Nervøsitet
Og kvelden lakker og lir
ikke en stjerne lyser på himmelen
og månen er så tynn
at den kan jeg ihvertfall ikke se
snart er den visst helt svart
som en viss Gammel Erik
som Ailo skrev et dikt om
og en artikkel
han sier at dette er den mannlige kraft
jeg møtte ham som portvokter
da jeg skulle reise over ravinen
som spjæret min hjerne
jeg ble så sjokkert
at jeg sporenstreks ga ham
en bit av min sjel
skal jeg nå stekes i helvete
eller skal jeg kaste meg inn i
Dionysos følge, som en, i en kommentar
til ailos dikt, skrev at han var en, som holdt
til i mandalaet i nord
der tror jeg inngangen er svart som mørke natten
i Dionysos følge går det villt for seg
der de trekker langs landeveien
satyrer og kentaurer og kvinner i villskapens vold
med latter og vin og dyreblod
kan du ikke unngå å høre dem, når de
farer forbi, nattes tid
latter skyldes nervøsitet
skrev Tele nettopp på forumet
kanskje det, man går ikke uberørt og
likegyldig egodøden, liten eller stor, i møte
selv om man vet at den åpner opp
for det de fleste av hjertet lengter etter
ekstasen, som befrir oss fra alt
det gamle vi bærer på av eldgammel sorg
og ensomhet, fortvilelse og smerte
iallefall, forhåpentligvis, for en stakket stund
nå har iallefall jeg overlevd
å være i smertens og sorgens rom igjen
tårene har strømmet fritt
men har de ført til forløsning
nei, det ble bare tomt
og jeg er utålmodig
så nå har jeg bare lyst til
å le, kanskje er jeg nervøs
Bare tenk på Fleming og hva han måtte gjennomgå.