GjenopprettetMedlem
"Liljee":
Det var da en umåteleg snerten kar som står der og skuer på Bergensfjord?
Nokon du kjenner Passopp?
Nei, regner ikke med det. Ung mann i Kautokeino-kofte, med sommer-kommager, tydeligvis.
komma'g m1 (samisk gámmagat 'kommag, sko') fottøy av barket reinskinn
Ekte saker utenpå, men inni? Kan være hvem-som-helst som fotografen/reisebyrået har kledd opp for anledninga.
Saken er under etterforskning. Bildet er hentet fra Internett, men mener jeg har originalkortet i min samling av mer enn tusen postkort med samiske motiver, samlet gjennom 55 år. Tror helst det er et Mittet-kort, fra rundt 1960:
http://no.wikipedia.org/wiki/Mittet_forlag
Kan muligens også være et kort fra Knut Aune Kunstforlag AS, Dreyer eller Eberhard Oppi, eller andre kortforlag.
GjenopprettetMedlem
Det er nå skrevet 2 - 3 sider med innlegg som ikke har sammenheng med temaet. Jeg ber om at det vises respekt for den som starta tråden, med en rørende og sterk erfaring.
Når man skriver innlegg med bare en linje fungerer det som chatting, og det har omtrent like lite meningsfylt innhold. Jeg ber derfor om at VF skriver ordentlige innlegg med innhold.
I tillegg skal du fjerne den bemerkningen om cenobit, ellers så gjør jeg det.
Mvh StridshjelpGjenopprettetMedlem
Denne tråden vil bli renset for usaklige innlegg.
Hvis ikke deltakerne i debatten kan holde seg til saken i fortsettelsen, vil den bli stengt.
ILSEO Crawler
(For å referere til det opprinnelige innlegget, helt fremst, først:)
En meget sterk og fin opplevelse, en indre/ytre erfaring av psykens prosesser
Det er så godt når naturen blir en aktiv del av disse, det vekker en tidløs dimensjon
Selve trådens tittel vekker assosiasjoner til volver og seidkyndige,
hvorav skribenten er en som oppdager denne kraften
i moderne tid og språk. Mener jeg.

(nektar)
Takk og til Gunilla

GjenopprettetMedlem
Jeg lurer på om skogen er din elsker....
GjenopprettetMedlem
"Hjortedanser":
Jeg lurer på om skogen er din elsker....
Det var ein..... besnærande tanke!
Besnære....besnærande..endå eit rart ord....sette opp snare?
GjenopprettetMedlem
"Final Tribe":
Det var ein..... besnærande tanke! 
Besnære....besnærande..endå eit rart ord....sette opp snare?
Jada (og det er besnærende å si at det kunne du slått opp sjøl):
TILSLAGSORD — ARTIKKEL FRA BOKMÅLSORDBOKA (offisiell rettskriving)
besnære besnæ're v1 el. v2 (av *snare, eg 'fange i snare') lure, forføre, lokke skjønnheten hennes b-r alle / b-s av tanken på snarlig rikdom
http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoe ... n&renset=jGjenopprettetMedlem
Vel,eg er på jobb,og det går så det suser,så eg greier ikkje følgje opp alt så godt som eg burde.
Besnærande--stole frå samisk kultur,tru?
GjenopprettetMedlem
"Final Tribe":
Besnærande--stole frå samisk kultur, tru?
Vi må nok gå ut i fra at også andre nordlige folk kunne sette opp snarer for å fange fugler og annet vilt. Men den samiske poeten
Paulus Utsi var meget opptatt av
språket som snare, og det har
Harald Gaski skrevet om:
http://www.utexas.edu/courses/sami/dieh ... newera.htm
One of the most prominent Sami cultural figures during the new revitalization from the end of the 1960s was Paulus Utsi (1918-1975). He combined his job as a duodji-teacher at the Sami Folk High School in Jokkmokk, Sweden with writing poetry. Utsi had a plan in his writing: He wanted to capture the language, entrap it in the very snares of language itself. He had in mind to write a poetic trilogy, whose individual titles would tell the readers how his plan was progressing. Utsi was able to write two collections before he died, Giela giela [Ensnare the lanuage] (1974) and Giela gielain [Ensnare with the language] (1980), the second collection appearing posthumously, with his wife, Inger, as co-author. In an interview, Paulus Utsi said that the Sami used to write in the snow, and that made him think of writing poetry. Perhaps it is precisely the transitoriness of this type of writing he had in mind when he, in one of his poems, compares the threatened state of a Sami way of life with ski tracks across the open tundra, which the wind wipes out already before the next morning dawns.
http://weberstudies.weber.edu/archive/a ... gaski.html
A Language to Catch Birds With
....
Fooling Salmon With the Mind
....
Language, Experience and the Mosquito Maidens
....
Ensnare with Language
The Sami poet Paulus Utsi (1918-1975) had a project in mind with his writing: He wanted to capture the language, catch it with the very snares of language itself. He wanted to write a poetic trilogy, in which the titles of each part would explain how the project was proceeding. He was able to finish two collections before he died, the last one appearing posthumously, with his wife Inger as co-author. The title of this collection indicated, however, that he was working on the project, because the name of the first book could be read as an appeal to get down to work.
Fascinerende lesning videre i artikkelen! Kanskje vi kan sette opp slike snarer for å fange ringen til Nny??
GjenopprettetMedlem
Takk for artig skattejakt på rare ord og deira betydning for folk,Passopp!!

