<t>De siste to ukene har jeg jobbet intenst med å forene Slangen og Ørnen. I dag fikk jeg et gjennombrudd. Jeg har for det meste meditert og brukt pusten for å løse opp i sperrer i meg selv, men i dag fikk jeg en kraftfull reise.
Etter å ha sittet og kjent på frustrasjon i en tid, kjente jeg at jeg hadde et mørkt, hult rom i magen. Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre og ba om hjelp. Reinen dukket opp ved min side og tok meg med oppover. Der traff jeg en lærer jeg ikke har sett på lang tid. Vi utvekslet ingen ord. Det lå litt alvor i luften. Han tok meg med til bålet utenfor lavooen sin og ga meg en kopp med en sort væske i. Jeg ble litt betenksom av den sorte væsken. Jeg spurte om det var noe jeg ikke ville ha. Han så på meg og spurte om han noen gang hadde gjort meg noe vondt. Jeg var ikke helt overbevist. Jeg vendte meg mot Reinen, som nikket anerkjennede. Dette overbeviste meg og jeg drakk opp koppen i en stor slurk. Etter dette pekte han mot et stjernebilde på den mørke nattehimmelen og sa dit.
Nå befant vi oss inne i lavooen til min lærer. Han helte varmt vann over meg og pisket meg forsiktig med bjørkeris. Jeg satt naken foran bålet og tok i mot behandlingen. Han spurte så om jeg var klar til forvandlingen. Jeg kjente etter og sa ja. Da setter han seg på andre siden av bålet og begynner å joike for meg. Jeg kjenner at joiken skreller av meg huden min, slik en banan skrelles.
Det som skjedde så forundret meg i et øyeblikk. Plutselig var jeg Reinen. Men så falt brikkene på plass. Intensjonen min var å forene Slangen og Ørnen, og den forandringen som skjedde meg føltes veldig naturlig ut. Jeg begynte å ri oppover melkeveien, mot det stjernebilde som min lærer hadde pekt ut. Dette skjedde med min lærers joik som veileder.
Jeg kom frem til ett helt hvitt landskap med tett snøstorm. Jeg skimtet flere skikkelser, men kom ikke i kontakt med dem. Jeg stampet med klovene og så at jeg stod på is. Jeg stampet en gang til og isen brast og jeg fallt gjennom. Jeg svevde rolig nedover til det neste laget. Jeg var i en tilstand av ro og tillit. Jeg fant meg selv ved et kjempe stort tre. Treet var urgammelt. Grenene kroket og kriket seg oppover mot det store intet. Treet bar gyldne eple frukter. Jeg begynte å spise på et som var fallt på bakken. Så seg jeg sammen mot treets stamme. Jeg fikk min mennesklige skikkelse tilbake og falt innover og nedover i treet.
Det neste laget jeg kom til var et stort endeløst hav. Jeg befant meg selv flytende på det. Solen stekte over meg. Den fylte meg opp med liv og kraft. Jeg vendte meg over på magen, nesten som en pannekake som trengs å stekes på begge sider. Da jeg var fyllt opp av denne kraften begynte jeg å synke ned i havet. En slags Ål med hoggtenner kom mot meg og freste. Jeg brydde meg ikke spesiellt om denne og sank stadig lenger ned mot dypet.
Da jeg traff bunnen, møtte jeg på en gammel kjenning, blekkspruten. Jeg sa hei og takket for sist. Vi berørte hverandre såvidt, før den fløt gjennom havet for så å forsvinne. Det kom en sterk fokusert stråle ned på havbunnen. Jeg berørte den med min høyre hånd og jeg for oppover. Jeg ble tatt med oppover i en voldsom fart. Jeg så Solen og for rett inn i den.
Der befant jeg meg selv sittende og meditere. Jeg så at hullet i magen ble fyllt opp av en slags ball av lys eller/og av flamme. Jeg ble sittende og kjenne på hvordan denne kraften erstattet den som var der, eller ikke var der.
Etter å ha sittet slik en stund befinner jeg meg i et helt annet landskap. Jeg er på toppen av en klippe. Jeg lener meg utfor klippen og faller nedover mot en liten dam. Jeg stuper elegant ned i dammen og kommer opp i et fantastisk landskap. Det er bratte fjellvegger og frodig regnskog i bunnen av denne dalen. Mens jeg beveger meg undringsfullt gjennom dette utsøkte landet, kjenner jeg nærværet av guddommen. Det var et kort glimt av denne, en slags stor vokter av dette landet. Jeg fikk ikke se mer, eller noe nærmere kontakt av denne skapelsen. Jeg vandret videre gjennom dalen og fant en liten stråhytte, som jeg slo meg ned under. I dette øyeblikket kjente jeg at hverdagsbevisstheten kom over meg. Det kom en annen vandrer til meg og slo seg ned ved siden av meg. Vi tok en kopp te sammen i stillhet. Etter vi hadde drukket opp, klapset han meg lett på låret, sa godt jobba og dro sin vei.
Jeg skjønte nå at jeg var kommet til reisens ende. Jeg ba om å få bli tatt med tilbake til min fysiske kropp, og Reinen kom til meg igjen. Jeg satt meg i hornene til Reinen og for gjennom tid og rom for så å lande i min egen kropp.
En fantastisk reise som jeg enda ikke vet omfanget av. Det vil vise seg hvilke endringer dette fører med seg...</t>