Sjaman.com – Forumarkiv

Heil alle sammen!

På oppfordring fra Ailo vil jeg formidle noen erfaringer fra trommesirkelene han nylig arrangerte på Samisk Hus i Oslo.

Det var først ved den tredje og siste trommesirkelen at ting begynnte å skje (i alle fall i min bevisthet), kanskje på grunn av for store forventninger innledningsvis. Uansett, vi skulle gjøre en reise inn i jorden og oppsøke Moder Jord, der skulle vi spørre om hva vi kunne gjøre for henne. Trommingen tok til og jeg begynte reisen inn i jordens indre. Etter en kort stund møtte jeg henne. Hun var ikke meget å se til, trett, gammel og grå. Jeg spurte om hva jeg kunne gjøre for henne. Hun svarte ikke. Jeg så at hun var krokrygget og spent i nakken, så jeg begynte å massere henne der. Med et kjente jeg en veldig medlidenhet med henne. Jeg kjente hennes sorg og fortvilelse. Jeg kunne ikke gjøre annet en å holde om henne for å trøste henne. Etter en stund endret trommingen hastiget, det var på tide å vende tilbake.

Opplevelsen var ikke cinemascoope med voldsomme farger og effekter, jeg haddel ikke helt sluppet kontakten med min vanlige tilstand. Opplevelsen gjorde likevel stort inntrykk på meg. Jeg hadde åpnet meg for noe som rørte meg inderlig. I ettertid kan jeg, i stille stunder og ute i naturen, fortsatt få frem noe av den samme følelsen. Om min trøst var til hjelp for Moder Jord vet jeg ikke, men den endret noe i meg.

Ved neste trommerunde skulle vi opp på et fjell for å forsone oss med våre forfedre. Jeg tok ferden til et fjell i Jølster der min mor vokste opp, og hennes foreldre levde til sine siste dager. Opplevelsene her var ikke like inderlige som ved forrige trommereise, men ikke uviktige av den grunn. Forsoning er en god øvelse. Trommereisen ble avsluttet med noe jeg ikke husker i detalj. Vi skulle ta imot et lys inn i vårt indre. Jeg husker desverre ikke hva lyset representerte. Jeg husker imidlertid at alle i trommesirkelen var svært beveget etter at reisen var over. Det var som om vi ikke ønsket å vende tilbake til denne verden.

Nå er disse tre trommesirklene over. Jeg tror det er fler av oss som kunne ønske å gjøre flere samlinger. Hvor reisen går videre, for min egen del, vet jeg ikke. Men, jeg føler at jeg må fortsette. Det ville vært behagelig med en veileder, men slikt finnes ikke alltid for hånden, og da må man hjelpe seg selv. I løpet av de siste månedene er jeg blitt mer asosial og introvert, jeg merker at naturen gir kraft. Kanskje min mer eller mindre frivillig valgte ensomhet på sikt vil lede til enhet?

Takk for at du leste mitt innlegg!

Khanate

PS! Du får ingen poeng for å gjette at en rødrev ble mitt kraftdyr. For meg står rødreven for noe kjærlig, finstemt, lekent og nysgjerrig. Ikke helt ventet, men ikke dårlig.

Hei Khanate
For en sterk opplevelse du hadde! Jeg er ikke så sikker på om at alle "riktige opplevelser" under trommereiser skal være i 4-farger med voldsomme effekter(?), så lenge vi får svar som er viktige.

Du skriver:
"I ettertid kan jeg, i stille stunder og ute i naturen, fortsatt få frem noe av den samme følelsen. Om min trøst var til hjelp for Moder Jord vet jeg ikke, men den endret noe i meg."
Jeg tror det er en trøst for Moder Jord at noe er endret i deg, det er begynnelsen på at ting snur, vi må alle begynne med oss selv.

Vennlig hilsen
Også en grønnskolling

Hei Khanate
Takk for at du ville dele opplevelsen med oss.
Moder Jord trenger mye healing, og du var der og ga henne nettopp det

hei khanate
æ va også med på den siste runden sammen med ailo på samisk hus.
på reisen nedover, til moder jord, møtte æ en stor(skulle egentlig være) gjennomsiktig "ballong". den va på en måte fyllt med rent fint vann, og hadde tusenvis av små hull. utenpå va den skitten og fæl. jobben min va å rengjøre "ballongen", så det klare  vannet skulle få piple ut for å kunne helbrede jorden igjen. det va en nydelig opplevelse, og æ jobbet iherdig med min (husmor) oppgave. (vi husmødre kan brukes til så mangt)
følte en inderlig glede når vi ble kalt tilbake, og jobben va gjort.
mine opplevelser e veldig sjelden spektakulære, men egentlig enkle og klargjørende.
egentlig e det vel ikke så nøye ka som skjer, og kossen det skjer, bare VI får noe utav det.

Så kan det gå...

Jobba på! Jobba på!

Mvh,
ThomasamohT

Takk for å finne dere her. Min trommereise nedover startet med å følge bjørnespor. Svarte ravner fløy over mørke og ufruktbare områder. Jeg spør: "Hva kan jeg gjøre?" Jeg kan plante frø og bruke jorden for å holde den i hevd for å kunne leve av den. Jeg møtte mennesker i grå lenker, øynene var sorte hull. Jeg begynte å samle lenkene, de ble til en stor haug. Jeg leter etter Moder Jord for å spørre hva jeg skulle gjøre med lenkene. Da kom hun, en guddommelig Mariaskikkelse, kledd i blått, som var høygravid. Hun sier at jeg skal vise menneskene med lenkene vann. Haugen jeg har samlet blir til sølv som fanges opp av jorda og blir til lys. Lenkene er våre "små spesialiteter" (ego?) som holder oss fra å føle oss ett med det uendelige, gode lys, sier hun. Kraftdyret Hjorten kommer og jeg får ri på han, og vi leder menneskene til vann. Ørnen overvåker det hele. Mye arbeid gjenstår når jeg blir ført av hjorten og trommene tilbake til hulen og nå.

Jeg vil takke Ailo Gaup for å vise at denne delen  av meg er virkelig og at jeg er en sjaman i arbeid for alt det gode og for at vi menneskene skal og vil finne kjærlighetens lys inne i vårt eget hjerte.

Takk 

Takk alle sammen for svarene på mitt innlegg!

Har prøvd meg litt på egen hånd hjemme i stua. Bruker trommeskiva til Ailo Gaup. Må desverre innrømme at det hele går mye tråere hjemme. Det ligger vel i sakens natur at det blir mer fart i sakene når man er mange om oppgaven, og en vaskeekte sjaman setter stemningen. Råd mottas med takk. Men, der er vel bare å følge Trummans oppfordring: "Jobba på! Jobba på!"

Stor bjørneklem til alle!
Khanate

hei khanate
du trenger ingen vaskeekte sjaman for å sette stemningen. lag stemning i stua med lys og eventuellt røkelse. sjøl liker æ å ha det litt mørkt. deretter tar æ noen pusteøvelser, så kommer roen dalende, deretter kan du sette på trommecd eller tromme sjøl. Den største utfordringen min, e å la hverdagen forsvinne. som regel skjer det etter pustinga. man må ha ro og stillhet i sit indre, føler æ, visst man skal ha noe utbytte av en tromme reise. håper noen av rådene kan hjelpe,
ikke gi opp. prøv igjen
bjørneklem

skal hilse å si fra moder jord
at hun er bedre enn på lenge.
det grå og trette bildet av henne
er byttet ut med en sprudlende humørpakke.

Hei teleterkji!

Dette vil bli feiret med en stout på mikrobryggeriet i morgen