(begeistra klapping)
Virkeleg artig.
Angåande å setje opp snarer og Nny sine prosjekt: berre ikkje nokon driv hovudet gjennom rennelykkja og vert kjøvd!
GjenopprettetMedlem
Det finns bara en sak som är viktig för mig just nu och det är förståelse.
GjenopprettetMedlem
Noen dager etter jeg la fra meg ringen i skogen begynte nattevinden å blåse utenfor soveromsvinduet mitt. Ellers var det vindstille. Det virket som om vinden forsøkte å rive løs heggen utenfor vinduet. Før for riktig lenge siden - på den tiden da folk var overtroiske - ga hegg beskyttelse mot hekser. Nå bare konstaterer jeg at heggen ikke lar seg rive med. Linden derimot - som ikke forstår seg helt på hekser - ga i år lett opp kampen og slapp det siste hjertet ned til jorden uten noe større dramatikk. Nærmest med et skuldertrekk. Jeg vet alt dette, fordi jeg lå helt, helt stille og hørte det rasle bortover asfalten. Så stille lå jeg at selv stillheten opphørte og alt lå nakent og goldt.
Og det ble kveld og det ble morgen, men hver natt kom vinden tilbake og minnet meg om ringen. Nattevinden økte i styrke i takt med den voksende månen, inntil det ble fullmånenatt den 12. desember. Natten da månen var 50 000 km nærmere jorden enn noen gang før dette året, forstod jeg hva jeg måtte gjøre.
Det var mørkt da jeg gikk mot skogen, og hjertet frøs til is av uvante lyder da jeg passerte en bekk. En ensom and bakset omkring i det grunne vannet. ”
Stakkars, stakkars hva gjør du her ute helt alene? Du er jo på helt feil sted.– Her kan ingen bo eller være, dra heller hjem til dine egne” sa jeg ømt slik man snakker til et bortkomment barn.
Ordene hang igjen i frostrøyken. Ubesvart. Jeg snakket til meg selv.
Anda fortsatte å bakse og støye som om den ville si meg noe. Jeg forstod ikke språket, og tenkte at den måtte være syk eller skadet. Og akkurat i det jeg forstod hvordan jeg skulle hjelpe den, åpnet den ubesværet vingene oppover. Som en gråsvart lotus foldet den seg ut foran meg. Bredte vingene ut, fløy lavt over meg og forsvant.
Selv om det hadde snødd siden sist fullmåne var skogen svart, men denne gangen lot jeg den sluke meg uten å nøle. Hvert eneste steg opp berget var sugende seigt som å gå i myr, og jeg var utslitt da jeg omsider var fremme på platået. Knestående og gjennomvåt av snø ofret jeg mine gaver til skogen og til fullmånen - som var skjult bak et skydekke. Sittende tett inntil samme tre som sist, ba jeg skogen fortelle hvorfor jeg følte denne dragningen tilbake hit.
Det kom ingen svar. Det var helt stille. Og det ble stillere. Stillere enn noen gang før. Inntil alt var øde og tomt, og mørke lå over skogdypet. Da ga jeg opp og lot skyggen falle innover mitt hjerte.
