Det er en stund siden denne dagen, men nå tenkte jeg at det kunne være fint for noen å høre hva som skjedde.
Den dagen alt gikk veldig veldig sakte.
Min saktedag
eller
Dagen der jeg ikke er meg
eller
Dagen da alt var stille
Jeg begynner dagen med å ta på meg buksene, mens sola skinner på utsiden av vinduet, I de herligste omgivelser på familiens sted ute I skjærgården.
Jeg har valgt å emigrere ut til roen for denne dagen.
Jeg kjenner etter om det er en uro I meg som ikke liker tanken på å skulle være sakte en hel dag, men jeg kjenner at jeg bare har lyst på kaffi og vann, I omvendt rekkefølge.
Så da blir det slik. Kaffen er ferdigkokt av Randi, kona til pappa, som også er her ute. De humrer litt I en halvtimes tid, men etter det er det ingen bemerkninger eller smil, det skifter til en forundring, de er ikke vant med at jeg er slik, men det er vel ingen som egentlig kjenner dypet I noen. Om vi gjør det selv. Jeg legger merke til at det jeg synes er morsomst er å lukke opp dører I sakte tempo, og å slå på lysbrytere. Men dette tempoet fører til at fordøyelsessystemet mitt går amok. Det virker som masse energi som ikke brukes på raske forflytninger sendes rett I tykktarmen og den koser seg gløgg med å jobbe seg gjennom alle mine kriker og kroker. Noe som resulterer I at jeg skal på do hele tiden, men man kan kansje ikke si løpe på do, for alt går veldig rolig for seg.
Men jeg har store problemer med å tisse sakte, det virker som om enkelte ting er utenfor kontroll....
Jeg går I barndommen på begynnelsen av dagen, fisker krabber og koser meg.
På vei ut på brygga ser jeg en halvstor flyndre.
Jeg får ingen krabber til å begynner med, men etthvert blir jeg veldig opptatt av alt det andre som skjer nede under brygga og alt livet som er der, så når jeg endelig får krabbe på snøret blir det ikke så viktig, jeg henter opp en, sakte sakte, men slipper den snart uti igjen, det føles poengløst å ha den I bøtta når den vil være I havet.
Så jeg legger meg selv uti have, klatrer ned fra brygga og sklir sakte ned I vannet mens jeg holder meg fast I båter som ligger der, slik at ingen av mine bevegelser skal bli raske, jeg har en følelse av at hvis jeg er på vei under, vil jeg nok bryte tempoet, men det skjer ikke, jeg tørker meg sakte.
Det er å legge merke til at de handlinger som tidligere var raske, som å tørke håret, nå blir mer kraftfulle, sterkere, mer trykk.
Jeg føler meg på ferie fra meg selv, fra min venlge tilstand.
På vei inn fra brygga ser jeg en fullvoksen flyndre.
Hvordan tenne en fystikk? Det blir spørsmålet, den legges på kokeplata og blusser opp, stearinlyset brenner mens bålet bygges opp. Spenningen stiger I meg og jeg må ta drivkraften I nakken og roe den ned. Flere ganger.
8 kanter har bålet. 8 kanter som skal sendes til himmelen med ilden.
Tromma tas ut av posen og plasseres på formen med tobakk og bær på.
Ilden tennes møysommelig og rolig med hjelp av et stearinlys. Bålet tennes I fire kanter. Den stille dagen brenner tromma og lager ingen lyd.
Bålet begynner plutselig å snakke voldsomt.
Det snakker om gaven som er gitt og flammene nyter eikeplanken og skinnet.
Snart er ingenting igjen.
Alt som er igjen er glødende kull.
Mens røyken stiger opp sier jeg mine bønner, og jeg har en stor glede inne I meg mens tromma brennes.
Kvelden tilbringes I ro
Det gav en spesiell ro å lese dette.
