Jeg har vært kvalm I flere dager.
Ikke klart å velge noe, følt meg kraftløs, sint, trist, tiltaksløs og redd.
Redselen vektes av et smertende kne og en høyst usannsynlig trussel mot meg og familien.
Men kvalmen og tiltaksløsheten ble verre og sterkere, og til slutt klarte jeg ikke å holde på den lengre.
Jeg tenkte jeg skulle ta en reise på det, men fikk en innskytelse at jeg skulle ringe en venn først.
Og I det jeg spør hva dette er og spør: “Er dette Stallo?” og kjenner etter I hjertet, begynner jeg å spy.
Hos meg er det et klart tegn på at jeg er ved sakens kjerne, og hvis jeg ikke tar tak I problemet, vil alt bli verre. Hun spør om jeg har fått våpen av Juksakka, men det har jeg ikke. Jeg har mitt våpen fra vindguden. Den hvite pelskledde. Jeg husker hun har tidligere fortalt at jeg kommer til å vite at Stallo kommer når den bløteste delen av hjertet har våknet. Og så sår som jeg har følt meg I lengre tid, stemmer dette veldig godt.
Denne kampen skal kjempes på mitt hellige sted, på stein blant furuer som strekker seg mot himmelen.
Her har jeg ofret til familiefuglen, og det var her jeg trommet på min aller første selvbygde tromme.
Da ravnen og ekornet kom til meg.
Min venn minner meg på at jeg ikke burde kjempe uannonsert, si ifra til henne når jeg starter, og når jeg er ferdig. For hvem vil møte dragen og tro man er helt alene?
Det er høylys dag når jeg bestemmer meg. Jeg har akkurat ikke klart å velge om jeg skal spise eller ikke, og redselen har gått over I en apati og kraftløshet som gjør at jeg ikke hadde lyst til å så opp fra sengen. I det jeg ikke klarerå bestemme meg om jeg vil ha kaffe eller te engang, finner jeg ut at jeg ikke gidder mer. Jeg er lei, dette er meningsløst og ødeleggende.
Jeg tar tromma på ryggen og går stien innover. Jeg ser holmgangsplassen og nøler I skritt, men går frem. Jeg merker nærvær, og tenker en siste tanke om trygghet og sikkerhet som forsvinner. Tar av meg på overkroppen og lar sola varme ryggen.
Røyken stiger opp og jeg synger inn retningene. Løfter tromma og slår noen utprøvende slag, fester grepet om hammeren og ferden begynner. Med ett står jeg under stjernehimmel, utenfor hjemmet. Det er ikke her kampen skal kjempes sier jeg. Stallo står der, han løper. Jeg løper etter men sanser jakten, jeg skal ikke la frykten falle meg I bakhold.
Jeg kommanderer Stallo tilbake om kverver oss til en flat fjelltopp. Dette passer meg utmerket, mitt territorium, min kamp, jeg har kalt min frykt til Holmgang.
Han, for det er en han, er grå, gusten, sykelig, hud som er ru og tenner brune og ekle, innsunkne øyne og en kjeft som ikke har spist annet enn råtten fisk og kjøtt. Det pistrete håret står til alle kanter og de knoklete lemmene er pakket inn I filler.
Han er ikke stor, han er bare litt større enn meg.
Jeg har våpenet I hånden, men jeg har ikke rustningen min, den som gjør meg ugjennomtrengelig. For å være redd, må man ha noe som kan være sårbart. Er man usårlig, trenger man ingen frykt.
Jeg har heller ikke skjoldet av element, alt som beskytter meg er det mangekurvede sverdet og mitt instinkt. Jeg venter, pøver et slag, et lett som han blokker, han svinger ut mot siden min og jeg blokker og snurrer, slik man har lært, jeg er nærmere han og langer ut, men han slår tilbake. Rask er han, sjuklingen. Jeg skritter bakover og ser kjøteren hans. Den ser ut som noe midt I mellom ulv og løvinne, med store tenner og skabbete grå pels. Jeg må være obs på to kanter.
Jeg finter og blotter et kne, kan hogger mot, men jeg får ikke inn hogg. Plutselig begynner jeg å si alle mine navn, mine navn som taler om egenskaper. Til slutt roper jeg: “Jeg er ånd!”
Jeg ser ikke poenget I å drøye lenger, og hopper på, kjører sverdet inn I hjertet og spretter kroppen opp. Sløyer han som en fisk.
Vil smake på ham, men da får jeg en følelse av at man ikke skal spise frykt.
Jeg snur meg mot kjøteren, og kaster meg etter ham, den er redd.
Jeg setter meg overskrevs og tar tak I kjevene dens og brekker dem fra hverandre.
Den er uten mulighet til å gjøre noe. Den ser veldig trist ut der den flyr nedover fjellsiden.
Jeg parterer Stallo. Kjøtt I et hull, hjerte og blod I et annet, knoklene kaller jeg inn vind og sand, som spiser de til ingenting. Den skitne huden dens kaster jeg utenfor fjellsiden.
Jeg kommer tilbake til meg selv. Trommer lett I et par minutter, før jeg plutselig begynner å tromme heftig igjen, reiser tilbake til fjelltoppen, der står skikkelsen igjen, større, det virker Stallos ånd kom for å prøve seg. Men jeg gidder ikke, kjøper det ikke. Jeg stuper inn I selve vesenet og ekspolderer I kraft utover.
Og alt faller til ro.
Over den nordre himmelen flyr en fugl, fra vest til øst, med noe stort og hvitt I nebbet.
Det som overrasket meg mest var at selve handlingen gikk så fort, så lett.
Trenger jeg at alt skal være lidelse og pine, for at det skal være sterkt? Kan det ikke være lett og flytende? Det er jo alt jeg jobber for, å leve og handle I flyt, men når det skjer blir jeg også misfornøyd, tåpelig selvmotsigende og selvkrenkende.
Og dette handler like mye å kjenne på hvor mye kraft man har, som det å møte sin egen frykt.
I møte med sin egen frykt, har man seiret allerede, for frykt er bare følelsen, møt den og du er ikke I den lengre. Da er du utenfor frykt, da kan du se det egentlige I hvitøyet.
Og det jeg fryktet var sykdom. Det å aldri mer kunne danse, aldri mer kunne bære, aldri mer være fysisk. For det ville smertet meg grenseløst. Og vi er redde for smerte.
Men den lammende frykten er borte, skuldrene senket seg og jeg sier: Ja takk, jeg vil ha kaffe.
....som om det hadde formert seg og blitt dobbelt så ille. Da bare glante jeg rolig på det og sa til det at dette gidder jeg ikke, det får være nok 
.....du får komme en annen dag, eller gå et annet sted. Da forsvant det. Er litt spent på om det kommer tilbake til meg, men jeg tror egentlig det er opp til meg selv også. Jeg kjenner at jeg på et vis kan velge det.....hvor laaangt vil jeg gå liksom, hvor langt er det egentlig nødvendig å gå før en kan velge seg et godt og trygt liv i tillitt og balanse?
.... 
nei, nå kjenner jeg at det ligger å lurer altså 
Det vil egentlig bli venn med meg hører jeg. Jeg tror jeg får ta det inn i varmen igjen...... ny Stallokamp?