Fullmånen svevde over dypet og sendte sin fullmånepust ned på meg. Langsomt skjøv den alle skyene tilside, lyste opp skogen og blåste stjernestøvet bort fra mine øyne. Så viste den meg nye og uvante bilder.
"Se. Se. Se, hvisket den.
Skal jeg vise deg det hele? Ser du det døde treet der? Hva med det her borte? Og det døde der borte? Det er mer. Mer. Mer. Mye mer." Nølende og tvilende vendte øynene seg til de nye bildene. Og når øynene var vidåpne tok jeg skjelvende imot alt det månen ga. Helt til jeg var omringet av død skog i en grå steinrøys. Bare barnåltrærne klarte å klore seg fast til livet her. Ennå en stund. For selv det største treet, som varmet ryggen min, var alvorlig ildmerket.
Da ble jeg fylt av stor sorg. Og så kom tårefloden.
Jeg gråt for trærne, for skogen, for kjærligheten, for døden, for deg og for meg.
Jeg gråt for det som hadde vært og det som ikke hadde vært, det som var
og det som jeg nå visste skulle komme.
Fram fra det store dypet flommet det ned til jorden. Inntil selv snøen rundt meg smeltet og avdekte mer av forråtnelsen.
Men fullmånen svevde ennå over meg, og satte nå en månebue på himmelen. Gjennom tåreslør og månebue så jeg huldra danse som om det gjaldt livet. Hun danset for livet, for meg, for deg, for skogen og for kjærligheten. Så svøpte hun skogen inn i alle måneregnbuens farger. Fra brystet tok hun frem et beger av iskrystall og tømte innholdet utover skogbunnen. Frostdiamanter og stjernestøv svevde i luften, og fra bare død og forråtnelse skapte hun det vakreste syn noen noensinne har sett. - Et syn som heller ikke jeg har ord for å beskrive. Det glødet, glitret og spirte av farger og liv i stein og skare. Helt inntil døden var levende og grått var usigelig, usigelig vakkert og jeg kunne sverge på at jeg alltid ville elske deg.
Plutselig ble jeg vár en gråsvart skygge fly over meg. Og med ett husket jeg ordene som hang igjen i frostrøyken nede ved bekken. Da sluttet huldra brått å danse. Gjennom hildringen så vi på hverandre. Lenge. Og jeg tror nok også hun gråt da jeg hvisket henne farvel, og på ny lot skyggen gli innover mitt hjerte.
Ringen lå på samme sted som jeg hadde forlatt den forrige fullmåne. Skogen og jeg var iskalde, men ringen som var velsignet med kjærlighetspust fra alle verdens hjørner - og fra selveste huldra - var glovarm mot huden. Den røde beskyttelsestråden fra Karma pa lot jeg ligge. Tett inntil trestammen, i håp om at skogen engang skulle kunne danses tilbake til livet. Så takket jeg skogen, månen og huldra. Omfavnet treet og ba månen lyse over henne og deg. Til evig tid.
Og det ble kveld og det ble morgen, den trettende dagen.
Utenfor soveromsvinduet mitt er det helt stille nå. Ikke en vindpust.
Og heggen? Den er borte.GjenopprettetMedlem
Du skrive vakkert,NNy

