Rundt meg forsvinner trommelyden.
Jeg kommer inn i ett vakkert og lyst landskap.
Det er som om tiden opphører,
jeg kjenner pusten dypt nede i mitt indre.
Jeg reiser nedover, innover,
det hele går i ett raskt tempo.
Jeg ser mine hjelpere, de står og venter på meg.
Det er som jeg ikke ønsker å stoppe.
Jeg vil bare videre, videre, vekk fra alt.
Jeg vil slippe å tenke, ikke høre hva som er å si.
Sarakkas blikk møter mitt.
Jeg kan ikke slippe unna.
Hun er min sjels speil.
Fortvilt prøver jeg å finne igjen lyden av
trommene,
vil at de skal ta meg vekk,
tilbake til bevisstheten,
tilbake til det daglige,
det kjedelige, til klesvask og støvsuging av hundehår..
Fanget - det er det jeg er.
Trommene er vekke, jeg greier ikke fokusere på dem
nok til at jeg kommer opp til det bevisste igjen.
Alt flyter sammen.
Stemmene som ber meg ta tegnene, om å møte det jeg skal.
Om gaven som er gitt meg.
Om han som ikke forsvinner ut av mitt liv, selv om det ville vært det letteste for meg.
Jeg holder for ørene mine. Vil ikke høre.
Øynene til samen "min" er fulle av tårer. Jeg vet de er der for min del, for min redsel.
Det kommer en stor indianer til meg.
Sier: " Du har en jobb og gjøre. Vi venter på deg..."
Han legger en hånd på skulderen min.
Så går han vekk.
Jeg vil ikke høre mer, men det er mye mer som blir sagt.
Hvordan skal jeg greie dette?
Rundt meg begynner tiden å gå.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært "vekke".
Jeg venter på neste svar..