Jeg var vettskremt fra å elske.
Jeg finner motet og tar imot kjærlighetsenergien.
Jeg fyller opp hele meg med kjærlighetsenergi.
Det er min kjærlighet.
Jeg bestemmer over den, om den skal tas i bruk eller ikke.
Det er mitt valg.
Jeg leder den igjennom hele meg og utover.
Jeg tar alt med i kjærligheten.
Jeg ser Jesus på korset.
Han henger der slik som på bildene,
mager og med hodet hengende ned.
Han faller ned fra korset.
Jeg trenger ikke å lide meg igjennom det.
Kjærligheten er sterkest.
Jeg ser et snøkledd fjell.
Den hvite reinen løper der.
En rad med farger kommer forbi ved foten av fjellet.
Rødt, gult, blått og grønt.
Jeg ser det samiske flagget og det samiske kvinnelige
hodeplagget, ciehgaphir (med hake over c-en).
Jeg får den på meg, og får flagget.
Jeg skal elske dette som mitt eget.
Jeg tenker: Hva er dette? Er jeg same?
Jeg føler meg dårlig idet jeg distanserer neg.
Jeg får ikke lage noen distinksjon mellom meg og det samiske.
Tar jeg det til meg igjen, føler jeg meg bra.
Jeg kjenner frykt.
En frykt for å være i besittelse av noe grufullt.
En demonisert identitet. Jeg kjenner en energi.
En energi som har en egen evne til å skape noe om
til noe vulgært og stygt.
Som skaper frykt og splittelse.
Det er en intelligens der. En sluhet.
Jeg ser jorda.
Flere samer står i nord på rekke
og holder hverandre i hendene.
Urfolk fra hele verden følger på, til de
har dannet en hel rekke rundt hele jorda.
Det er ett folk med hver sine særegne uttrykk.
Jeg går rundt hele dagen og lurer på
om jeg har samisk blod i meg eller ikke.
Om det var både det og et budskap om å stå sammen,
eller om det kun var et budskap om fred og enhet.
Åndene er noen luringer når de skal igjennom med
sine budskap.
Jeg velger det siste og det viktigste.
Vi er det same
Det var det jeg kjente.
Takk.
takk