Det er nesten som eg er der ute, i måneskinet,
men og inne i teppe og dynegrotta frå barndommen,der det lukter kakao, og draumar og gnistrande stjernehimmel glid saman..

GjenopprettetMedlem
Steike bra
Jeg ble litt satt ut, der du skriver at du gråt for trærne, for skogen, for kjærligheten osv. Det var sterkt å lese.
At du skriv vakkert, ja det er jeg enig i.

GjenopprettetMedlem
"Tullsjura":
Jeg ble litt satt ut, der du skriver at du gråt for trærne, for skogen, for kjærligheten osv. Det var sterkt å lese.
...og for deg og for meg...
Men etter din tilbakemelding er alt bra igjen

GjenopprettetMedlem

GjenopprettetMedlem
Må lese denne igjen, så den synker inn.
Takk!

GjenopprettetMedlem
Magisk ordkunst
NNydelig...NNy
GjenopprettetMedlem
Takk selv, Gunilla og Ave.

I dag fikk jeg et postkort fra India
med en tekst som jeg gir videre til dere her:
Under a tree was the great Sage Buddha born
Under a tree, he overcame passion
and attained enlightenment
Under two trees dis he pass in Nirvana
Verily, the Buddha held the tree in great esteem.
H.H. Dalai Lama
AdsBot [Google]
"NNy":
Fullmånen svevde over dypet og sendte sin fullmånepust ned på meg. Langsomt skjøv den alle skyene tilside, lyste opp skogen og blåste stjernestøvet bort fra mine øyne. Så viste den meg nye og uvante bilder.
"Se. Se. Se, hvisket den. Skal jeg vise deg det hele? Ser du det døde treet der? Hva med det her borte? Og det døde der borte? Det er mer. Mer. Mer. Mye mer." Nølende og tvilende vendte øynene seg til de nye bildene. Og når øynene var vidåpne tok jeg skjelvende imot alt det månen ga. Helt til jeg var omringet av død skog i en grå steinrøys. Bare barnåltrærne klarte å klore seg fast til livet her. Ennå en stund. For selv det største treet, som varmet ryggen min, var alvorlig ildmerket.
Da ble jeg fylt av stor sorg. Og så kom tårefloden.
Jeg gråt for trærne, for skogen, for kjærligheten, for døden, for deg og for meg.
Jeg gråt for det som hadde vært og det som ikke hadde vært, det som var
og det som jeg nå visste skulle komme.
Fram fra det store dypet flommet det ned til jorden. Inntil selv snøen rundt meg smeltet og avdekte mer av forråtnelsen.
Men fullmånen svevde ennå over meg, og satte nå en månebue på himmelen. Gjennom tåreslør og månebue så jeg huldra danse som om det gjaldt livet. Hun danset for livet, for meg, for deg, for skogen og for kjærligheten. Så svøpte hun skogen inn i alle måneregnbuens farger. Fra brystet tok hun frem et beger av iskrystall og tømte innholdet utover skogbunnen. Frostdiamanter og stjernestøv svevde i luften, og fra bare død og forråtnelse skapte hun det vakreste syn noen noensinne har sett. - Et syn som heller ikke jeg har ord for å beskrive. Det glødet, glitret og spirte av farger og liv i stein og skare. Helt inntil døden var levende og grått var usigelig, usigelig vakkert og jeg kunne sverge på at jeg alltid ville elske deg.
Plutselig ble jeg vár en gråsvart skygge fly over meg. Og med ett husket jeg ordene som hang igjen i frostrøyken nede ved bekken. Da sluttet huldra brått å danse. Gjennom hildringen så vi på hverandre. Lenge. Og jeg tror nok også hun gråt da jeg hvisket henne farvel, og på ny lot skyggen gli innover mitt hjerte.
Å få kjærligheten i gave fra det høyeste. The Divine Love.

