er rart ,det at mange virkar som dei foretrekk hammaren framfor englevinga,kanskje i frykt for å briste?

Åhh! du sa det akkurat så fint og vart og sårt så jeg kjenner det selv- gjenkjenner det.
Hammer, nei det virker ikke på dun...

Love is like a flame that  burns you when its hot

love hurts

oooooooo lOve hurts!




                       -Bandaid.

       

                                                              
                               

Kjære venn

Jeg kjenner din sårhet
gjennom tårer som gråtes
for alle sår

når din sårhet er leget
blir blodet borte
bare arret er igjen
og du er blitt klokere

mine tanker er hos
deg kjære venn

RITA 

Tenker på deg

Nydelig beskrevet.
Du får en god engle klem

Takk for at du gir dette såre, sårbare en stemme.

Gla i deg

Det er antagelig fordi vi ikke klarer å være i det sårbare, å holde det ut, at det blir trøbbel og livshjulet går videre med død og gjenfødelse inntil vi er trygge og modne nok til å stå oppreist når vi er mest sårbare. Hvor mye healing og selvutviklingsarbeid hadde ikke vært unødvendig hvis vi hadde støttet hverandre på dette området? I stedet er det som å gå naken ut på en motorvei - men hvor sårbare hadde vi egentlig vært uten hammeren, maskinene og det kalde? Uten sistnevnte ville vi paradoksalt nok ikke følt oss sårbare, men oppført oss som guder med tilhørende hovmod.