Nok en sang fra barnerommet
En helt vanlig hverdag
jeg elsker
det som er skakt og snodig
det spiller ingen rolle lengre
stygg, styggvakkert, vakkert
det er som det er
jeg er på vei til å godta meg selv
slik jeg virkelig er
mer og mer kjenner jeg det
dum og naiv, men klok av erfaring allikevel
jeg er som en furu
en liten vindskeiv fjellfuru
som har stått der i årtier
og overlevd i storm og stille
om vinteren dekt av snø og frostrim
tint i vårsmeltingen, uttørket av sommerens sol og vind
står jeg der likevel om høsten og skinner
og elsker
Men jeg måtte ha et speil eller fler
noen superbigge reflektorer
for å åpne opp for det
å virkelig kjenne inni meg
at jeg aksepterer det som det er
Det er i dag
Vekslingene vil komme og gå igjen og igjen
like sikkert som årstidenes rundgang
harde tak, som vil ta på bak
var det en som sa
og jeg vil miste grepet
om att og om att
men jeg håper og tror
at jeg har fått noen redskaper
som gjør at jeg evner å komme meg opp igjen
kanskje jeg også trenger hjelp utenfra
de gangene jeg ligger nede i forvirring og mørke
Men når hjertet mitt åpner seg
og ber om hjelp
vil den være der, på et eller annet vis
jeg kan bare overgi meg i håpet og
kjærligheten
å forsøke å leve som den jeg er
jeg må gå min egen vei
og lytte til min indre stemme
var det noen som sa
uten at jeg forsto det riktig der og da
lytte for å finne retning og svar
det som er mitt er mitt
det som er riktig for meg
behøver ikke å være det for andre
og vis a versa
bare slik kan jeg følge min livsvei
og finne min livsoppgave
Jeg tror jeg er i ferd med å erfare
grensesetting og frigjøring
for å kjenne at jeg er
meg selv
ikke innvadere
ikke bli innvadert
forstå det den som kan
jeg forstår i ørsmå glimt
så forstår jeg slett ingen ting