Det er hardt å bære kjærlighetens fane alene,
balansere mellom den golde tausheten i «virkelighetens verden» og i floden fra Ånden.
I galskapens skjæringspunkt raser illusjonene i begge verdener.
Hva er sannhet? Hva er løgn? Hva er godt? Hva er ond?
Har jeg skapt dette selv? Vanner jeg visne blomster?
Når visjonen ser ut til å komme uten min egen vilje. Utmattelsen det ligger i å likevel å stole på ånden.
Ikke min vilje, men Din..
Og til slutt i det våkne øyeblikket, å se den enkle sannhet. At det finnes ingen enten-eller, sant-usant.
Det døde er også levende. Den visne skogen kaster levende skygger.
Fordi kjærligheten har ingen motsats.
GjenopprettetMedlem
"Liljee":
Å få kjærligheten i gave fra det høyeste. The Divine Love. 
Det er hardt å bære kjærlighetens fane alene,
balansere mellom den golde tausheten i «virkelighetens verden» og i floden fra Ånden.
I galskapens skjæringspunkt raser illusjonene i begge verdener.
Hva er sannhet? Hva er løgn? Hva er godt? Hva er ond?
Har jeg skapt dette selv? Vanner jeg visne blomster?
Når visjonen ser ut til å komme uten min egen vilje. Utmattelsen det ligger i å likevel å stole på ånden.
Ikke min vilje, men Din..
Og til slutt i det våkne øyeblikket, å se den enkle sannhet. At det finnes ingen enten-eller, sant-usant.
Det døde er også levende. Den visne skogen kaster levende skygger.
Fordi kjærligheten har ingen motsats.
Takk for ditt blikk, Lilljee. Jeg tror at vi for det meste er synkrone. Noen av vinklingene dine er nye for meg, andre ikke. De nye er mest spennende fordi de tvinger meg til å undersøke mer og vinne nye forståelse. Hundre takk på strak arm!
GjenopprettetMedlem
Ord forekom meg søvndyssende. 29 trøtte bokstaver. Det var ikke mer å si. Hvordan var det mulig å fantasere om at Microsoft - et kommersielt amerikansk programvareselskap som selger operativsystemer - skulle kunne lignes med et mykt teppe jeg kunne svøpe noen inn i. ? og ? (Slik, mon tro?:
http://sjaman.com/forum/viewtopic.php?f=12&t=10413&p=96724#p96724
Denne nærmest anstøtelige kjensgjerningen slo som piskeslag.
Svitsj! Jeg ble derfor ikke det minste forundret når det demret for meg at ”svøpe” også betyr ”plage med refsende virkning”.
Svisj! Svutsj! Svitsj!
Jeg gjespet.
Før, i helt andre dager, var visstnok gjesping et dårlig omen. Det kunne for eksempel være tegn på at seid eller gand var i virksomhet. Noen steder mente man at skadelig ånder kom inn i kroppen når man gjespet. Men dersom du var seidkone, slik som henne i
Hrólfs saga kraka, da gjespet du bare inn vennligsinnede ånder og fikk kunnskap. Ofrene ble etter sigende bare stuptrøtt og i dårlig humør.
Det er noe med pust eller ånd som foresvever meg å være ytterst viktig å tenke på nå, men jeg er for trøtt til å huske. Når jeg lukker øynene husket jeg istedenfor noe helt annet:
Den tredje fullmånenatt, eller 11. januar.
Langt, langt borte fra skogen med berget det grå dro fullmånekraften i meg. Og som i en hildring så jeg en kvinne i en rød kåpe, ikke ulik den Rødhette hadde når hun gikk på tur ut i skogen, gå ut i en mørk ukjent skog. Ganske motvillig, fordi det var svært fristende å forbli inne i den lune hytta. Dessuten var månen skjult bak et massivt skydekke, noe som var irriterende. Likevel beveget jeg meg litt motvillig og grettent bort fra tryggheten og innover i mørket. Da jeg hadde gått et stykke, røsket en kraftig vind tak i meg og tvang meg til å stoppe ved en treklynge. Nå var det helt umulig å holde seg på beina. Vinden prustet og herjet inntil de høye slanke grantrærne ga etter for alt maset. Jeg skvatt litt av lyden fra noe som kunne vært et par morkne trær som falt over ende, men forble ellers rolig. De andre trærne fulgte - som høflig veloppdratte dansepartnere fra Marthas danseskole - alle vindens brutale krumspring. Svaiet og bøyde seg mykt hit og dit tornadodansen førte. De trauste rotstammene derimot lot seg ikke affisere av den uoppdragne frieren. - De sto urokkelige og faste i troen på at de tilhørte jorden. -
Ikke til å rikke,r-ikke, ikke til å rikke, r-ikke, gnukket de. Muligens litt gretne de også.
Hadde jeg visst bedre - enn hva jeg pleier å gjøre - ville jeg nå kanskje husket noe om trollkjerringvind. Eller i det minste gandreid eller oskorsreia. Men det gjorde jeg ikke.
Selv ikke når fullmånen kastet unna den gråhvite dyna og blottla sin fullkomne skjønnhet husket jeg slikt. Isteden ble jeg fullstendig bergtatt av den vakre Ix Chel da hun viste all sin ynde, omkranset av en tydelig lysende ring. Så fagert var dette synet at jeg ikke klarte å huske noe av det jeg hadde lært om oskorsreia. For da kunne jeg ha husket noe om at unaturlige vindprosjektil er ånden (i betydning pusten) til trolldomskyndige eller avdøde. Heller ikke enkle edrulige visdomsord fra besteforeldre husket jeg, for da ville jeg visst at en ring rundt månen er et varsel om uvær. Og da kunne jeg ha løpt tilbake til de andre i hytta, eller latt fantasien lokke meg ut i sine spennende farevann. Men jeg er normalt ikke særlig redd av meg, dessuten var jeg ikke særlig lysten på tankespinn akkurat denne kvelden.
Og slik hendte det seg at jeg ikke enset at Oskorsreia var i full gang, og at jeg som var alene ute i skogen i en rød kåpe lett ville kunne forveksles for å være et høvelig jaktbytte. For det er ikke til å komme riktig bortoglangtvekk ifra at i den norrøn versjonen av en slik jakt, var byttet ofte en utenomjordisk vakker jomfru... Men hvis jeg likevel skulle klart å huske noe av alt dette jeg har skrevet om, hadde jeg nok trolig konkludert med at slike historier trolig bare er utslag av patriarkisk skremselspropaganda og røverhistorier, og da gjerne med dominans av den feminine kraften som høyeste målsetting. Dessuten kan jeg ikke underslå at jeg på dette tidspunkt verken var jomfru eller Rødhette. Vakker derimot...
tja.. se det forble det helt, helt taust om.
Isteden gjespet jeg høyt. Og denne gangen sovnet jeg inn. Langt der ute i skogen ble jeg svøpt inn i en dyp transelignende søvn. Mens mørket, trollkjerringvinden og gandreida var i full sving. Ix chel våket over det hele. Det er også godt mulig at det hele også ble fulgt opp av vindhesten. For høyt der oppe - øverst i trærne – langt der inne i skogen hadde noen hengt opp tibetanske bønneflagg. Sikkert med et ønske om at vindhesten skulle ta med seg mantraene ut i universet og bli ett med
Alt og det hele. Ihvertfall flapret og smalt det i en hærskare av fargerike vimpler i fem ulike farger. De smalt som piskeslag i vinden.
Svitsj! – svutsj – svitsj!
De ulike fargene symboliserer forresten elementene; Blått for himmel, rødt for ild, grønt for vann, gult
for jord, og hvitt symboliserer luft og vind. Og heri ligger muligens en stor hemmelighet, som jeg kanskje skriver mer om senere. Hvis jeg noensinne våkner igjen.